Av Harald Øystein Reppesgaard.
Den 30. september 2022 kom det faktum at oblastene (fylkene) Donetsk, Luhansk, Kerson og Zaporizhia ble russisk territorium. Dette ble også godkjent av dumaen den 4. oktober. Reaksjonene fra NATO- og EU-land var forventet bitre, fordømmende og uforsonlige på FNs generalforsamling. Norge var godt med i det verbale stormløpet. Når en går gjennom innlegg mot Russlands anneksjon fra USAs og NATO-landenes side, var det blåst for krav om våpenhvile og fredssamtaler. Derimot ba 66 nasjonene om en snarlig fred i Ukraina. De utgjør mer enn en tredjedel av landene i verden, og de representerer flertallet av jordens befolkning.
Her var India, Kina, Indonesia, Bangladesh, Brasil og Mexico. NATO- og EU-landene har avvist alle fredsforhandlinger til nå, og amerikanske og britiske ledere har aktivt har undergravd to tidligere forsøk. Derimot ble fem europeiske stater – Ungarn, Malta, Portugal, San Marino og Vatikanstaten – med på oppfordringene om fredtiltak i generalforsamlingen. Faktisk er to europeiske NATO-land i opposisjon mot USA i det videre uhyggelige krigsforløpet.. Tyrkia, Mexico og Thailand vil bidra til forsøk på nye fredsforhandlinger. Ikke Norge.
Hvordan fredsforhandlingene skal skje er utenfor min kompetanse, men en behøver ikke være utdannet romforsker for å forstå at krigen ikke kan fortsette fordi den helt avgjørende makta, USA/NATO, ikke vil akseptere dagens fait accompli. At fakta er slik de er. Ukraina må også innse at de fire fylkene er tapt. Man må godta at alle parter må gi etter ved en avtale. Også russerne. Tyrkia sier at alle parters sikkerhensyns på ivaretas. Krigen har nå en ny status og mye større proporsjon enn før. Ukrainas angrep mot de fire oblastene vil heretter bli oppfattet av det russiske parlamentet som en krig mot staten Russland. Det kan føre til en «taktisk» bruk av kjernevåpen fra russisk side. Da er det ikke lenger snakk om en ukrainsk »forsvarskrig» mot Russland. Da er det en krig mot Europas eksistens som økonomisk og politisk utviklet område i verden. Dersom krigshandlingene går inn i Russlands nye områder kan det bli en åpen erklært krig mellom Russland og USA/NATO. Ukrainas folk blir et uhyggelig større offer i krigen og landet kan bli satt endelig og effektivt på sidelinjen og bli irrelevant i maktkampen mellom stormaktene. Krigen blir nå kun opprettholdt for å «overstrekke» og å svekke Russland som stormakt –ifølge USAs utenriksminister Blinken. USA har aldri kjempet for demokrati og fred i sin historie etter den 2. verdenskrig. Det er sagt at «USA har ingen venner; bare interesser.» Den aktive krigsarenaen kan utvides til Tyskland, Frankrike, Italia; i verste fall blir alle 27 EU- land innvolverte. Norges posisjon blir endret fra «medkriger»- status til krigsdeltaker mot vår store nabo. Hvordan stiller haukene og de våpeneuforiske politikerne i Norge seg til dette? Kanskje bør de verbale krigsropene fra «fredsnasjonen» Norge spakne og omformes til mer rolige, sindige røster om å godta status quo. Dessverre for Ukraina, men Europas folk vil ikke ha en ruinert verdensdel som kompensasjon for tapet av 15 % av Ukrainas landområder. Der tid for at Ukrainas president Zelenskyj tar inn over seg de nye realitetene og går inn for fredssamtaler og ikke bare roper etter våpen hvorhen han møter regjeringer eller maktpolitikere i alle sammenhenger. At han tar aktive grep for fred, selv om det måtte skape frustrasjoner og vrede hos haukene i USA og NATO og mot våpenindustriens vilje.
Arbeiderklassene i Europa skal, og vil ikke, lenger godta hans krigshysteri, pushet fram av krigens hunder i USA og England, som kan føre til at Europa går til grunne. Det viser de massive demonstrasjonene i Europas største byer der titusenvis av vanlige folk krever slutt på krigen og opphevelse av sanksjonene mot Russland. Europas politiske ledelse er helt i utakt med en økende folkemasse.
De lokale, små seire de ukrainske styrkene har hatt til nå setter nok litt mot i soldatene og benyttes for alt det er verdt i vestens presse og utlegges som kapitale nederlag for russerne. Disse seirene betyr lite i den store sammenhengen. Den kaster blår i øynene på folk i Europa og skjuler fakta i den militære situasjonen. Det er intet, militært, økonomisk eller politisk som tilsier at Russland lar seg overkjøre og snur. Putin bryr seg heller ikke om all verdens fy-rop.
Norge støttet Minsk-avtalen i FN i 2015 som innebar slutt på krigshandlingene i Øst-Ukraina der den ukrainske regjeringen massivt bombet og drepte egne innbyggere. Oversikt viser vel 15000 på åtte år. Det var krav om fred og at Ukraina ikke skulle inn i NATO. Fra 2014 er krigen mer grusom og umenneskelig enn før men svaret på det fra Norge er våpeneksport. Vårt land undergraver, i samstemmighet med USA og de andre NATO-landene, de få mulighetene som tross alt er til stede for en rask våpenhvile. Russerne har uttrykt en slik vilje. Så får man tro dem på det eller ikke. Allikevel, ett sted må man begynne. Den norske plassen i sikkerhetsrådet, fredsnasjonen Norge betalte seg til for vel 100 mill. kr, er meningsløs uvirksom og taus i å fremme fred. Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2023 gir ikke fem flate øre til våre fredsorganisasjoner. Det sier også mye om norsk fredsvilje.
Norge har nå en mulighet til å støtte de 66 landene i FN, herunder Ungarn og Portugal, med krav om våpenhvile og fredssamtaler. I den nye virkeligheten for Ukraina må det første skrittet til Norge være å slutte med våpenforsendelser til Zelenskyj.
Vi kan ikke støtte Russlands brudd på internasjonal lov og rett. Russland har et styresett som er har utviklet en nasjonalistisk, plutokratisk og militaristisk stat som vi tar avstand fra. Jeg vil bare påpeke at realpolitikken for lengst har overtatt det moralske imperativ. Den forståelsen må legges til grunn for å stoppe krigen. Moralisme og fy-ropene imponerer ikke Putin.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.