oss 100 kroner!
Russland kjemper ikke lenger mot en ukrainsk hær utstyrt av NATO, men en NATO-hær bemannet av ukrainere. Til tross for tilbakeslaget ved Kharkiv vil Russland fortsatt vinne, skriver militæranalytikeren Scott Ritter.
Av Scott Ritter, Consortiumnews 12. september 2022
Den ukrainske hæren startet en stor offensiv mot russiske styrker utplassert i regionen nord for den sørlige byen Kherson 1. september. Ti dager senere hadde ukrainerne utvidet omfanget av sine offensive operasjoner til å omfatte regionen rundt den nordlige byen Kharkov.
Mens Kherson-offensiven ble kastet tilbake av russerne, med store tap for de ukrainske styrkene i både mannskap og materiell, viste Kharkov-offensiven seg å være en stor suksess , med gjenerobring av tusenvis kvadratkilometer territorium som tidligere var okkupert av russiske tropper.
I stedet for å starte sin egen motoffensiv mot ukrainerne som opererer i Kharkov-regionen, kom det russiske forsvarsdepartementet (MOD) med en kunngjøring som mange mennesker syntes var sjokkerende: «For å oppnå de uttalte målene for den spesielle militæroperasjonen om å frigjøre Donbas,» kunngjorde de via Telegram, ble det «besluttet å omgruppere russiske tropper … for å øke innsatsen i Donetsk-retningen.»
I en bagatellisering av forestillingen om en retrett, erklærte den russiske MOD at «for dette formål ble det under tre dager gjennomført en operasjon for å nedskalere og organisere overføringen av [russiske] tropper til territoriet til Folkerepublikken Donetsk.
Under denne operasjonen», heter det i rapporten, «ble det utført en rekke distraksjoner og demonstrasjonstiltak, som indikerer troppenes reelle handlinger» som, erklærte russerne, resulterte i at «mer enn to tusen ukrainske og fremmedkrigere ble ødelagt, samt mer enn hundre enheter med pansrede kjøretøy og artilleri.»
For å sitere den udødelige Yogi Berra, det var «déjà vu på nytt».
Faser av krigen
Den 25. mars holdt sjefen for det operative hoveddirektoratet for generalstaben til de væpnede styrker i den russiske føderasjonen, generaloberst Sergei Rudskoy, en orientering der han kunngjorde slutten på det han kalte Fase én av Russlands «spesielle militæroperasjon». ” (SMO) i Ukraina.
Målene for operasjonen, som startet 24. februar da russiske tropper krysset grensen til Ukraina, var å forårsake «slik skade på militær infrastruktur, utstyr, personell fra de væpnede styrker i Ukraina» at det ville forhindre enhver betydelig forsterkning av de ukrainske styrkene utplassert i Donbas-regionen.
Rudskoy kunngjorde da at russiske tropper ville trekke seg tilbake og omgruppere seg slik at de vil være i stand til å «konsentrere seg om det viktigste – den fullstendige frigjøringen av Donbas.»
Dermed begynte Fase to.
Den 30. mai publiserte jeg en artikkel i Consortium News hvor jeg diskuterte nødvendigheten av en Fase tre. Jeg skrev at
«Både fase én og fase to av Russlands operasjon var spesielt skreddersydd for de militære betingelsene som var nødvendige for å eliminere trusselen mot Lugansk og Donetsk fra oppbyggingen av ukrainsk militærmakt i Øst-Ukraina. … Russland kommer snart til å kunngjøre at de har beseiret de ukrainske militærstyrkene som er oppstilt i øst, og dermed gjøre slutt på tanken om den overhengende trusselen som ga Russland den juridiske begrunnelsen for å påta seg operasjonen.»
Et slikt utfall, skrev jeg, ville «etterlate Russland med en rekke uoppfylte politiske mål, inkludert denazifisering, demilitarisering, permanent ukrainsk nøytralitet og NATOs samtykke til et nytt europeisk sikkerhetsrammeverk i tråd med linjene som ble utarbeidet av Russland og lagt fram som traktatforslag i desember 2021. . Hvis Russland skulle stoppe sin militære operasjon på dette tidspunktet,» erklærte jeg, «ville det være å gi politisk seier til Ukraina, som ‘vinner’ ved ikke å tape.»
Denne tankegangen var basert på min tro på at «mens man tidligere kunne hevde at en overhengende trussel ville fortsette å eksistere så lenge de ukrainske styrkene hadde tilstrekkelig kampkraft til å gjenerobre Donbas-regionen, kan et slikt argument ikke fremsettes i dag .»
Kort sagt, jeg trodde at drivkraften for Russlands utvidelse til en tredje fase ville oppstå først etter at de hadde fullført oppdraget med å frigjøre Donbas i fase to. «Ukraina,» sa jeg, «selv med den massive tilførselen av militær bistand fra NATO, ville aldri igjen være i en posisjon til å true en russisk erobring av Donbas-regionen.»
Jeg tok feil.
Anne Applebaum, en neokonservativ stabsskribent for The Atlantic , intervjuet nylig generalløytnant Yevhen Moisiuk, nestkommanderende for de ukrainske væpnede styrkene, om den vellykkede ukrainske offensive operasjonen. «Det som virkelig overrasker oss,» sa Moisiuk, «er at de russiske troppene ikke slår tilbake.»
Applebaum satte sin egen spinn på generalens ord. «Tilbydd valget mellom å kjempe eller flykte,» skrev hun om de russiske soldatene, «ser mange av dem ut til å rømme så fort de kan.»
I følge Applebaum har den ukrainske suksessen på slagmarken skapt en ny virkelighet, der ukrainerne, konkluderer hun, «kan vinne denne krigen» og dermed «gjøre slutt på Putins regime».
Jeg tok ikke så feil.
Sovjet- og NATO-doktrine
Krig er en komplisert virksomhet. Applebaum virker uvitende om dette. Både Ukraina og Russland har stor krigsmakt, med profesjonelle organisasjoner støttet av institusjoner designet for å produsere kvalifiserte krigere. Begge militærene er godt ledet, godt utstyrt og godt forberedt til å påta seg oppdragene de er tildelt. De er blant de største militære organisasjonene i Europa.
Det russiske militæret er dessuten bemannet av offiserer av høyeste kaliber, som har gjennomgått omfattende opplæring i militærkunst. De er eksperter på strategi, operasjoner og taktikk. De kan sin virksomhet.
På sin side har det ukrainske militæret gjennomgått en radikal transformasjon i årene siden 2014, der doktriner fra sovjettiden har blitt erstattet av en hybrid som inkorporerer NATOs doktriner og metoder.
Denne transformasjonen har blitt akselerert dramatisk siden den russiske invasjonen, med det ukrainske militæret som praktisk talt gikk over fra eldre tungt utstyr fra sovjettiden til et arsenal som i større grad gjenspeiler organisasjonen og utstyret til NATO-nasjoner, som gir milliarder av dollar med utstyr og opplæring.
Ukrainerne er, i likhet med sine russiske kolleger, militære fagfolk som skjønner nødvendigheten av å tilpasse seg til virkeligheten på slagmarken. Den ukrainske erfaringen er imidlertid forvansket av at de prøver å kombinere to forskjellige doktrinære tilnærminger til krig (sovjettiden og moderne NATO) under kampforhold. Denne kompleksiteten skaper muligheter for feil, og feil på slagmarken resulterer ofte i tap – betydelige tap.
Russland har utkjempet tre forskjellige krigsstiler i løpet av de seks månedene siden de gikk inn i Ukraina. Den første var en manøverkrig, designet for å gripe så mye territorium som mulig for å forme slagmarken militært og politisk.
Operasjonen ble utført med omtrent 200 000 russiske og allierte styrker, som stod opp imot et aktivt ukrainsk militær på rundt 260 000 soldater støttet av opptil 600 000 reservister. Standard 3:1 angriper/forsvarer-forhold gjaldt ikke – russerne forsøkte å bruke fart, overraskelse og dristighet for å minimere Ukrainas tallmessige fordel, og i prosessen håpet de på en rask politisk kollaps i Ukraina som ville forhindre større kamper mellom russiske og ukrainske væpnede styrker.
Denne planen lyktes i noen områder (i sør, for eksempel rundt Kherson), og bandt opp ukrainske tropper og forårsaket avledning av forsterkninger bort fra kritiske operasjonssoner. Men det mislyktes strategisk – ukrainerne kollapset ikke, men hardnet til – og sikret en lang, hard kamp fremover.
Den andre fasen av den russiske operasjonen fikk russerne til å omgruppere seg for å fokusere på frigjøringen av Donbas. Her tilpasset Russland sin operative metodikk, ved å bruke sin overlegenhet i ildkraft til å gjennomføre en langsom, bevisst fremrykning mot ukrainske styrker som var gravd ned i omfattende defensive nettverk, og ved å gjøre det oppnådde de en uhørt tapsratio, med ti eller flere ukrainere drept eller såret for hvert russiske offer.
Mens Russland sakte rykket fremover mot ukrainske skyttergravsstyrker, ga USA og NATO Ukraina militærutstyr for milliarder av dollar, inkludert tilsvarende flere pansrede divisjoner (tanks, pansrede kampvogner, artilleri og støttekjøretøyer), sammen med omfattende operasjonell opplæring i bruk av dette utstyret ved militære installasjoner utenfor Ukraina.
Kort sagt, mens Russland var opptatt med å ødelegge det ukrainske militæret på slagmarken, var Ukraina opptatt med å rekonstruere den hæren, og erstatte ødelagte enheter med friske styrker som var ekstremt godt utstyrt, godt trent og godt ledet.
Den andre fasen av konflikten så Russland ødelegge den gamle ukrainske hæren. I dens sted sto Russland nå overfor mobiliserte territorielle og nasjonale enheter, støttet av rekonstituerte NATO-trente styrker. Men hoveddelen av de NATO-trente styrkene ble holdt i reserve.
Den tredje fasen – NATO vs. Russland
Dette er styrkene som har vært engasjert i de nåværende kampene. Russland befinner seg i en fullverdig stedfortreder-krig med NATO, og står overfor en militærstyrke i NATO-stil som blir logistisk støttet av NATO, trent av NATO, forsynt med NATO-etterretning og arbeider i harmoni med NATOs militære planleggere.
Hva dette betyr er at den nåværende ukrainske motoffensiven ikke bør sees på som en forlengelse av fase to-kampen, men snarere initieringen av en ny tredje fase som ikke er en ukrainsk-russisk konflikt, men en NATO-russisk konflikt.
Den ukrainske slagplanen har «Made in Brussels» stemplet over seg. Styrkesammensetningen ble bestemt av NATO, det samme var tidspunktet for angrepene og retningen for angrepene. NATOs etterretning lokaliserte nøye sømmene i det russiske forsvaret og identifiserte kritiske kommando- og kontroll-, logistikk- og reservekonsentrasjonsnoder som ble mål for ukrainsk artilleri, som opererer på en skytskontrollplan laget av NATO.
Kort sagt, den ukrainske hæren som Russland møtte i Kherson og rundt Kharkov var ulik noen ukrainsk motstander den tidligere hadde møtt. Russland kjempet ikke lenger mot en ukrainsk hær utstyrt av NATO, men snarere en NATO-hær bemannet av ukrainere.
Ukraina fortsetter å motta milliarder av dollar i militær assistanse, og har for tiden titusenvis av tropper som gjennomgår omfattende trening i NATO-nasjoner.
Det vil komme en fjerde fase, og en femte fase … så mange faser som nødvendig før enten Ukraina uttømmer sin vilje til å kjempe og dø, NATO uttømmer sin evne til å fortsette å forsyne det ukrainske militæret, eller Russland uttømmer sin vilje til å kjempe en endeløs konflikt i Ukraina. Tilbake i mai kalte jeg beslutningen fra USA om å gi milliarder av dollar i militærhjelp til Ukraina for «en spillskifter».
Massiv etterretningssvikt
Det vi er vitne til i Ukraina i dag er hvordan disse pengene har endret spillet. Resultatet er flere døde ukrainske og russiske styrker, flere døde sivile og mer ødelagt utstyr.
Hvis Russland skal seire, vil de måtte identifisere sine mange feil som ledet opp til den vellykkede ukrainske offensiven og tilpasse seg deretter. Først og fremst representerer den ukrainske offensiven rundt Kharkov en av de mest alvorlige etterretningssviktene av en profesjonell militær styrke siden den israelske unnlatelsen av å forutsi det egyptiske angrepet på Suez-kanalen som startet Yom Kippur-krigen i 1973.
Ukrainerne hadde signalisert at de hadde til hensikt å gjennomføre en offensiv i Kherson-regionen i mange uker. Det ser ut til at da Ukraina satte i gang sine angrep langs Kherson-linjen, antok Russland at dette var den etterlengtede offensiven, og sendte raskt reserver og forsterkninger til denne fronten.
Ukrainerne ble slått tilbake med store tap, men ikke før Russland hadde forpliktet sine reserver. Da den ukrainske hæren angrep i Kharkov-regionen noen dager senere, ble Russland overrumplet.
Og så er det i hvilken grad NATO hadde integrert seg i alle aspekter av ukrainske militæroperasjoner.
Hvordan kunne dette skje? En etterretningssvikt av denne størrelsesorden tyder på mangler i både Russlands evne til å samle etterretningsdata, samt manglende evne til å produsere rettidige og nøyaktige vurderinger for den russiske ledelsen. Dette vil kreve en topp-til-bunn-gjennomgang for å bli tilstrekkelig behandlet. Kort sagt, hoder vil rulle – og det snart. Denne krigen stopper ikke med det første, og Ukraina fortsetter å forberede seg på fremtidige offensive handlinger.
Hvorfor Russland fortsatt vil vinne
Til slutt tror jeg fortsatt at sluttspillet forblir det samme – Russland vil vinne. Men kostnadene ved å forlenge denne krigen har blitt mye høyere for alle involverte parter.
Den vellykkede ukrainske motoffensiven må settes inn i riktig perspektiv. Ofrene Ukraina led, og fortsatt lider, for å oppnå denne seieren er uholdbare. Ukraina har brukt opp sine strategiske reserver, og disse vil måtte rekonstrueres dersom Ukraina skal ha noe håp om å fortsette et fremskritt i denne retningen. Dét vil ta måneder.
Russland har i mellomtiden ikke mistet noe mer enn noen uforsvarbare områder. Russiske tap var minimale, og tap av utstyr ble lett erstattet.
Russland har faktisk styrket sin militære stilling ved å skape sterke forsvarslinjer i nord som er i stand til å motstå ethvert ukrainsk angrep, samtidig som de øker tilgjengelig kampkraft for å fullføre oppgaven med å frigjøre de resterende delene av Donetsk-folkerepublikken som fortsatt er under ukrainsk kontroll.
Russland har langt mer strategisk dybde enn Ukraina. Russland begynner å treffe kritiske infrastrukturmål, som kraftstasjoner, som ikke bare vil lamme den ukrainske økonomien, men også landets evne til å flytte store mengder tropper raskt via tog.
Russland vil ta lærdom av Kharkov-nederlaget og fortsette sine uttalte mål.
Bunnlinjen – Kharkov-offensiven var så god som den kunne bli for Ukraina, mens Russland ikke har vært i nærheten av å nå bunnen. Endringer må gjøres av Russland for å fikse problemene identifisert gjennom Kharkov-nederlaget. Å vinne ett slag er én ting; å vinne en hel krig noe helt annet.
For Ukraina betyr de enorme tapene deres egne styrker lider, kombinert med den begrensede skaden som er påført Russland, at Kharkov-offensiven i beste fall er en pyrrhosseier, en seier som ikke endrer den grunnleggende realiteten at Russland vinner, og vil vinne, konflikten i Ukraina.
*
Bearbeidet maskinoversettelse, Derimot.no
Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er Consortiumnews
Copyright © Scott Ritter , Consortiumnews , 2022
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
