oss 100 kroner!
Som Norge var Tyskland med i den første krigen i Europa etter siste verdenskrig, Nato-bombinga av Jugoslavia i 1999. Tyskland med ivrig ledelse fra utenriksminister Joschka Fisher fra De grønne. I Norge kjemper nå Venstres partileder Guri Melby for å framstå som den ivrigste krigeren for Ukraina.
Av Ove Bengt Berg.
En skulle nesten tru at krig bare drives med fornybar energi og batteridrevne tanks, at alle verneverdige hus blir stående og uten at noen dør, når en tenker på de grønnes krigsiver og uforsonlighet begrunna med rettferdighet og menneskerettigheter. Kanskje krig blir ei sak MDG kan få sakseierskap til? I konkurranse med SV og Venstre?
I en kommentar fra 12. september til den tidligere tyske finansminister Wolfgang Schäubles forslag om etablering av et kjerne-EU under ledelse av Tyskland og Frankrike, kommer Wolfgang Streeck også inn på de tyske grønnes rolle i krigen i Ukraina. De som slipper verneplikt og å delta i krigen, men ser den fra sofaen som om det er et dataspill. Som nekter enhver forhandling «før krigen er avsluttet med en betingelsesløs russisk tilbaketrekning».
Wolfgang Streeck skriver 12. september i år:
I Tyskland lar utenriksminister Baerbock, en av World Economic Forums unge globale ledere, den tyske offentligheten få vite at krigen i Ukraina «kan vare i årevis» og at «Ukraina derfor fortsatt vil trenge nye tunge våpen fra vennene sine neste sommer». Bortsett fra Rheinmetall*-parlamentsmedlem Marie-Agnes Strack-Zimmermann, nestleder i Bundestag for FDP og leder av forsvarskomiteen, er De Grønne de klart mest krigerske av tyske politikere.
En årsak kan være at de representerer en generasjon som — i motsetning til tidligere tiders foraktede peaceniks [et litt nedsettende begrep om pasifister, red. anm.] — ikke trenger å gjøre militærtjeneste og ikke vil måtte gjøre det i framtida; heller ikke barna deres. Dette gir en spesiell bismak til Baerbocks uopphørlige bekjentgjøring av takknemlighet til de modige ukrainerne som «forsvarer våre verdier» ved å måtte risikere livet under strengt pålagt verneplikt – begrensa til menn. Det hjelper også på å forstå deres ubegrensa identifisering med krigsmålene til den nå regjerende fløyen av ukrainsk nasjonalisme. (Baerbock: «Krim tilhører også Ukraina… Ukraina forsvarer også vår frihet, vår fredsorden. Og vi støtter dem økonomisk og militært – nemlig så lenge det er nødvendig. Punktum.»).
Å sende våpen og fra sofaen i sin trygge bolig se våpna bli brukt, er ikke særlig modig, mener Streeck. Når tyskerne melder jublende fra på Twitter når ukrainsk artilleri treffer russiske mål, er det som når spillere i dataspill på Twitter melder om sine spillsuksesser, kommenterer han. Og, fortsatte han, 12. september; Rakettenes fulltrefferne
«er etterfulgt av nesten daglige forsikringer om at NATO, inkludert Tyskland, aldri vil sende tropper til de ukrainske slagmarkene der ukrainerne «kjemper for oss alle og dør». På denne måten får de nye krigstilhengerne støtte til å insistere på krig til endelig seier er oppnådd og derfor nekte å forhandle om en slutt på krigen før den er avslutta med en betingelsesløs russisk tilbaketrekking».
*Reinmetall er et internasjonalt teknologisk forsvarskonsern:
«Høyteknologi for å beskytte soldater i kamp – det er Rheinmetalls formål.»
Oversatt fra tysk: Red, Politikus.no
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
