Alle vil hoppe på BRICS Ekspressen

0
Foto-montasje: The Cradle

Eurasia er i ferd med å bli mye større ettersom land står i kø for å bli med i det kinesiske og russisk-ledede BRICS og SCO, til skade for vesten.

Av Pepe Escobar, The Cradle, 27. oktober 2022

La oss starte med det som faktisk er en fortelling om global handel i sør, mellom to medlemmer av Shanghai Cooperation Organization (SCO). Kjernen er den allerede beryktede Shahed-136-dronen – eller Geranium-2, i sin russiske benevnelse: AK-47 for postmoderne luftkrigføring.

USA, i nok et typisk hysteri som var fullt av ironi, anklaget Teheran for å gjøre bevæpning av det russiske forsvaret til et våpen. For både Teheran og Moskva er superstjernen, som gir valuta for pengene og den fryktelig effektive dronen som slippes løs på den ukrainske slagmarken, en statshemmelighet: Utplasseringen førte til en mengde benektelser fra begge sider. Hvorvidt dronene er laget i Iran, eller om designet ble kjøpt og produksjonen foregår i Russland (det realistiske alternativet), er uvesentlig.

Historikken viser at USA væpner Ukraina til tennene mot Russland. Imperiet er en de facto soldat i krigen via en rekke «konsulenter», rådgivere, trenere, leiesoldater, tunge våpen, ammunisjon, satellittetterretning og elektronisk krig-føring. Og likevel sverger keiserlige funksjonærer at de ikke er en del av krigen. De lyver nok en gang.

Velkommen til enda et tydelig eksempel på den «regelbaserte internasjonale orden» i aksjon. Hegemonen USA, bestemmer alltid hvilke regler som gjelder, og når. Enhver som motsetter seg er en fiende av «frihet», «demokrati» eller en hvilken som helst av dagens plattheter, og bør – hva ellers – straffes med vilkårlige sanksjoner.

Når det gjelder sanksjoner-ut-i-glemselen Iran, har resultatet i flere tiår nå forutsigbart nok vært en ny runde sanksjoner. Det er irrelevant. Det som betyr noe er at ifølge Irans islamske revolusjonsgarde (IRGC) er ikke mindre enn 22 nasjoner – og teller – med i køen fordi de også ønsker å komme inn i Shahed-sporet.

Selv lederen av den islamske revolusjonen, Ayatollah Ali Khamenei, sluttet seg gledelig til striden og kommenterte hvordan Shahed-136 ikke er noen photoshop.

Kappløpet mot BRICS+

Det den nye sanksjonspakken mot Iran egentlig «oppnådde» er å levere et ekstra slag mot den stadig mer problematiske signeringen av den gjenopplivede atomavtalen i Wien. Mer iransk olje på markedet ville faktisk lindre Washingtons situasjon etter den nylige, episke fornærmelsen fra OPEC +.

Et kategorisk imperativ gjenstår imidlertid. Iranofobi – akkurat som russofobi – råder alltid for straussianerne/nykonservative krigsforkjemperne med ansvar for USAs utenrikspolitikk, og deres europeiske vasaller.

Så her har vi enda en fiendtlig eskalering i forholdet mellom Iran – USA og Iran – EU, som den ikkevalgte juntaen i Brussel, sanksjonerte de også produsenten Shahed Aviation Industries og tre iranske generaler.

Sammenlign nå dette med skjebnen til den tyrkiske Bayraktar TB2-dronen – som i motsetning til «blomstene på himmelen» (Russlands geraniumer), har prestert elendig på slagmarken.

Kiev prøvde å overbevise tyrkerne om å bruke en Motor Sich våpenfabrikk i Ukraina eller komme opp med et nytt selskap i Transcarpathia / Lviv for å bygge Bayraktar-droner. Motor Sichs oligarkpresident, Vjatsjeslav Boguslayev (84), er siktet for forræderi på grunn av sine forbindelser til Russland, og kan bli utvekslet med ukrainske krigsfanger.

Til slutt brøt avtalen sammen på grunn av Ankaras eksepsjonelle entusiasme i arbeidet med å etablere et nytt gassknutepunkt i Tyrkia – et personlig forslag fra Russlands president Vladimir Putin til hans tyrkiske motpart Recep Tayyip Erdogan.

Og det bringer oss til den fremrykkende sammenkoblingen mellom BRICS og SCO med 9 medlemmer – som denne forekomsten av militærhandel mellom Russland og Iran er uløselig knyttet til.

SCO, ledet av Kina og Russland, er en paneurasisk institusjon som opprinnelig fokuserte på tiltak mot terrorisme, men som nå i økende grad er rettet for geoøkonomisk – og geopolitisk – samarbeid. BRICS, ledet av triaden Russland, India og Kina, overlapper med SCO-agendaen geoøkonomisk og geopolitisk, og utvider den til Afrika, Latin-Amerika og utover: det er konseptet BRICS+, analysert i detalj i en nylig Valdai Club-rapport, og fullt ut omfavnet av det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina.

Rapporten veier fordeler og ulemper med tre scenarier som involverer mulige, kommende BRICS+-kandidater:

Først nasjoner som ble invitert av Beijing til å være en del av BRICS-toppmøtet i 2017 (Egypt, Kenya, Mexico, Thailand, Tadsjikistan).

For det andre, nasjoner som var en del av BRICS utenriksministermøte i mai i år (Argentina, Egypt, Indonesia, Kasakhstan, Nigeria, UAE, Saudi-Arabia, Senegal, Thailand).

For det tredje, viktige G20-økonomier (Argentina, Indonesia, Mexico, Saudi-Arabia, Turkiye).

Og så er det Iran, som allerede har vist interesse for å bli med i BRICS.

Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa har nylig bekreftet at «flere land» absolutt hungrer etter å bli med i BRICS. Blant dem en avgjørende Vest-Asia-spiller: Saudi-Arabia.

Det som gjør det enda mer forbløffende er at for bare tre år siden, under den tidligere amerikanske president Donald Trumps administrasjon, var kronprins Muhammad bin Salman (MbS) – kongedømmets reelle hersker – fast bestemt på å bli med i et slags arabisk NATO som en privilegert imperialistisk alliert.

Diplomatiske kilder bekrefter at dagen etter at USA trakk seg ut av Afghanistan, begynte MbS’ utsendinger for alvor å forhandle med både Moskva og Beijing.

Forutsatt at BRICS godkjenner Riyadhs kandidatur i 2023 ved nødvendig konsensus, kan man knapt forestille seg de banebrytende konsekvensene for petrodollaren. Samtidig er det viktig å ikke undervurdere amerikanske utenrikspolitiske kontrollørers kapasitet til å skape kaos.

Den eneste grunnen til at Washington tolererer Riyadhs regime er petrodollaren. Saudierne kan ikke få lov til å føre en uavhengig, virkelig suveren utenrikspolitikk. Hvis det skjer, vil den geopolitiske omstillingen ikke bare angå Saudi-Arabia, men hele Persiabukta.

Likevel er det stadig mer sannsynlig etter at OPEC+ de facto valgte BRICS/SCO-sporet, ledet av Russland-Kina – i det som kan tolkes som en «myk» innledning til slutten på petrodollaren.

Riyadh-Teheran-Ankara-triaden

Iran gjorde sin interesse for å bli med i BRICS kjent allerede før Saudi-Arabia. Ifølge diplomatiske kilder i Persiabukta er de allerede engasjert i en noe hemmelig kanal via Irak som prøver å få dem til å handle sammen. Tyrkia vil snart følge etter – i hvert fall på BRICS og muligens SCO, der Ankara for tiden har status som ekstremt interessert observatør.

Forestill deg nå at denne triaden – Riyadh, Teheran, Ankara – er nært knyttet til Russland, India, Kina (den faktiske kjernen i BRICS), og til slutt i SCO, der Iran ennå er den eneste vestasiatiske nasjonen som er innlemmet som fullverdig medlem.

Det strategiske slaget mot imperiet vil gå av skaftet. Diskusjonene som fører til at BRICS+ fokuserer på den utfordrende veien mot en råvarestøttet global valuta, som er i stand til å omgå den amerikanske dollarens forrang.

Flere sammenkoblede trinn peker mot økende symbiose mellom BRICS+ og SCO. Sistnevntes medlemsland har allerede blitt enige om et veikart for gradvis økende handel med nasjonale valutaer i gjensidige oppgjør.

State Bank of India – landets øverste utlåner – åpner spesielle rupeekontoer for Russland-relatert handel.

Russisk naturgass til Tyrkia vil bli betalt 25 prosent i rubler og tyrkiske lire, komplett med 25 prosent rabatt som Erdogan personlig ba Putin om.

Den russiske banken VTB har lansert pengeoverføringer til Kina i yuan, utenom SWIFT, mens Sberbank har begynt å låne ut penger i yuan. Den russiske energigiganten Gazprom var enig med Kina i at betaling for gassforsyninger skulle skiftes til rubler og yuan, delt jevnt.

Iran og Russland forener sine banksystemer for handel med rubler/rial.

Egypts sentralbank beveger seg for å etablere en indeks for pundet – gjennom en gruppe valutaer, pluss gull – for å flytte den nasjonale valutaen bort fra amerikanske dollar.

Og så er det TurkStream-sagaen.

Denne gaven: Gassknutepunktet

Ankara har i årevis forsøkt å posisjonere seg som et privilegert gassknutepunkt mellom øst og vest. Etter sabotasjen av Nord Streams har Putin levert knutepunktet på en tallerken, ved å tilby Tyrkia muligheten til å øke russiske gassforsyninger til EU via et slikt knutepunkt. Det tyrkiske energidepartementet uttalte at Ankara og Moskva allerede har inngått en prinsippavtale.

Dette vil i praksis bety at Tyrkia kontrollerer strømmen av gass til Europa, ikke bare fra Russland, men også Aserbajdsjan og en stor del av Vest-Asia, kanskje til og med Iran, samt Libya i nordøst-Afrika. LNG-terminaler i Egypt, Hellas og Turkiye selv, kan fullføre nettverket.

Russisk gass beveger seg via rørledningene TurkStream og Blue Stream. Den totale kapasiteten til russiske rørledninger er 39 milliarder kubikkmeter i året.

Kart over russisk gassrute via Tyrkia

TurkStream ble opprinnelig prosjektert som en firetråds rørledning, med en nominell kapasitet på 63 millioner kubikkmeter i året. Slik det er nå, er det bare bygget to tråder – med en total kapasitet på 31,5 milliarder kubikkmeter.

Så en utvidelse er i teorien mer enn mulig – med alt utstyret som er laget i Russland. Problemet er nok en gang å legge rørene. De nødvendige fartøyene tilhører den sveitsiske Allseas-gruppen – og Sveits er en del av sanksjonsmanien. I Østersjøen ble russiske fartøy brukt til å ferdigstille byggingen av Nord Stream 2. Men for en TurkStream-utvidelse må de operere mye dypere i havet.

TurkStream vil ikke være i stand til å erstatte Nord Stream fullstendig; den har mye mindre kapasitet. Fordelen for Russland er å ikke bli utestengt fra EU-markedet. Gazprom vil tydeligvis bare takle den betydelige investeringen ved en forlengelse, hvis garantier om sikkerheten er hogd i stein.

Og det er den ekstra ulempen at utvidelsen også vil føre gass fra Russlands konkurrenter.

Uansett hva som skjer, gjenstår det faktum at kombinasjonen mellom USA og Storbritannia fortsatt utøver stor innflytelse i Tyrkia – og BP, Exxon Mobil og Shell, for eksempel, er aktører i praktisk talt alle oljeutvinningsprosjekter over hele Vest-Asia. Så de ville sikkert forstyrre måten det tyrkiske gassnavet fungerer på, samt å bestemme gassprisen.

NATO vil selvfølgelig bli rasende. Men aldri undervurder pokerspesialist Sultan Erdogan. Hans kjærlighetshistorie med både BRICS og SCO er bare begynnelsen.


Originalen: Everybody wants to hop on the BRICS Express (thecradle.co)

Oversatt for steigan.no av Hans Snøfjell.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.