oss 100 kroner!
Av Chris Hedges, 26. september 2022
Som på 1930-tallet styrker en bankerott liberalisme, grotesk sosial ulikhet og fallende levestandard fascistiske bevegelser i Europa og USA.
Energi- og matregningene skyter i været. Under angrep av inflasjon og langvarig lønnsstagnasjon er lønningene i fritt fall. Milliarder av dollar blir omdirigert av vestlige nasjoner i en tid med økonomisk krise og svimlende ulikhet i inntekter, for å finansiere en stedfortrederkrig i Ukraina. Den liberale klassen, skremt av fremveksten av nyfascisme og demagoger som Donald Trump, har kastet seg inn i kampen med diskrediterte og foraktede politikere fra etablissementet, som slavisk går krigsindustriens, oligarkenes og konsernenes ærend.
Den liberale klassens politiske konkurs betyr at de som fordømmer dårskapen ved permanent krig og NATO-ekspansjon, handelsavtaler for kapitalens leie-soldater, utbytting av arbeidere ved globalisering, innstramminger og nyliberalisme, i økende grad kommer fra ytre høyre. Dette høyreorienterte raseriet, utkledd i USA som kristen fascisme, har allerede gjort det stort i Ungarn, Polen, Sverige, Italia, Bulgaria og Frankrike, og kan ta makten i Tsjekkia, hvor inflasjon og stigende energikostnader har sett antall tsjekkere falle under fattigdomsgrensen fordoblet.
Neste vår, etter en straffende vinter med rullende strømbrudd og måneder der familier sliter med å betale for mat og varme, kan det som er igjen av vårt blodfattige vestlige demokrati i stor grad være slukket.
Ekstremisme er den politiske kostnaden ved uttalt sosial ulikhet og politisk stagnasjon. Demagoger, som lover moralsk og økonomisk fornyelse, hevn mot spøkelsesfiender og en tilbakevending til tapt ære, stiger ut av dette kompliserte kaoset. Hat og vold, allerede på kokepunktet, legitimeres. En foraktet styringsklasse, og den angivelige høfligheten og de demokratiske normene den forfekter, blir latterliggjort.
Det er ikke, som filosofen Gabriel Rockhill påpeker, som om fascismen noen gang forsvant. «USA beseiret ikke fascismen under andre verdenskrig,» skriver han, «de internasjonaliserte den diskret.» Etter andre verdenskrig samarbeidet USA, Storbritannia og andre vestlige regjeringer med hundrevis av tidligere nazister og japanske krigsforbrytere, som de integrerte i vestlige etterretningstjenester, samt fascistiske regimer som de i Spania og Portugal. De støttet høyreorienterte antikommunistiske krefter i Hellas under borgerkrigen fra 1946 til 1949, og støttet deretter et høyreorientert militærkupp i 1967. NATO hadde også en hemmelig politikk å operere med fascistiske terroristgrupper. Operasjon Gladio, som BBC beskrev i en nå glemt undersøkende serie, skapte «hemmelige hærer», nettverk av ulovlige Stay Behind-soldater, som ville forbli bak fiendens linjer dersom Sovjetunionen gjorde et militært trekk inn i Europa. I virkeligheten utførte de «hemmelige hærene» attentater, bombeangrep, massakrer og terrorangrep under falskt flagg, mot venstreorienterte, fagforeningsfolk og andre over hele Europa.
Se mitt intervju med Stephen Kinzer om CIAs etterkrigsaktiviteter, inkludert rekrutteringen av nazistiske og japanske krigsforbrytere og opprettelsen av «Black Sites», svarte steder der tidligere nazister ble ansatt for å forhøre, torturere og myrde mistenkte venstreorienterte, arbeiderledere og kommunister, detaljert beskrevet i Kinzers bok, «Poisoner in Chief: Sidney Gottlieb og CIA Search for Mind Control», her:
Fascismen, som alltid har vært med oss, er igjen på fremmarsj. Den høyreekstreme politikeren Giorgia Meloni er ventet å bli Italias første kvinnelige statsminister etter valget søndag. I en koalisjon med to andre ytrehøyrepartier forventes Meloni å vinne mer enn 60 prosent av setene i parlamentet, selv om den venstreorienterte 5-stjernersbevegelsen kan sette en bulk i disse forventningene.
Meloni fikk sin start i politikken som en 15 år gammel aktivist for ungdomsfløyen av den italienske sosiale bevegelsen, grunnlagt etter andre verdenskrig av tilhengere av Benito Mussolini. Hun kaller EU-byråkrater agenter for «nihilistiske globale eliter drevet av internasjonal finans». Hun fremmer konspirasjonsteorien «Great Replacement» om at ikke-hvite innvandrere får lov til å komme inn i vestlige land som en del av et komplott for å undergrave eller «erstatte» hvite menneskers politiske makt og kultur.
Hun har oppfordret den italienske marinen til å tvinge båter med innvandrere tilbake, som ytrehøyreinnenriksminister Matteo Salvini gjorde i 2018. Hennes parti Fratelli d’Italia, Italias brødre, er en nær alliert av Ungarns president, Viktor Orban. En resolusjon fra Europaparlamentet erklærte nylig at Ungarn ikke lenger kan defineres som et demokrati.
Meloni og Orban er ikke alene. Sverigedemokraterna, som overtok 20 prosent av stemmene i Sveriges riksdagsvalg i forrige uke, ble landets nest største politiske parti, ble dannet i 1988 av en nynazistisk gruppe kalt BSS, eller Keep Sweden Swedish. Den har dype fascistiske røtter. Av partiets 30 grunnleggere hadde 18 nazitilknytning, inkludert flere som tjenestegjorde i Waffen-SS, ifølge Tony Gustaffson, historiker og tidligere medlem av sverigedemokratene. Frankrikes Marine Le Pen overtok i april 41 prosent av stemmene mot Emmanuel Macron. I Spania er det høyreradikale partiet Vox det tredje største partiet i Spanias parlament. Ytrehøyrepartiet Tyske AfD eller Alternative für Deutschland (AfD) tok over 12 prosent i det føderale valget i 2017, noe som gjorde det til det tredje største partiet, selv om det tapte et par prosentpoeng i 2021-valget. USA har sin egen versjon av fascismen legemliggjort i et republikansk parti som samler seg på kultlignende vis rundt Donald Trump, omfavner den magiske tenkningen, kvinnehatet, homofobien og det hvite overherredømmet til det kristne høyre og aktivt undergraver valgprosessen.
Økonomisk kollaps var uunnværlig for nazistenes vei til makten. Ved valget i Tyskland i 1928 fikk nazistpartiet mindre enn 3 prosent av stemmene. Så kom det globale finanskrasjet i 1929. Ved begynnelsen av 1932 var 40 prosent av den tyske forsikrede arbeidsstyrken, seks millioner mennesker, arbeidsledige. Samme år ble nazistene det største politiske partiet i det tyske parlamentet. Weimar-regjeringen, tonedøv og gissel for de store industriherrene, prioriterte å betale banklån og innstramminger i stedet for å mate og sysselsette en desperat befolkning. De innførte det tåpelige pålegget om alvorlige restriksjoner på hvem som var kvalifisert for arbeidsledighetspenger. Millioner av tyskere gikk sultne. Desperasjon og raseri bølget gjennom befolkningen. Massedemonstrasjoner, ledet av en samling bøllete nazister i brune uniformer, som ville ha følt seg hjemme på Mar-a-Lago*, fordømte jøder, kommunister, intellektuelle, kunstnere og styringsklassen som indre fiender. Hat var deres viktigste valuta. Det solgte godt. (*Trumps hjem i Florida)
Fjerningen av demokratiske prosedyrer og institusjoner gikk imidlertid forut for nazistenes oppstigning til makten i 1933. Riksdagen, det tyske parlamentet, var like dysfunksjonelt som den amerikanske kongressen. Sosialistlederen Friedrich Ebert, president fra 1919 til 1925, og senere Heinrich Brüning, kansler fra 1930 til 1932, stolte på artikkel 48 i Weimar-konstitusjonen for i stor grad å styre ved dekret for å omgå det splittede parlamentet. Artikkel 48, som i en nødsituasjon ga presidenten rett til å utstede dekreter, var «en fallem der Tyskland kunne ramle inn i diktaturet», skriver historiker Benjamin Carter Hett.
Artikkel 48 var Weimar-ekvivalenten til de utøvende ordrene liberalt brukt av Barack Obama, Donald Trump og Joe Biden, for å omgå våre egne lovgivende krokveier. Som i 1930-tallets Tyskland har våre domstoler – særlig Høyesterett – blitt beslaglagt av ekstremister. Pressen har delt seg inn i motsetningsfylte stammer, der løgn og sannhet ikke kan skilles, og motstanderne demoniseres. Det er lite dialog eller kompromiss, to pilarer i et demokratisk system. De to regjeringspartiene tjener slavisk krigsindustriens, globale foretak og oligarkiets diktater, som de har gitt enorme skattekutt til. De har etablert det mest gjennomgripende og påtrengende systemet for statlig overvåking i menneskets historie. De driver det største fengselssystemet i verden. De har militarisert politiet.
Demokratene er like skyldige som republikanerne. Obama-administrasjonen tolket 2002-autorisasjonen for bruk av militærmakt til å gi den utøvende myndighet rett til å slette rettssikkerhet og fungere som dommer, jury og bøddel i å myrde amerikanske borgere, og startet med den radikale geistlige Anwar al-Awlaki. To uker senere drepte et amerikansk droneangrep Abdulrahman al-Awlaki, Anwars 16 år gamle sønn, som aldri ble knyttet til terrorisme, sammen med ni andre tenåringer på en kafé i Jemen. Det var Obama-administrasjonen som undertegnet loven § 1021 i National Defense Authorization Act, som omgjorde 1878-loven, Posse Comitatus Act, som forbyr bruk av militæret som en innenlandsk politistyrke. Det var Obama-administrasjonen som kausjonerte ut Wall Street og forlot Wall Streets ofre. Det var Obama-administrasjonen som gjentatte ganger anvendte spionasjeloven for å kriminalisere de, som Chelsea Manning og Edward Snowden, som avslørte regjeringens løgner, forbrytelser og svindel. Og det var Obama-administrasjonen som massivt utvidet bruken av militariserte droner.
Nazistene reagerte på Riksdagsbrannen i februar 1933, som de sannsynligvis iscenesatte, ved å anvende artikkel 48 for å presse gjennom dekretet for beskyttelse av folket og staten. Fascistene blåste øyeblikkelig ut pretensjonen om Weimar-demokratiet. De legaliserte fengsling uten rettssak for alle som ble ansett som en nasjonal sikkerhetstrussel. De avskaffet uavhengige fag-foreninger, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet, sammen med personvernet til post- og telefonkommunikasjon.
Skrittet fra dysfunksjonelt demokrati til fullskala fascisme var, og vil igjen bli, et lite et. Hatet mot styringsklassen, legemliggjort av etablissementets republikanske og demokratiske partier, som har fusjonert til ett styringsparti, er nesten universelt. Publikum, kjemper mot inflasjon som er på et 40-års nivå og koster den gjennomsnittlige amerikanske husholdningen ytterligere $ 717 bare i juli måned, vil i økende grad se enhver politisk figur eller politisk parti som er villig til å angripe de tradisjonelle styringselitene, som en alliert. Jo mer grovt, irrasjonelt eller vulgært angrepet er, desto mer fryder de umyndiggjorte seg. Disse følelsene er sanne her og i Europa, hvor energikostnadene forventes å stige med så mye som 80 prosent i vinter og en inflasjon på 10 prosent spiser opp inntektene.
Rekonfigureringen av samfunnet under nyliberalismen, utelukkende til fordel for milliardærklassen, nedskjæringen og privatiseringen av offentlige tjenester, inkludert skoler, sykehus og forsyningstjenester, sammen med avindustrialisering, den sløsende strømmen av statlige midler og ressurser inn i krigsindustrien, på bekostning av nasjonens infrastruktur og sosiale tjenester, og byggingen av verdens største fengselssystem og militariseringen av politiet, har forutsigbare resultater.
Kjernen i problemet er tap av tro på tradisjonelle styreformer og demokratiske løsninger. Fascismen på 1930-tallet lyktes, som Peter Drucker observerte, ikke fordi folk trodde på konspirasjonsteoriene og løgnene, men på tross av at de gjennomskuet dem. Fascismen blomstret i møte med «en fiendtlig presse, en fiendtlig radio, en fiendtlig filmindustri, en fiendtlig kirke og en fiendtlig regjering som utrettelig påpekte nazistenes løgner, den nazistiske inkonsekvensen, deres løfters uoppnåelighet og farene og dårskapen i deres kurs.» Han la til: «Ingen ville ha vært nazist hvis rasjonell tro på naziløftene hadde vært en forutsetning.»
Som tidligere imøtekommer disse nye fascistpartiene følelsesmessige lengsler. De gir utløp for følelser av å bli forlatt, verdiløshet, fortvilelse og fremmedgjøring. De lover uoppnåelige mirakler. De fremmer også bisarre konspirasjonsteorier, inkludert QAnon. Historikeren Benjamin Carter Hett definerer nazistene som «en nasjonalistisk protestbevegelse mot globalisering». Fremveksten av den nye fascismen har sine røtter i en lignende utbytting gjort av globale foretak og oligarker. Mer enn noe annet ønsker folk å gjenvinne kontrollen over sine liv, om bare for å straffe dem som får skylden og gjøres til syndebukker for sin elendighet.
Vi har sett denne filmen før.
Chris Hedges: The Return of Fascism – scheerpost.com
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
