oss 100 kroner!
Den voksende sosiale ulikheten fyrer opp under protester rundt om i verden. Den globale herskerklassen er fast bestemt på å forhindre at disse protestene bruker det våpenet som kan felle dem – streiker.
Av Chris Hedges, scheerpost.com
De herskende oligarkene er livredde for de titalls millioner mennesker som rammes av det økonomiske sammenbruddet, forårsaket av inflasjon, stillestående lønninger, innstramminger, pandemien og energikrisen. For disse titalls på titalls millioner mennesker finner dette uutholdelig. Oligarkene advarer, som Kristalina Georgieva, administrerende direktør i Det internasjonale pengefondet (IMF), og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, har gjort, om potensialet for sosial uro, spesielt når vi går mot vinteren.
Sosial uro er et kodeord for streiker – det ene våpenet arbeidere besitter som kan lamme og ødelegge milliardærklassens økonomiske og politiske makt. Streiker er det de globale oligarkene frykter mest. Gjennom domstolene og politiets intervensjon vil de forsøke å forhindre arbeidere fra å stenge ned økonomien. Denne truende kampen er avgjørende. Hvis vi begynner å knuse foretakenes makt gjennom streiker, vil de fleste sannsynligvis være spontan-streiker som trosser fagforeningsledelsen og anti-fagforeninglover, kan vi begynne å gjenvinne handlefrihet over våre liv.
Oligarkene har brukt tiår på å avskaffe eller temme fagforeninger, og har gjort de få fagforeningene som er igjen – bare 10,7 prosent av arbeidsstyrken er fagorganiserte – til ivrige, underdanige juniorpartnere i det kapitalistiske systemet. Fra januar 2022 sto fagorganisering i privat sektor på sitt laveste punkt siden den nasjonale loven om arbeidsrelasjoner ble vedtatt i 1935. Likevel sier 48 prosent av amerikanske arbeidere at de ønsker å tilhøre en fagforening.
Som resultat av knusende arbeidsforhold gjennom flere år, står nasjonen overfor sin første store jernbanestreik siden 1990-tallet. Transportbransjen, som de fleste jernbanearbeidere er en del av, har en høyere fagforenings-tetthet enn gjennomsnittet, sammenlignet med andre deler av privat sektor. En jernbanestreik kan bety et tap i økonomisk produksjon på 2 milliarder dollar om dagen, ifølge en handelsgruppe som representerer jernbaneselskaper.
Det ble kunngjort av Bidens Hvite hus, som håper å unngå negativ oppmerk-somhet med å tvinge streikende arbeidere tilbake til jobben, at lederne av blant annet Brotherhood of Locomotive Engineers and Trainmen (BLET), International Association of Sheet Metal, Air, Rail and Transportation Workers Transportation Division (SMART-TD) og Brotherhood of Railroad Signalmen (BRS), inngikk en foreløpig avtale med store fraktselskaper, inkludert Burlington Northern og Santa Fe Railway (BNSF) og Union Pacific. Den midlertidige avtalen ble inngått etter intenst press fra Biden-administrasjonen.
Representanter fra fagforeningene understreket at ordlyden i avtalen ennå ikke er fullført, og medlemmene får ikke se detaljene i avtalen før om tre til fire uker, og etter dette tidspunktet vil de fortsatt måtte stemme over det foreslåtte forliket.
World Socialist Web Site (WSWS) og The Real News har rapportert detaljert om kontraktsforhandlingene.
BNSF kunngjorde en nettoinntekt på nesten 6 milliarder dollar i 2021, opp 16 prosent fra året før. Union Pacific rapporterte en nettoinntekt på 6,5 milliarder dollar, også opp 16 prosent fra 2020. CSX Transportation og Norfolk Southern Railway har også hatt store gevinster.
Den økonomiske dereguleringen av godstransportører i klasse 1 på 1980-tallet, førte til at antall godstransportører falt fra 40 til syv, et tall som snart ville falle til seks. Arbeidsstyrken har krympet fra nesten 540 000 i 1980 til rundt 130 000. Vedlikehold på nasjonens jernbanelinjer, sammen med arbeidsbetingelser og lønninger, har gått ned samtidig som Wall Street presser de store jernbane-konglomeratene for profitt.
Det ser ut til at den foreslåtte kontrakten vil oppfylle få av jernbanearbeidernes kjernekrav, inkludert oppreisning for år med fallende lønninger, behovet for justeringer av levekostnadene for å håndtere inflasjonen, en slutt på tyngende oppmøtepolitikk, garantert fri og sykedager, massive permitteringer som har lagt enormt press på gjenværende jernbanearbeidere og en slutt på praksisen med enmannslag.
Jernbanen flytter omtrent to femtedeler av langdistansegods i USA og en tredjedel av eksporten. Den ligger i hjertet av en kompleks global forsynings-kjede som inkluderer lasteskip, tog og lastebiler. Det er nesten sikkert at Bidens Hvite hus ville gripe inn for å forhindre en landsdekkende jernbanestreik, som ville være et slag mot nasjonens vaklende forsyningskjede og skjelvende økonomi.
Oligarkene siktet seg inn på fagforeninger etter andre verdenskrig. Gjennom en rekke streiker på 1930-tallet, presset fagforeningene Franklin Delano Roosevelt til å vedta New Deal-lovgivning. Fagforeninger ga arbeidere fri i helgene, retten til å organisere seg og streike, åtte-timers arbeidsdag, helse- og pensjons-ytelser, trygge arbeidsforhold, overtid og trygd.
Politisk stempling og andre motreaksjoner på 1930- og 1950-tallet var i all hovedsak rettet mot arbeidsorganisatorer og radikale fagforeninger som Industrial Workers of the World (IWW), kjent som Wobblies, eller Congress of Industrial Organizations (CIO). I korstoget mot «røde» ble de mest militante fagforeningene og fagforeningslederne, hvorav noen var kommunister, omgjort til pariaer, i praksis utstøtte. En rekke antiarbeidslover, inkludert Taft-Hartley-loven fra 1947 og Right-to-Work-lovene, som forbyr obligatorisk medlemskap i fagforeninger (etter en tids arbeidsforhold – Overs.merkn.), ble vedtatt.
Da Taft-Hartley-loven ble vedtatt, var omtrent en tredjedel av arbeidsstyrken fagorganisert, med en topp i 1954 på 34,8 prosent. Loven var et frontalangrep på fagforeninger. Den forbyr jurisdiksjonsstreiker, spontanstreiker, solidaritets- eller politiske streiker, og sekundære boikotter, der fagforeninger streiker mot arbeidsgivere som fortsetter å gjøre forretninger med et firma som gjennomgår en streik. Den forbyr sekundær eller vanlig streikevakt, stengte butikker og pengedonasjoner fra fagforeninger til føderale politiske kampanjer.
Fagforeningsrepresentanter blir tvunget av loven til å signere ikke-kommunistiske erklæringer eller miste sine stillinger. Bedrifter har i henhold til loven, makt til å kreve at ansatte deltar på propaganda- anti-fagforenings-møter. Den føderale regjeringen er bemyndiget til å oppnå juridisk grunnlag til å bryte en streik dersom en forestående eller nåværende streik truer «nasjonal helse eller sikkerhet».
Loven umyndiggjør arbeidskraft. Det legaliserer suspensjon av sivile friheter, herunder ytringsfrihet og forsamlingsrett. Amerikanske domstoler, inkludert Høyesterett, med dommere hentet fra konsernenes advokatfirmaer, har siden utstedt en rekke nye anti-fagforeningsavgjørelser for å holde arbeidere i trelldom. Streikeretten i USA eksisterer knapt.
Utbredt streikevirksomhet, en nødvendighet hvis vi skal seire, vil bli erklært ulovlige, uansett hvilket parti som er i Det hvite hus. De som leder streiker vil bli målrettet for arrestasjoner, og foretak vil forsøke å erstatte arbeidere med streikebrytere. Det blir en veldig, veldig stygg kamp. Men det er vårt eneste håp.
Et intervju med Kshama Sawant, Seattle sosialist og medlem av bystyret, om organiseringstaktikk og viktigheten av militante fagforeninger, kan sees her.
Den tidligere generasjonen av arbeider-organisatorer forsto at organisering av fagforeninger handlet om klassekrig. «Big» Bill Haywood sa til delegatene på grunnleggelsesmøtet av IWW, Industrial Workers of the World, i 1905:
Arbeidere, dette er arbeiderklassens kontinentale kongress. Vi er her for å forene arbeiderne i dette landet til en arbeiderbevegelse som skal ha til hensikt å frigjøre arbeiderklassen fra kapitalismens bånd av slaveri. Denne organisasjonens mål og formål skal være å sette arbeiderklassen i besittelse av den økonomiske makten, livsmidlene, i kontroll over produksjons- og distribusjonsmaskineriet, uten hensyn til kapitalistiske herrer.
La hans ord være vårt credo.
Etter slutten av andre verdenskrig ble to generasjoner arbeidere i USA velsignet med en periode med enestående velstand. Lønningene for arbeiderklassen var høye. Jobbene var stabile og kom med fordeler og helseforsikring. Fagforeninger beskyttet arbeidstakere mot misbruk av arbeidsgivere. Skatten for de rikeste individene og foretakene var så høy som 91 prosent. Det offentlige skolesystemet ga en god utdanning til de fattige og de rike. Nasjonens infrastruktur og teknologi var banebrytende. Stålarbeidere, bilarbeidere, fabrikkarbeidere, bygningsarbeidere og lastebilsjåfører var en del av middelklassen.
I 1928 hadde de øverste 10 prosentene 23,9 prosent av landets rikdom, en prosentandel som stadig falt frem til 1973. På begynnelsen av 1970-tallet ekspanderte oligarkens angrep mot arbeidere. Lønningene stagnerte. Ulikheten i inntekter vokste til monstrøse proporsjoner. Skattesatsene for foretak og de rike ble kuttet.
I dag eier den øverste 10 prosenten av de rikeste menneskene i USA nesten 70 prosent av landets totale formue. Den øverste ene prosenten kontrollerer 31 prosent av formuen. De nederste 50 prosent av den amerikanske befolkningen holder 2 prosent av all amerikansk rikdom. Infrastrukturen er utdatert og i forfall. Offentlige institusjoner, herunder skoler, allmennkringkasting, domstolene og postvesenet, underfinansieres og forringes.
Du kan se et intervju jeg gjorde med Louis Hyman, professor i økonomisk historie ved Cornell University og forfatter av «Temp: The Real Story of What Happened to Your Salary, Benefits and Job Security», om det flere tiår lange angrepet på arbeidere her.
Oligarkene, som de gjorde i det 19. århundre, utnytter arbeidere, inkludert barnearbeid, i dickensianske sweatshops* i land som Kina, Vietnam og Bangladesh. (*Charles Dickens, eng. forf. beskriver fattigdommen i det Viktorianske Storbr. i andre halvdel av 1800 t. Sweatshops: bedrifter som i dag utsetter arbeiderne for slaveri. Overs.merkn.)
Du kan se mitt intervju med Jenny Chan, som sammen med Mark Selden og Pun Ngai skrev «Dying for en iPhone: Apple, Foxconn og Lives of China’s Workers» her.
Arbeidere, frarøvet fagforeningsbeskyttelse og manglende industriarbeids-plasser, har blitt tvunget inn i gig-økonomien*, der de har få rettigheter, ingen stillingsvern og ofte tjener under minstelønnen. (*Øk.m.lav grad av lønn, rettigheter, gode arb.forh. og fagfor. Overs.merkn.))
Økningen i globale mat- og energipriser, kombinert med svekkelsen av demo-kratiske institusjoner og utarming av arbeidere, har blitt en potent oppskrift på opprør.
Ukelønnen, justert for inflasjon, gikk ned med 3,4 prosent fra august 2021 til august 2022, og den reelle timefortjenesten falt med 2,8 prosent i samme periode. Timelønn, justert for inflasjon, har falt de siste 17 månedene. De skjeve prioriteringene – milliarder av dollar i «sikkerhetsassistanse» som sendes til Ukraina av Biden-administrasjonen og andre NATO-medlemmer – så, forutsigbart nok, Russland kutte gassforsyningene til Europa. Russland vil ikke gjenoppta eksporten før sanksjonene som er innført mot landet er opphevet*. Russland står for 9 prosent av EUs gassimport, ned fra 40 prosent før invasjonen. I mellomtiden, tjener oljegigantene en uanstendig fortjeneste som flår befolkningen. (*Artikkelen, 19.09.22. –altså før ødeleggelsen av Nord Stream 1 og 2. Overs.merkn.)
De mest sårbare landene – Haiti, Myanmar og Sudan – har sunket ned i kaos under det økonomiske angrepet. Sosiale utgifter i land som Egypt, Filippinene og Zimbabwe har blitt kuttet.
De industrialiserte nasjonene er heller ikke immune. Rundt 70.000 mennesker i Praha tok til gatene den 4. september for å protestere mot stigende energipriser og kreve en utmelding fra EU og NATO. Industriene i Tyskland, en av verdens tre største eksportører, er lammet og betaler like mye for elektrisitet og naturgass i løpet av én måned, etter den russiske invasjonen, som de gjorde for i hele fjor. Demonstranter fra hele det politiske spekteret i Tyskland har oppfordret til regelmessige mandagsdemonstrasjoner mot de stigende levekostnadene. I Storbritannia, som allerede er plaget med 10 prosent inflasjon, forventes energiselskaper å øke sine priser med 80 prosent i oktober. Strømregningene i USA har økt med 15,8 prosent det siste året. Naturgassregninger har økt med 33 prosent i USA det siste året. De totale energikostnadene i USA har økt med 24 prosent de siste 12 månedene. De viktigste produktene til forbrukere, maten og varene som trengs for daglig overlevelse, har økt med gjennomsnittlig 13,5 prosent. Dette er bare starten.
På hvilket tidspunkt stiger en beleiret befolkning, som lever nær eller under fattigdomsgrensen, opp i protest? Dette, hvis historien er en veiviser, er ukjent. Men at tennveden er der, er nå ubestridelig, selv for den herskende klassen.
USA hadde de blodigste arbeidskrigene i noen industrialisert nasjon. Hundrevis av arbeidere ble drept. Tusenvis ble såret. Titusener ble svartelistet. Radikale fagforeningskjemper som Joe Hill ble henrettet på fabrikkerte drapsanklager, fengslet som Eugene V. Debs, eller drevet i eksil, som Haywood. Militante fagforeninger ble forbudt. Under Palmer-raidene den 17. november 1919, utført på toårsdagen for den russiske revolusjonen, ble mer enn ti tusen påståtte kommunister, sosialister og anarkister arrestert. Mange ble holdt i lange perioder uten rettssak. Tusenvis av utenlandskfødte emigranter, som Emma Goldman, Alexander Berkman og Mollie Steimer, ble arrestert, fengslet og til slutt deportert. Sosialistiske publikasjoner, som Appeal to Reason og The Masses, ble stengt.
Den store jernbanestreiken i 1922 så selskapets bevæpnede bøller åpne ild og drepe streikende. Presidenten i Pennsylvania Railroad, Samuel Rea, ansatte alene over 16.000 væpnede menn for å bryte streiken mot nesten 20.000 ansatte på selskapets bedrift i Altoona, Pennsylvania, den største i verden. Jernbaneselskapene satte i gang en massiv pressekampanje for å demonisere de streikende. De hyret tusenvis av streikebrytere, hvorav mange var svarte arbeidere som ble utestengt fra medlemskap av fagforeningsledelsen. Høyesterett opprettholdt «gul hund»-kontrakter som forbød arbeidere å organisere seg. Etablissements-pressen, sammen med Det demokratiske partiet, var, som alltid, fullverdige partnere i demoniseringen og ned-kjempingen av arbeiderne. Samme år var det også jernbanestreiker uten sidestykke i Tyskland og India.
For å forhindre jernbanestreiker, som forstyrret landsdekkende handel i 1877, 1894 og 1922, vedtok den føderale regjeringen The Railway Labor Act i 1926 – fagforeningsmedlemmer kaller det «The Railway Anti-Labor Act» – som fastsetter en rekke krav, inkludert utnevnelsen av The Presidential Emergency Board, som Biden nylig brukte, før en jernbanestreik nå kan startes.
Våre oligarker er like ondskapsfulle og har like knyttede never som fortidens. De vil slåss med alt de har til rådighet for å knuse arbeidernes kamp for bedre liv og arbeidsforhold.
Alexander Herzen, som snakket med en gruppe anarkister om hvordan man styrtet tsaren, minnet sine lyttere om at det ikke var deres jobb å redde et døende system, men å erstatte det: «Vi er ikke legene. Vi er sykdommen.»
Alle motstandskrefter må erkjenne at statskuppet er fullført. Det er sløsing med energi å forsøke å reformere eller appellere til maktsystemer. Vi må organisere oss og streike. Oligarkene har ingen intensjon om villig å dele makt eller rik-dom. De vil vende tilbake til sine kapitalistiske forfedres hensynsløse og morderiske taktikk. Vi må vende tilbake til vår egen militante organisering og aktivisme.
Chris Hedges: Strike, Strike, Strike – scheerpost.com
https://chrishedges.substack.com/
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
