oss 100 kroner!
Hemmelige samtaler mellom Russland og Tyskland for å løse sine Nord Stream 1- og 2-problemer måtte avverges for enhver pris.
Av Pepe Escobar, The Cradle, 29. September, 2022
Krigen om økonomiske korridorer har gått inn i et glødende, ukjent territorium: Terrorisme mot gassrørledningene Nord Stream 1 og 2.
En sofistikert militær operasjon – som krevde omfattende planlegging, muligens med flere aktører – sprengte denne uken fire separate deler av gassrørledningene Nord Stream (NS) og Nord Stream 2 (NS2) på grunt vann i de danske stredene, i Østersjøen, nær øya Bornholm.
Svenske seismologer anslo at kraften i eksplosjonene kan ha tilsvart opptil 700 kg TNT. Både NS og NS2, nær de sterke strømmene rundt Borholm, er plassert på bunnen av havet på 60 meters dyp.
Rørene er bygget i stål og armert betong, i stand til å motstå støt fra hangarskips-ankere, og er i utgangspunktet nesten umulig å ødelegge utenom bruk av større eksplosive ladninger. Operasjonen – som forårsaket to lekkasjer nær Sverige og to nær Danmark – måtte utføres av modifiserte undervannsdroner.
Hver forbrytelse innebærer motiv. Den russiske regjeringen ønsket – i hvert fall opp til sabotasjen – å selge olje og naturgass til EU. Forestillingen om at russisk etterretning ville ødelegge Gazproms rørledninger er hinsides latterlig. Alt de kunne ha gjorte var å slå av ventilene. NS2 var ikke engang operativ, basert på en politisk beslutning fra Berlin. Gass-strømmen i NS ble hemmet av vestlige sanksjoner. Videre vil en slik handling innebære at Moskva mister viktig strategisk innflytelse over EU.
Diplomatiske kilder bekrefter at Berlin og Moskva var involvert i en hemmelig forhandling for å løse både NS- og NS2-problemene. Så de måtte stoppes – for enhver pris. Geopolitisk har enheten som hadde motivet for å stoppe en avtale forbannet en mulig allianse i horisonten, mellom Tyskland, Russland og Kina.
Hvem gjorde det?
Muligheten for en «upartisk» undersøkelse av en slik monumental sabotasjehandling – koordinert av NATO, intet mindre – er ubetydelig. Fragmenter av eksplosivene/undervannsdronene som ble brukt til operasjonen vil sikkert bli funnet, men bevisene kan bli manipulert. Atlanterhavspaktens klør skylder allerede på Russland. Det etterlater oss med plausible arbeidshypoteser.
Denne hypotesen er særdeles god og ser ut til å være basert på informasjon fra russiske etterretningskilder. Selvfølgelig har Moskva allerede en ganske god ide om hva som skjedde (satellitter og elektronisk overvåking fungerer 24/7), men de vil ikke offentliggjøre det.
Hypotesen fokuserer på den polske marinen og spesialstyrkene som de fysiske gjerningsmennene (ganske sannsynlig; rapporten gir veldig gode interne detaljer), amerikansk planlegging og teknisk støtte (ekstra sannsynlig) og hjelp fra de danske og svenske militære (uunngåelig, med tanke på at dette var svært nær deres territorialfarvann, selv om angrepene fant sted i internasjonalt farvann).
Hypotesen knytter seg perfekt til en samtale med en tysk etterretningstopp, som fortalte The Cradle, at Bundesnachrichtendienst (BND eller tysk etterretning) var «rasende» fordi «de ikke var inkludert».
Selvsagt ikke. Hvis hypotesen er riktig, var dette en skrikende anti-tysk operasjon, som bærer potensialet for spredning inn i en intra-NATO-krig.
Den mye siterte NATO Artikkel 5 – «et angrep på en av oss er et angrep på oss alle» – sier åpenbart ikke noe om et NATO-mot-NATO-angrep. Etter punkteringen av rørledningen utstedte NATO en saktmodig uttalelse om å «tro» at det som skjedde var sabotasje og vi vil «svare» på ethvert bevisst angrep på dens kritiske infrastruktur. NS og NS2 er for øvrig ikke en del av NATOs infrastruktur.
Hele operasjonen måtte godkjennes av amerikanere, og distribueres under deres Splitt og Hersk-varemerke. «Amerikanere» betyr i dette tilfellet de nykonservative og nyliberalistene som styrer regjeringsmaskineriet i Washington, bak den senile skjermleseren.
Dette er en krigserklæring mot Tyskland og mot bedrifter og borgere i EU – ikke mot den kafkaske eurokratmaskinen i Brussel. Ikke misforstå: NATO styrer Brussel, ikke EU-kommisjonens (EF) leder og rabiate russofob, Ursula von der Leyen, som bare er en beskjeden tjenestepike for finanskapitalismen.
Det er ikke rart tyskerne er absolutt tause; ingen fra den tyske regjeringen har så langt sagt noe vesentlig.
Den polske korridoren
Nå er diverse skravlende klasser klar over den tidligere polske forsvars-ministeren og nåværende MEP, medlem av Europa-parlamentet, Radek Sirkorskis tweet: «Takk, USA.» Men hvorfor skulle det ynkelige Polen være i forkant? Det er gammel, følelseladet russofobi, en rekke svært innviklede interne politiske grunner, men mest av alt, en samordnet plan for å angripe Tyskland, bygget på oppdemmet harme – inkludert nye krav om erstatning for andre verdenskrig.
Polakkene er dessuten livredde for Russlands delvise mobilisering, og med den nye fasen av den spesielle militære operasjonen (SMO) – som snart skal forvandles til en antiterroroperasjon (CTO) – vil den ukrainske slagmarken bevege seg vestover. Ukrainsk elektrisk lys og oppvarming vil helt sikkert bli knust. Millioner av nye flyktninger i Vest-Ukraina vil forsøke å krysse grensen til Polen.
Samtidig var det en følelse av «seier» representert ved den delvise åpningen av Baltic Pipe nordvest i Polen – nesten samtidig med sabotasjen.
Snakk om timing. Baltic Pipe skal frakte gass fra Norge til Polen via Danmark. Maksimal kapasitet er bare 10 milliarder kubikkmeter, som tilfeldigvis er ti ganger mindre enn volumet levert av NS og NS2. Så Baltic Pipe kan være nok for Polen, men har ingen verdi for andre EU-kunder.
I mellomtiden blir krigens tåke tykkere for hvert minutt. Det er allerede dokumentert at amerikanske helikoptre fløy over sabotasje-nodene for bare noen dager siden; at et britisk «forskningsfartøy» vaket udiskret i danske farvann siden midten av september; at NATO tvitret om testing av «nye ubemannede systemer til sjøs» samme dag som sabotasjen fant sted. For ikke å nevne at Der Spiegel publiserte en oppsiktsvekkende rapport med overskriften «CIA advarte den tyske regjeringen mot angrep på rørledninger i Østersjøen», muligens et smart spill for plausibel benektelse.
Det russiske utenriksdepartementets svar var skarpt som et barberhøvel: «Hendelsen fant sted i et område kontrollert av amerikansk etterretning. Det hvite hus ble tvunget til å «klargjøre» at president Joe Biden – i en video fra februar som har gått viralt – ikke lovet å ødelegge NS2; han lovet å «ikke tillate» den å fungere. Det amerikanske utenriksdepartementet erklærte at ideen om at USA var involvert for «absurd».
Det var opp til Kreml-talsmann Dmitrij Peskov å tilby en god dose virkelighet: skaden på rørledningene utgjorde et «stort problem» for Russland, som i hovedsak mistet sine gassforsyningsruter til Europa. Begge NS2-ledningene hadde blitt pumpet fulle av gass og – avgjørende – var forberedt på å levere gassen til Europa; dette er Peskov som kryptisk innrømmer at forhandlinger med Tyskland pågår.
Peskov la til: «Denne gassen er veldig dyr, og nå går alt opp i luften.» Han understreket igjen at verken Russland eller Europa hadde noe å tjene på sabotasjen, spesielt ikke Tyskland.
Angrepet av Straussianere
Nå til det store bildet. Rørledningsterror er en del av en straussisk offensiv, som tar splittelsen av Russland og Tyskland til det ultimate nivået (slik de ser det). Leo Strauss and the Conservative Movement in America: A Critical Appraisal, av Paul E. Gottfried (Cambridge University Press, 2011) er obligatorisk lesning for å forstå dette fenomenet.
Leo Strauss, den tysk-jødiske filosofen som underviste ved University of Chicago, er opphavsmann til det som senere, på en veldig vridd måte, ble Wolfowitz-doktrinen, skrevet i 1992 som Defense Planning Guidance, som definerte «Amerikas oppdrag i tiden etter Den kalde krigen».
Wolfowitz-doktrinen går rett på sak: enhver potensiell konkurrent til amerikansk hegemoni, spesielt «avanserte industriland» som Tyskland og Japan, må knuses. Europa bør aldri utøve suverenitet: «Vi må være nøye med å forhindre fremveksten av et rent europeisk sikkerhetssystem som vil undergrave NATO, og spesielt dets integrerte militære kommandostruktur.»
Spol frem til Ukraine Democracy Defense Lend-Lease Act, vedtatt for bare fem måneder siden. Den slår fast at Kiev har en gratis lunsj når det gjelder alle mekanismer for rustningskontroll. Alle disse dyre våpnene leies av USA til EU for å bli sendt til Ukraina. Problemet er at uansett hva som skjer på slagmarken, er det til syvende og sist EU som må betale regningene.
USAs utenriksminister Blinken og hans underordnede, Victoria «F**k the EU» Nuland, er Straussianere, nå er de helt fristilt, etter å ha utnyttet det svarte tomrommet i Det hvite hus. Slik det er nå, er det minst tre forskjellige «maktsiloer» i et oppsplittet Washington. For alle Straussianere er det avgjørende å ha en stram tverrpolitisk operasjon, som forener flere høyprofilerte vanlige mistenkte, for å ødelegge Tyskland.
En seriøs arbeidshypotese plasserer dem bak ordrene om å utføre rørlednings-terroren. Pentagon benektet på det sterkeste enhver befatning med sabotasjen. Det er hemmelige bakkanaler mellom Russlands sekretær i Sikkerhetsrådet, Nikolai Patrushev, og USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan.
Og dissidentkilder i Beltway sverger på at CIA heller ikke er en del av dette spillet; Langleys agenda ville være å tvinge Straussianerne til å gå tilbake på at Russland reinkorporerer Novorossiya og larPolen og Ungarn sluke hva de vil i Vest-Ukraina, før hele den amerikanske regjeringen faller inn i et svart tomrom.
Kom og se meg i Citadellet
På det store sjakkbrettet under toppmøtet i Shanghai Cooperation Organization (SCO) i Samarkand, dikterte Usbekistan for to uker siden, rammene for den multipolare verden som ligger foran oss. Kombiner det med folkeavstemningene om uavhengighet i DPR, LPR, Kherson og Zaporozhye, som Russlands president Vladimir Putin formelt vil innlemme i Russland, muligens så tidlig som fredag.
Med mulighetsvinduet som nå lukkes raskt for et gjennombrudd i Kiev, før de første tegnene på en kald vinter, og Russlands delvise mobilisering for å gå inn i en fornyet «spesiell militæroperasjon», og legger til generalisert vestlig panikk, ville Rørledningsterror i det minste bære «verdien» av å styrke en Straussian taktisk seier: Tyskland og Russland dødelig skilt.
Likevel vil tilbakeslag være uunngåelig – på uventede måter – selv om Europa blir stadig mer ukrainisert og til og med polenisert: en iboende nyfascistisk, utilslørt marionett for USA, som rovdyr, ikke partner. Det er få i EU som ikke er hjernevasket nok til å forstå hvordan Europa rigges for det endelige fallet.
Krigen, av de Straussianere forskanset i Dypstaten – nykonservative og nyliberale – vil ikke gi seg. Det er en krig mot Russland, Kina, Tyskland og diverse eurasiske makter. Tyskland har nettopp blitt felt. Kina observerer for tiden nøye. Og Russland – kjernefysisk og hypersonisk – vil ikke bli mobbet.
Poesiens stormester C.P. Cavafy, i Waiting for the Barbarians, skrev «Og nå, hva vil det bli til av oss, uten noen barbarer? Disse menneskene var en slags løsning.» Barbarene er ikke ved portene, ikke lenger. De er inne i deres gyldne Citadel.
Denne artikkelen ble først publisert av The Cradle: Who profits from Pipeline Terror?
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
