Kina: Xi gjør seg klar for den endelige nedtellinga

0
Foto: Global Times

Det som driver Kina og Russland er at de før, heller enn senere, vil styre Hjertelandet.

Av Pepe Escobar, 18. oktober 2022

President Xi Jinpings 1 time og 45minutters tale ved åpningen av den 20. kongressen til Kinas kommunistiske parti (KKP) i Folkets store hall i Beijing, var en absorberende øvelse av nyere fortid som informerer nær fremtid. Hele Asia og hele det globale sør bør nøye undersøke talen.

Den store hallen var overdådig utsmykket med knallrøde bannere. Et gigantisk slagord som hang bakerst i salen lød: «Lenge leve vårt store, herlige og korrekte parti».

Et annet banner, nedenfor, fungerte som et sammendrag av hele rapporten:

«Hold sosialismens store flagg høyt, med kinesiske særtrekk, fullfør Xi Jinpings tanker om sosialisme med kinesiske kjennetegn for en ny æra, viderefør partiets store grunnleggelses-ånd, og foren dere og kjemp for fullt ut å bygge et moderne sosialistisk land og fullt ut fremme den store foryngelsen av den kinesiske nasjonen.»

Tradisjonen tro skisserte rapporten KKPs prestasjoner de siste 5 årene og Kinas strategi for de neste 5 – og videre. Xi forutser «voldsomme stormer» fremover, innenlands og utenlands. Rapporten var like viktig for det som ikke ble sagt rett ut, eller etterlatt subtilt underforstått.

Hvert medlem av KKPs sentralkomité hadde allerede blitt orientert om rapporten – og godkjent den. De vil tilbringe denne uken i Beijing for å studere liten skrift og vil stemme for å vedta det på lørdag. Deretter vil en ny sentralkomité i KKP bli kunngjort, og en ny stående komité i politbyrået – de 7 som virkelig styrer – vil bli formelt godkjent.

Denne nye lederoppstillingen vil avklare den nye generasjonen ansikter som vil jobbe svært nær Xi, samt hvem som vil etterfølge Li Keqiang som ny stats-minister: han er ferdig med sine to perioder og må ifølge grunnloven gå av.

Det er også 2.296 delegater til stede i Storsalen som representerer KKPs over 96 millioner medlemmer. De er ikke bare tilskuere: På plenumsmøtet som ble avsluttet i forrige uke, analyserte de grundig alle store saker, og forberedte seg på nasjonalkongressen. De stemmer på partiresolusjoner – selv om disse resolusjonene avgjøres av toppledelsen, og bak lukkede dører.

De viktigste nøkkelpoengene

Xi hevder at i løpet av de siste 5 årene har KKP strategisk fremmet Kina, mens det «riktig» (partiterminologi) har svart på alle utenlandske utfordringer. Spesielt viktige prestasjoner inkluderer fattigdomsbekjempelse, normalisering av Hong Kong, og fremgang i diplomati og nasjonalt forsvar.

Det er ganske talende at utenriksminister Wang Yi, som satt på andre rad, bak de nåværende stående komitémedlemmene, aldri tok øynene fra Xi, mens andre leste en kopi av rapporten på bordet deres.

Sammenlignet med prestasjonene er suksessen til den Xi-bestilte Zero-Covid-politikken fortsatt svært diskutabel. Xi understreket at den har beskyttet folks liv. Det han umulig kunne si er at premisset for hans politikk er å behandle Covid og dens varianter som et amerikansk biovåpen rettet mot Kina. Det vil si et alvorlig spørsmål om nasjonal sikkerhet som trumfer enhver annen vurdering, selv den kinesiske økonomien.

Bare et grelt eksempel: Shanghais distrikts-regjeringer planlegger fortsatt for null-Covid med en tidsskala på to år. Zero-Covid vil ikke forsvinne med det første.

En alvorlig konsekvens er at den kinesiske økonomien helt sikkert vil vokse med mindre enn 3% i år – godt under det offisielle målet på «rundt 5,5%».

La oss nå se på noen av Xi-rapportens høydepunkter.

Taiwan: Beijing har startet «en stor kamp mot separatisme og utenlandsk innblanding» på Taiwan.

Hong Kong: Det er nå «administrert av patrioter, noe som gjør det til et bedre sted». I Hong Kong var det «en stor overgang fra kaos til orden». Riktig: fargerevolusjonen i 2019 ødela nesten et stort globalt handels-/finanssenter.

Fattigdomsbekjempelse: Xi hyllet det som en av tre «store begivenheter» det siste tiåret, sammen med KKPs hundreårsjubileum og sosialisme med kinesiske kjennetegn som går inn i en «ny æra». Bekjempelse av fattigdom er kjernen i et av KKPs «to hundreårsmål».

Åpner opp: Kina har blitt «en stor handelspartner og et viktig mål for utenlandske investeringer». Det er Xi som tilbakeviser forestillingen om at Kina har blitt mer autokratisk. Kina vil ikke engasjere seg i noen form for «ekspansjonisme» mens de åpner opp for omverdenen. Den grunnleggende statspolitikken består: økonomisk globalisering. Men – han sa det ikke – «med kinesiske særtrekk».

«Selvrevolusjon»: Xi introduserte et nytt konsept. «Selvrevolusjon» vil tillate Kina å unnslippe en historisk syklus som fører til en nedgang. Og «dette sikrer at partiet aldri vil forandre seg». Så det er KKP – vinn eller forsvinn.

Marxisme: forblir definitivt et av de grunnleggende, ledende prinsippene. Xi understreket: «Vi skylder vårt partis og sosialismens suksess med kinesiske kjennetegn – til marxismen, og hvordan Kina har klart å tilpasse den.»

Risiko: det var talens tilbakevendende tema. Risiko vil fortsette å forstyrre de avgjørende «to hundreårsmålene». Mål nummer en ble nådd i fjor, på KKPs 100-årsjubileum, da Kina nådde status som et «moderat velstående samfunn» i alle henseender (xiaokang, på kinesisk). Mål nummer to bør nås ved hundreårs-jubileet for Folkerepublikken Kina i 2049: å «bygge et moderne sosialistisk land som er velstående, sterkt, demokratisk, kulturelt avansert og harmonisk».

Utvikling: Fokuset vil være på «utvikling av høy kvalitet», inkludert motstandskraft i forsyningskjeder og den økonomiske strategien «dobbel sirkulasjon»: utvidelse av innenlandsk etterspørsel, parallelt med utenlandske investeringer (hovedsakelig sentrert på BRI-prosjekter – Bridge and Road Initiative). Det vil være Kinas høyeste prioritet. Så i teorien vil enhver reform prioritere en kombinasjon av «sosialistisk markedsøkonomi» og åpning på høyt nivå, og blande etableringen av mer innenlandsk etterspørsel med strukturelle reformer på tilbudssiden. Oversettelse: «Dobbel-sirkulasjon» på steroider.

«Helprosessdemokrati»: det var det andre nye konseptet introdusert av Xi. Oversettes som «demokrati som fungerer», som i å forynge den kinesiske nasjonen under – hva annet – KKPs absolutte ledelse: «Vi må sikre at folk kan utøve sin makt gjennom folkekongress-systemet.»

Sosialistisk kultur: Xi sa at det er helt avgjørende «å påvirke unge mennesker». KKP må utøve ideologisk kontroll og sørge for at mediene fostrer en generasjon unge mennesker «som er påvirket av tradisjonell kultur, patriotisme og sosialisme», og dermed drar nytte av «sosial stabilitet». «Kina-historien» må gå overalt, og presentere et Kina som er «troverdig og respektabelt». Det gjelder absolutt kinesisk diplomati, selv «Wolf Warriors».

«Sinicise religion»: Beijing vil fortsette sitt arbeid mot «Sinicise religion», som i «proaktiv» tilpasning av «religion og det sosialistiske samfunnet». Denne kampanjen ble innført i 2015, noe som blant annet betyr at islam og kristendom må være under KKPs kontroll og på linje med kinesisk kultur.

Taiwan-løftet

Nå kommer vi til temaene som den forfalne Hegemonen er fullstendig besatt av: sammenhengen mellom Kinas nasjonale interesser og hvordan de påvirker sivilisasjonsstatens rolle i de internasjonale relasjoner.

Nasjonal sikkerhet: «Nasjonal sikkerhet er grunnlaget for nasjonal foryngelse, og sosial stabilitet er en forutsetning for nasjonal styrke.»

Forsvaret: PLAs (Folkets frigjøringshær, o.a.) utstyr, teknologi og strategiske evne skal styrkes. Det sier seg selv at det betyr KKPs totale kontroll over militæret.

«Ett land, to systemer»: Det har vist seg å være «den beste institusjonelle mekanismen for Hong Kong og Macau og må overholdes på lang sikt». Begge «nyter høy autonomi» og er «administrert av patrioter». Xi lovet å integrere begge områder bedre i nasjonale strategier.

Taiwan: gjenforening. Xi ga et løfte om å fullføre gjenforeningen av Kina. Oversettelse: returner Taiwan til moderlandet. Det ble møtt med en strøm av applaus, som førte til hovedbudskapet, adressert samtidig til den kinesiske nasjonen og «utenlandske innblandings»-krefter: «Vi vil ikke avstå fra bruk av makt og vil treffe alle nødvendige tiltak for å stoppe alle separatistbevegelser.» Bunnlinjen: «Løsningen av Taiwan-saken er en sak for det kinesiske folket selv, som skal avgjøres av det kinesiske folket.»

Det er også ganske talende at Xi ikke engang nevnte Xinjiang ved navn: bare underforstått, da han understreket at Kina må styrke enheten i alle etniske grupper. Xinjiang for Xi og ledelsen betyr industrialisering av Det fjerne vesten og et avgjørende knutepunkt i BRI: ikke gjenstand for en imperialistisk demoniseringskampanje. De vet at CIAs taktikk for de-stabilisering som ble brukt i Tibet i flere tiår, ikke fungerte i Xinjiang.

Ly fra stormen

La oss nå pakke ut noen av variablene som påvirker de svært tøffe årene fremover for KKP.

Da Xi nevnte «voldsomme stormer fremover», er det det han tenker på 24/7: Xi er overbevist om at Sovjetunionen kollapset fordi Hegemonen (USA, o.a.) gjorde alt for å undergrave den. Han vil ikke tillate en lignende prosess å avspore Kina.

På kort sikt kan «stormen» referere til den siste runden av den amerikanske krigen mot kinesisk teknologi – for ikke å snakke om frihandel: å avskjære Kina fra å kjøpe eller produsere brikker og komponenter til superdatamaskiner.

Det er rimelig å vurdere at Beijing holder langsiktig fokus, og satser på at det meste av verden, spesielt det globale sør, vil bevege seg bort fra den amerikanske, høyteknologiske forsyningskjeden og foretrekker det kinesiske markedet. Etter hvert som kineserne i økende grad blir selvforsynte, vil amerikanske teknologibedrifter ende opp med å miste verdensmarkeder, stordriftsfordeler og konkurranseevne.

Xi nevnte heller ikke USA ved navn. Alle i ledelsen – spesielt det nye politbyrået – er klar over hvordan Washington ønsker å:

«frikoble» seg fra Kina på alle mulige måter, og vil fortsette å utplassere alle mulige varianter av provoserende hybridkrig.

Xi gikk ikke inn i detaljer under talen, men det er klart at drivkraften fremover vil være teknologisk innovasjon knyttet til en global visjon. Det er her BRI kommer inn, igjen – som det privilegerte bruksområdet for disse teknologiske gjennombruddene.

Bare på denne måten kan vi forstå hvordan Zhu Guangyao, en tidligere visefinansminister, kan være sikker på at BNP per innbygger i Kina i 2035 vil minst doble tallene fra 2019 og nå $ 20.000.

Den umiddelbare utfordringen for Xi og det nye politbyrået er å fikse Kinas strukturelle økonomiske ubalanse. Å pumpe opp gjeldsfinansierte «investeringer» igjen, vil ikke fungere.

Så det kan satses på at Xis tredje periode – som skal bekreftes senere denne uken – må konsentrere seg om streng planlegging og overvåking av implementeringen, mye mer enn under hans tidligere dristige, ambisiøse, slipende, men noen ganger frakoblede år. Politbyrået må ta langt mer hensyn til tekniske forhold. Xi må delegere mer seriøs politisk autonomi til en gjeng kompetente teknokrater.

Ellers vil vi være tilbake til den oppsiktsvekkende observasjonen fra daværende statsminister Wen Jiabao i 2007: Kinas økonomi er «ustabil, ubalansert, ukoordinert og til slutt uholdbar». Det er akkurat der Hegemonen vil at den skal være.

Slik det er nå, er det langt fra dystert. Den nasjonale utviklings- og reformkommisjonen sier at sammenlignet med resten av verden er Kinas forbrukerinflasjon bare «marginal»; arbeidsmarkedet er stabilt; og internasjonale betalinger er stabile.

Xis arbeidsrapport og løftene kan også bli sett på som å snu opp ned på de vanlige angloamerikanske, geopolitiske mistenkte – Mackinder, Mahan, Spykman, Brzezinski.

Det strategiske partnerskapet mellom Kina og Russland har ingen tid å tape på globale hegemoniske spill; Det som driver dem er at før, heller enn senere, vil de herske over Hjertelandet – verdensøya – og videre, med allierte fra Ytterland, og fra Afrika til Latin-Amerika, som alle deltar i en ny form for globalisering. Gjerne med kinesiske egenskaper; men mest av alt, pan-eurasiske egenskaper. Den endelige nedtellingen er allerede i gang.


China: Xi Gets Ready for the Final Countdown

Oversatt for steigan.no av Hans Snøfjell.

Forrige artikkelLiz Truss’ karriere som statsminister ble den korteste i britisk historie
Neste artikkelVerdens største helseskandale?
Pepe Escobar er spaltist i The Cradle, redaktør i Asia Times og en uavhengig geopolitisk analytiker med fokus på Eurasia. Siden midten av 1980-tallet har han bodd og jobbet som utenrikskorrespondent i London, Paris, Milano, Los Angeles, Singapore og Bangkok. Han er forfatter av utallige bøker; hans siste er Raging Twenties.