Ustoppelig: JFK på Cuba – Putin i Ukraina

0
Vladimir Putin /Shutterstock. John F. Kennedy /Wikimedia
Ray McGovern, Wikimedia, CC BY-SA 4.0

Av Ray McGovern, Anti-War, 10.Oktober, 2022

6. oktober advarte president Joe Biden:

«Første gang siden den kubanske missilkrisen har vi en direkte trussel om bruk (av) atomvåpen hvis ting faktisk fortsetter nedover veien de går nå … Jeg prøver å finne ut hva som er Putins vei ut av situasjonen?»

Biden gjorde klokt i å sitere Cuba-krisen i 1962 og sammenligne den med 2022-krisen i Ukraina. Analogien er treffende; om presidenten forstår de viktige implikasjonene er ikke så klart. Det er nok å si at i begge krisene så en stormakt en eksistensiell trussel –  og var villig til å risikere atomkrig for å hindre den.

Cuba

Sovjetunionens leder for kommunistpartiet, Nikita Khrusjtsjov, tok en sjanse for 60 år siden da Sovjetunionen i hemmelighet utplasserte atomraketter på Cuba, og overrasket amerikansk etterretning. Følgende avsnitt er fra «One Hell of a Gamble: The Secret History of the Cuban Missile Crisis», av Aleksandr Fursenko og Timothy Naftali, side 217. (Forfatterne legger til at USA var «uvitende om det sovjetiske lasteskipets last».)

«Den første forsendelsen av atomstridshoder, på det sovjetiske lasteskipet Indigirka, nådde Mariel, Cuba 4. oktober 1962. Ombord var 45 ett-megatonn stridshoder for R-12s [MRBM], tolv 2-kilotonn stridshoder for Luna [kort rekkevidde] taktiske våpen, seks 12-kilotonn bomber for IL-28 bombefly og trettiseks 12-kilotonn stridshoder for cruise missiler [for å forsvare cubanske kyster]. I sum fraktet skipet tilsvarende omtrent 45 500 kilotonn TNT, over tjue ganger sprengkraften som ble sluppet av allierte bombefly over Tyskland under hele andre verdenskrig.»

Om kvelden den 15. oktober, dagen etter et U-2 rekognoseringsoppdrag over Cuba, ble president Kennedys nasjonale sikkerhetsrådgiver McGeorge Bundy orientert om funnene, inkludert to 70 fot lange MRBM-er i San Cristobal. Bundy orienterte presidenten neste morgen, og Kennedy innkalte det første «ExComm» møte den dagen.

Skader på omdømmet til CIA-analytikere, som ikke hadde klart å forutsi Khrusjtsjovs farlige trekk, ble noe dempet av Arthur Lundahl, leder av CIAs National Photographic Intelligence Center (NPIC), som orienterte presidenten og resten av ExComm.

Igjen, fra One Hell of a Gamble:

Kennedy ville være sikker:

«Hvordan vet du at dette er et mellomdistanse ballistisk missil?»

«Lengden, sir,» forklarte Lundahl.

«Er den klar til avfyring?»

Ingen av presidentens rådgivere kunne fortelle ham med sikkerhet om atom-rakettene var armert. På den tiden visste ikke Washington at noen raketter allerede var armert. Det ble kjent tre tiår senere, på en konferanse for 30-års-markeringen for missilkrisen, da en sovjetisk general avslørte tilstedeværelsen av sovjetiske taktiske missiler allerede plassert på Cuba. Blant konferanse-deltakerne var tidligere forsvarsminister Robert McNamara som, etter å ha hørt den sovjetiske generalens innrømmelse, «måtte holde seg fast i et bord for å støtte seg».

Tilbake i oktober 1962, da han jobbet for de mest høytstående tjeneste-mennene i Pentagon, rapporterte Daniel Ellsberg, i sin unikt faktafylte bok «The Doomsday Machine», at han fikk et kart som viser rekkevidden til de sovjetiske mellomdistanse ballistiske missilene (MRBM). Både Washington DC og Strategic Air Command Headquarters i Omaha var innenfor rekkevidde, «og kunne bli truffet med svært kort varslingstid: minutter – i hovedsak ingen advarsel.» Ellsberg la til at dette virkelig var den viktigste effekten. Det betydde at sovjeterne kunne være sikre på halshugging [av USAs kommando og kontroll].» [Uthevelse tilføyd.]

Ellsberg fortsetter:

«Det vi hadde gjort, på anbefalinger fra ExComm, inkluderte:

En sjøblokade med fare for væpnet konflikt med sovjetiske krigsskip; og

Fulle forberedelser (hvis det var helt og holdent en bløff, lurte de oss) for invasjon av Cuba»*

* Personlig, ble dette en kraftig opplevelse, den 3. november 1962, som en infanteri- / etterretningsoffiser i hæren, rapporterte jeg til tjeneste ved Fort Benning, Georgia. «Home of the Army Infantry» var nesten helt blottet for våpen. De fleste av dem var fortsatt i Key West, Florida, overfor Cuba.

Heldigvis for oss alle trakk Khrusjtsjov seg tilbake. Han utfordret ikke blokaden og fjernet missilene. Kort sagt, med president Kennedy som truet med atom-krig, og klar til å invadere Cuba, kunne Khrusjtsjov ikke gå glipp av det faktum at det han hadde forsøkt å gjøre ble sett på i Washington som en eksistensiell trussel. Like viktig var det at den sovjetiske ledelsen var i stand til å forstå at fjerning av missilene, uansett hvor pinlig, ikke ville utgjøre noen eksistensiell trussel mot Sovjetunionen.

Fidel Castro var ikke fornøyd, men Khrusjtsjov var ikke villig til å ta eksistensielle risikoer for en slik klient. Fornuften seiret i 1962. For fem år siden skrev Dan Ellsberg følgende i Dommedagsmaskinen, noe som virker høyst relevant i dag.»

«Hvis deres [Kennedy og Khrusjtsjov] forhandlinger hadde pågått en dag til, kunne nesten alle dalevende mennesker ha dødd av det, og få, om noen, nå i dag, ville noen gang ha eksistert. Likevel – har vi hatt en president siden andre verdenskrig, som ville ha handlet mer ansvarlig under disse omstendighetene, mer forsiktig? Har vi en slik president nå? Har Russland det?»

Ellsberg refererer deretter til de fornuftige grunnene gitt av «den som til slutt ga seg, akkurat i tide … Khrusjtsjov». Den sovjetiske lederen forklarte sin tenkning til Norman Cousins, noen måneder etter krisen:

«Da jeg spurte de militære rådgiverne om de kunne forsikre meg om at det å holde fast, ikke ville føre til at fem hundre millioner mennesker døde, så de på meg som om jeg var gått fra vettet, eller hva verre var, en forræder. Den største tragedien, slik de så det, var ikke at landet vårt kunne bli ødelagt og alt gå tapt, men at kineserne eller albanerne kunne anklage oss for ettergivenhet eller svakhet.

Så jeg sa til meg selv: ‘Til helvete med disse galningene. Hvis jeg kan få USA til å forsikre meg om at de ikke vil forsøke å styrte den kubanske regjeringen, vil jeg fjerne missilene.» Det var det som skjedde, og nå er jeg utskjelt av kineserne og albanerne.

– De sier at jeg var redd for å stå opp mot en papirtiger. Det er bare tull. Hva godt ville det ha gjort meg, i den siste timen av mitt liv, å vite at selv om vår store nasjon og USA var fullstendig i ruiner, at Sovjetunionens nasjonale ære var intakt?»

Dan legger til: «Den siste linjen, ja hele sitatet, fortjener å bli studert av alle dem hvis fingre svever over avtrekkeren til dommedagsmaskinen.» (Overs.uthev.)

Ukraina

Jeg håper dette ikke kommer som en overraskelse for mange lesere, men president Vladimir Putin har gjentatte ganger advart om den eksistensielle trusselen han mener Russland står overfor, fra det Russland kaller «offensive angrepsmissiler» som Tomahawk og til slutt hypersoniske missiler langs den vestlige grensen. (Du kan også kalle dem MRBMs.)

Såkalte «ABM-anlegg» som allerede er utplassert i Romania og som er i ferd med å bli ferdigstilt i Polen, kan over natten huse Tomahawks og hypersoniske missiler med innsetting av en datadisk. Du vil ikke finne mye informasjon i establishment media om dette, men Putin selv gjorde dette krystallklart i en uvanlig presentasjon for en liten gruppe vestlige journalister for seks år siden. Se de første 10 minuttene i denne videoen:

Takket være de store mediebedriftene vet svært få amerikanere at:

21. desember 2021 fortalte president Putin sine øverste militære ledere:

«Det er ekstremt alarmerende at elementer av det amerikanske globale forsvarssystemet blir utplassert nær Russland. Mk 41-utskytningsrampene, som ligger i Romania og skal distribueres i Polen, er tilpasset for lansering av Tomahawk-angrepsmissiler. Hvis denne infrastrukturen fortsetter å bevege seg fremover, og hvis USAs og NATOs missilsystemer blir utplassert i Ukraina, vil deres flytid til Moskva bare være 7-10 minutter, eller til og med fem minutter for hypersoniske systemer. Dette er en stor utfordring for oss, for vår sikkerhet.» [Uthevelse tilføyd.]

30. desember 2021 snakket Biden og Putin på telefon på Putins presserende forespørsel. Kreml-opplesningen uttalte:

«Joseph Biden understreket at Russland og USA delte et spesielt ansvar for å sikre stabilitet i Europa og hele verden, og at Washington ikke hadde til hensikt å utplassere offensive angrepsvåpen i Ukraina.» Yuri Ushakov, en topp utenrikspolitisk rådgiver for Putin, påpekte at dette også var et av målene Moskva håpet å oppnå med sine forslag om sikkerhetsgarantier til USA og NATO. [Uthevelse tilføyd.]

Oops! Mang en glipp mellom kopp og leppe: 12. februar 2022 orienterte Ushakov mediene om telefonsamtalen mellom Putin og Biden tidligere på dagen.

«Samtalen var som en slags oppfølging til … telefonsamtalen 30. desember. … Den russiske presidenten gjorde det klart at president Bidens forslag egentlig ikke adresserte de sentrale, nøkkel-elementene i Russlands initiativer, hverken med hensyn til ikke-utvidelse av NATO, eller ikke-utplassering av angrepsvåpensystemer på ukrainsk territorium … På disse punktene har vi ikke fått noen meningsfull respons.» [Uthevelse tilføyd.]

24. februar 2022 invaderte Russland Ukraina. Jeg kan skjønne hvorfor så mange amerikanere tror på den Store Løgnen, at det var «uprovosert», fordi de simpelthen ikke vet.

Ut av krisen

Tenk tilbake til da president Kennedy så en eksistensiell trussel fra sovjetiske raketter på Cuba. Når en atommakt oppfatter en slik trussel, reagerer den. Den autoriserer krigshandlinger (blokade) og brudd på FN-pakten (truer med atomkrig og forbereder seg på å invadere en fiendtlig nasjon). Det som er bra for gåsa, vel, bør ikke det også være bra for gassen?

President Biden bemerket også på torsdag: «Jeg prøver å finne ut hva som er Putins vei ut av krisen.»

Noen voksne bør bringes inn i rommet for å fortelle Biden at det ikke er noen vei ut av krisen for en ansvarlig leder som oppfatter en eksistensiell trussel mot sitt land. Den siden som truer og ikke oppfatter noen eksistensiell trussel mot sine egne interesser, er den som trenger å finne veien ut av krisen – som Khrusjtsjov gjorde i 1962.

Ustoppelig er det passende adjektivet for Kennedy, som steg opp under Cuba-krisen og fikk Khrusjtsjov til å trekke seg tilbake. Etter alt å dømme er Putin ikke mindre ustoppelig. Og med unntak av atomkrig, holder han de beste kortene i Ukraina.


Originalen:

Relentless: JFK on Cuba; Putin on Ukraine – Antiwar.com Original

Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.


Ray McGovern arbeider med Tell the Word, en forlagsavdeling av Den økumeniske Frelserkirken i sentrum av Washington. Hans 27-årige karriere som CIA-analytiker inkluderer å tjene som sjef for den sovjetiske utenrikspolitiske grenen og ansvarlig for forberedelsene/briefingen av presidentens daglige etterretningsrunde. Han er medstifter av Veteran Intelligence Professionals for Sanity (VIPS).

Forrige artikkelMoralisme og fy-rop skaper ikke fred Ukraina
Neste artikkelTulsi Gabbard forlater Demokratene – kan ikke være med i et parti av krigshissere som driver anti-hvit rasisme
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.