oss 100 kroner!
Når et stygt maktspill markerer slutten på karrieren til en fenomenalt suksessrik politiker, er det et smertefullt syn. Fra alle beretninger i britisk presse de siste ukene var det klart at de lange knivenes natt nærmet seg for den mest fotogene statsministeren Storbritannia og Nord-Irland som noen gang er produsert – Liz Truss.
Av M. K. Bhadrakumar.
Enoch Powell, hvis jeg husker rett, sa en gang at tragedien for de fleste politikere er at de ikke vet når de skal slutte i det offentlige liv før sola begynner å gå ned i vest over karrieren deres. Truss inviterte faktisk sjøl til en så vanærende slutt på sin fantastiske politiske karriere.
For hun burde ha visst at i livet er det viktigere å være bevisst sine svakheter enn styrker. Men hun ble tent av en overveldende ambisjon om å gli inn i skoene til Margaret Thatcher, mens det var krystallklart for alle som så hennes kontroversielle besøk i Moskva i februar at Truss var farefullt nær ved å bli avslørt som en inkompetent politiker. Når jeg tenker over det, søkte hun ivrig etter en invitasjon fra Moskva, og hun søkte også ivrig etter medieoverskrifter som en tøfttalende diplomat mens stormene samlet seg over Ukraina.
Men Truss tror nok at suksess og kompetanse ikke nødvendigvis henger sammen, og at politikk handler om emballasje og markedsføring – eller, ren flaks. Hun har rett i å mene det. Boris Johnson hadde sine bruksområder for henne. Men Truss ignorerte at Storbritannia ikke bare er sjukt, men sannsynligvis dødelig sjukt, og at bare en politiker med en tryllestav kan navigere landet ut av elendigheten, og at hun ikke var på høyde med oppgaven.
Resultatet er at innen bare en måned av hennes tid som statsminister, har Truss bevist at Elensky-forbannelsen er ekte. Hvis hun ville legge bort planene om å skrinlegge den planlagte økninga i selskapsskatten fra 19 til 25 prosent, var det ille. Men da hun trakk seg tilbake, var det også ille. Den politiske atmosfæren ble svovelholdig.
Selvfølgelig er en dag lang tid i politikken, og slik det ser ut er Truss en utbrent sak, og hennes dager som statsminister er talte. Oppmerksomheten har allerede vendt seg til Rishi Sunak som hennes sannsynlige etterfølger. Vil det gjøre noen forskjell?
Sunak har en uhyggelig likhet med Barack Obama – en voluminøs, karismatisk, velutdannet globalist – som ville bli godtatt av landets faste establishment som en man kan stole på å ikke vil spolere selskapet. Men er det alt som trengs for å styre Storbritannia ut av krisemodus?
En betydelig del av Storbritannias strevsomme problemer i dag stammer fra Vestens sanksjoner mot Russland. Ifølge en Sunday Telegraph-rapport, i midten av april, var britiske borgere allerede i gang med å bli militante motstandere av sanksjonene på grunn av stigende priser, spesielt drivstoffprisene. Avisa The Guardian rapporterte også at det ville bli inflasjonspress og økonomien vil bremse ned i Storbritannia etter økonomiske tiltak mot Russland.
«Sjokkbølgene fra den russiske invasjonen av Ukraina vil kutte Storbritannias levestandard med £2500 per husholdning, føre til mer vedvarende inflasjonspress og bremse økonomien til stillstand neste år, frykter økonomer», skrev avisa i mars.
Markedets tillit har krasjet, verdien av pundet og statsobligasjoner faller, og Bank of England er urolig, ettersom investorer frykter at den britiske økonomien umulig kan garantere en 60 milliarder pund økning av offentlig gjeld.
På den annen side må offentlige utgifter kuttes sjøl med fare for å fremprovosere en bredere sosial eksplosjon. Men hvordan finne titalls milliarder pund ved hjelp av kutt i løpet av bare tre uker? Salget av obligasjoner og fallet i pundet fikk Bank of England til å heve renten raskere enn planlagt, noe som igjen fikk boliglånene til å skyte i været.
Haken er at hvis Sunak virkelig blir hentet inn som statsminister, vil det være resultatet av et palasskupp og av feil grunner, spesielt hans formidable manipulasjonsevne i maktens korridorer. Times skrev: «Senior konservative holder samtaler om å erstatte Liz Truss med en kombinasjon av Rishi Sunak og Penny Mordaunt som en del av en «kroning» av parlamentsmedlemmer.»
«Omtrent ’20 til 30′ tidligere ministre og senior backbenchere prøver å finne en måte for et ‘eldsteråd’ for å be Truss om å slutte. Kuppet utføres nesten åpent av verdens banker og kapitalforvaltere med økende forventning om at det nye teamet kan gjenopprette tilliten til den britiske økonomien – samtidig som det i realiteten vil tilfredsstille interessene til finansoligarkiet.
Hvis trikset ikke fungerer eller hvis noe går alvorlig galt, er det Plan B – et parlamentsvalg. Den interessante delen er at hvis opposisjonen Labour vinner – som det kanskje kan med nåværende meningsmålingstall som viser at de konservative vil bli redusert til bare 85 seter, ned fra 356, og deres desidert dårligste resultat – vil interessene til finansoligarkiet forbli helt trygge i hendene på Labour-leder Sir Keir Starmer, som de kan stole på vil underkaste seg de globale spekulantene og korporasjonenes styrerom. Etter at Jeremy Corbyn ble styrtet, ble det gjennomført en grundig utrenskning av hans flokk av sosialister.
Det er et kjedelig utfall. Nylig presenterte Al Jazeera en medrivende rapport om hvordan det indre partidemokratiet fungerer i Labour, som viser «hvordan partiets byråkrater, hvis nominelle funksjon er å tjene partiets interesser, forsøkte å undergrave medlemmer som støttet Jeremy Corbyn,… Labours leder fra 2015 til 2020, … den første utvetydige sosialistiske lederen av partiet siden 1980-tallet, (som) red på en bølge av folkelig misnøye mot det politiske etablissementet, og sto på en plattform for offentlig eierskap av nøkkelnæringer, en styrket velferdsstat, og en slutt på innstrammingene som ble pålagt av den konservative regjeringen på den tida.»
Både når det gjelder klassekrigen hjemme og Storbritannias krig mot Russland og Kina i utlandet, kan det ikke forventes noen vesentlig forandring gjennom et regimeskifte kalibrert av djupstaten. Det eneste trøsten er at Storbritannias kapasitet til å gi næring til Ukraina-krigen har blitt drastisk redusert mens de kjemper sin egen kamp for å overleve. Med en stående hær på 80.000 mann – en fjerdedel av størrelsen på Eritreas hær – bokser Storbritannia uansett langt over sin vektklasse i Ukraina.
Den riktige tingen å gjøre er at den neste britiske statsministeren besøker Washington uten forsinkelser og overvinner president Biden for å avslutte denne meningsløse krigen i Ukraina og oppheve sanksjonene mot Russland, som forblør økonomiene til Storbritannia og andre europeiske allierte. Kjernen i saken er at Europas velstand ble bygget på tilgjengeligheten av billige, pålitelige energiforsyninger fra Russland i enorme volumer.
Men det vil være en dumdristig handling – nesten en selvmordstanke – for Sunak eller en hvilken som helst britisk politiker å utfordre Deep State. Klarer Sunak det? Overlatt til seg selv hørtes han aldri entusiastisk ut over Ukraina-krigen eller regimet i Kiev. Så, vil djupstaten ta sjansen? Det er faktisk nettopp der sjansene for Ben Wallace, forsvarsministeren, ville ligge. En dark horse som traver nedover stien i den villmarka som er britisk politikk!
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
