Protestfestivalen 2022 – Samtale om Russland

0
Pål Steigan på Protestfestivalen i Kristiansand 10. september 2022.

Av Pål Steigan.

Protestfestivalen i Kristiansand har nå publisert den samtalen om Russland som jeg hadde med jurist og folkerettsekspert Cecilie Hellestveit og general og tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Tidligere lå den bare på Facebook, men som jeg lovte leserne, ville vi publisere den her så snart den var klar på YouTube, og her er den:

I omtalene på forhånd ble det stilt spørsmål som: Er Putin gal? Er Putin uforutsigbar? Etter at vi alle tre hadde svart et rungende nei på begge spørsmål, var det tid for å dykke djupere i materien.

Trettiårskrigen

Jeg nevnte i diskusjonen at røttene til denne krigen må spores tilbake til Sovjetunionens sammenbrudd, og den første krigen som brøt ut umiddelbart etterpå var Gulfkrigen i 1991. Det er gode grunnen til å anta at så lenge Sovjetunionen fungerte som en supermakt, ville det ha vært umulig for USA å få FN med på en slik krig.

Sverre Diesen kalte dette en «konspirasjonterori», men der må den gode generalen ha falt for vulgærjournalistikken. Jeg tror at dersom vi hadde fått tid til å drøfte dette, ville Diesen ha nyasert sitt standpunkt.

Det var nemlig slik at etter Jaltaavtalen i 1944 var stormaktsblokkene og deres innflytelsessoner ganske godt definert, og sjøl under Warszawapaktens invasjoner i Ungarn i 1956 og i Tsjekkoslovakia i 1968 gjorde USA og Vesten ingenting for å revidere denne oppdelinga av verden, og bortsett fra politiske kampanjer og infiltrasjon fra CIA og andre sikkerhetstjenester var USAs innblanding ubetydelig.

For ikke å snakke om at Stalin unnlot å intervenere til fordel for de greske kommunistene i 1944 og utover da Storbritannia gikk inn i borgerkrigen i Hellas for å bekjempe kommunistene og partisanene ved hjelp av greske nazi-kollaboratører.

Les: Athens 1944: Britain’s dirty secret

Redselen for det tomme rom

I imperialismens tid har det hele tida vært en kamp mellom ulike stormakter. Kampen har dreid seg om markeder, tilgang til billig arbeidskraft, råvarer, energi, transportruter og militær kontroll. Og de imperialistiske landa deler opp verden seg i mellom etter styrkeforhold. Men de imperialistiske maktene utvikler seg ujamnt. England rådde en gang over hele verden, men ble tatt igjen og forbigått av USA, og på enkelte områder også av Tyskland. Denne ubalansen som da oppstår skaper grunnlag for en nyoppdeling av verden utfra det nye styrkeforholdet. Til sjuende og sist er krig den måten imperialismen bruker for å avgjøre hvordan denne nyoppdelinga skal bli.

Dersom et rike bryter sammen eller mister kontrollen over noen områder vil rivalene konkurrere om å fylle tomrommet. Imperialismen følger det prinsippet som Aristoteles i sin fysikk kalte horror vacui – redselen for det tomme rom.

I det tjuende århundret var det to enorme kriger som begge ble utløst på grunn av denne ubalansen. Verdenskrigene var kriger om hegemoni, om økonomi, om kontroll – om nyoppdeling. Etter 1. verdenskrig møttes stormaktene i Versailles for å slå fast det nye maktforholdet og den nye oppdelinga. Taperne i krigen, Tyskland, Russland, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble desimert og stykket opp, og enten gjort om til maktesløse enheter eller erobret av seierherrene.

Balkan, som hadde vært kontrollert av Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, ble delt opp på denne måten. Jugoslavia ble konstruert av seierherrene i Versailles. Det osmanske riket mistet all sin kontroll over Midt-Østen og Nord-Afrika, og inn kom England og Frankrike og delte byttet mellom seg. Vi lever fortsatt med en konflikt som sprang rett ut fra 1. verdenskrig og Versailles, nemlig palestinakonflikten.

Seierherrene i 2. verdenskrig møttes i Jalta på Krim og der bestemte Roosevelt, Churchill og Stalin den nye oppdelinga av Europa. Både Versailles-avtalen og Jalta-avtalen holdt seg gjennom hele den kalde krigen. Selv ikke opprøret i Ungarn eller Sovjets og dets alliertes innmarsj i Tsjekkoslovakia førte til noen endring av dette mønsteret.

Sovjetunionens sammenbrudd

Det dramatiske skillet kom ved innledninga til nittitallet. I 1991 opphørte Sovjetunionen å eksistere og snart var også østblokka en saga blott. Og dermed var balansen brutt, den som hadde opprettholdt den gamle orden. Og nå lå et enormt område klart for nyoppdeling. Det svekkede Russland klarte knapt å ta vare på eget territorium, og slett ikke det området som i sin tid var kontrollert av Sovjetunionen. Aldri noen gang tidligere har et så svært område ligget åpent for omfordeling. Det var resultetet av to forferdelige kriger som var kommet i spill igjen. Det kunne ikke føre til noe annet enn krig.
(Les: Krig i vår tid.)

USAs Eurasia-strategi

Den som virkelig skjønte betydninga av dette historiske skiftet var den seinere sikkerhetsrådgiveren til Det hvite hus Zbignew Brzezinzki. Han oppsummerte dette noen år seinere i klassikeren The Great Chessboard:

Det siste tiåret av det tjuende århundre har vært vitne til et tektonisk skifte i verdensanliggender. For første gang noensinne har en ikke-eurasisk makt dukket opp ikke bare som den viktigste makta til å kontrollere for eurasiske maktforhold, men også som verdens fremste makt. Nederlaget og sammenbruddet til Sovjetunionen var det siste trinnet i den raske oppstigningen av en stormakt på den vestlige halvkule, nemlig USA, som den eneste og faktisk den første virkelig global makta.

Brzezinzki så, kanskje bedre enn noen annen vestlig strateg, de mulighetene som åpnet seg for USA med Sovjetunionens sammenbrudd. Og han foregrep dagens diskusjoner om Ukraina da han skrev:

Ukraina, et ny og viktig rom på det eurasiske sjakkbrettet, er en geopolitisk krumtapp fordi dens eksistens som et uavhengig land bidrar til å transformere Russland. Uten Ukraina slutter Russland å
være et eurasisk imperium. Russland uten Ukraina kan fortsatt strebe etter imperiestatus, men det ville da bli en overveiende asiatisk imperium…

Med Sovjetunionens sammenbrudd lå veien åpen for USA til å bli historiens første virkelig globale makt, og gjennom det overgå til og med Det britiske imperiet.

Men det måtte gjøres skritt for skritt – gjennom kriger, sanksjoner, statskupp og fargerevolusjoner.

Irak, som var en del av det Det osmanske riket tapte etter nederlaget i første verdenskrig, hadde tette bånd til Sovjetunionen, som en av de verdslige arabiske statene. I Sovjetunionens tid hadde et angrep på Irak som Gulfkrigen vært nærmest utenkelig.

Det samme ville de krigene Vesten startet for å rive fra hverandre det sosialistiske Jugoslavia ha vært, helt utenkelige. Men med Sovjetunionens sammenbrudd ble det plutselig mulig å redusere den staten som var lederen av de alliansefrie landenes bevegelse til en fragmentert og ødelagt region med ekstrem fattigdom, narkobandepolitikere og amerikanske baser.

Alt dette ble naturligvis gjort ved å påberope seg «nasjonal sjølråderett» og «kamp mot diktatoren», slik spinnmaskineriet i Vesten alltid gjør.

Nyoppdeling av verden etter 1990

USAs Eurasia-strategi dreide seg om å sikre kontrollen over den veldige eurasiske kontinentet. Det er denne kampen for nyoppdeling til fordel for i første rekke USA, som har ligget til grunn for de fleste krigene siden 1990: Somalia, Irak-krigene, Balkan-krigene, Libya, Ukraina, Syria.

USA har vært aktivt i spiss hele veien, og kampen for å utvide NATO østover og drive regimeskifter i form av såkalte ”fargerevolusjoner” har vært deler av denne kampen. Kuppet i Kiev, omdanninga av Ukraina til amerikansk koloni med nazistiske innslag og krigen i Donbass hører også med i dette bildet. Denne krigen stanser ikke før Russland er erobret og partert, eller har satt en stopper for USAs offensiv.

I denne forstand har vi vært gjennom en «trettiårskrig» som har dreid seg om å sikre og konsolidere USAs hegemoni. Nå er vi over i en ny fase som handler om USAs fall som hegemon og framveksten av en multipolar verden. Antakelig vil det komme mange kriger før det nye kartet er lagt – hvis vi da ikke får den ene store krigen som gjør at den neste vil bli utkjempet med steiner og spyd.

«Trettiårskrigen» ble først kalt det i ettertid, akkurat som «hundreårskrigen» mellom England og Frankrike, seinere Burgund. Det er et navn moderne historikere har gitt til en serie med stridigheter og konflikter, utkjempet gjennom en 116-årsperiode, i tida fra 1337 til 1453.

Russland som en fugl Fønix av asken

USA kom så langt som hegemon at de til og med styrte politikken i Russland. Den pro-vestlige Boris Jeltsin var deres mann, og under hans regime ble russisk økonomi ødelagt og statseeindom utparsellert til oligarker og vestlige selskaper.

Hans økonomiske politikk hadde vært katastrofal for russisk økonomi og ført til et fall i BNP på 50%.

Det var hyperinflasjon, gallopperende kriminalitet, sammenbrudd i helsevesenet, pensjonssystemet, svikt i matvareleveransene og et dramatisk fall i forventet levealder.

I 1993 vedtok Jeltsin ved presidentdekret å oppløse parlamentet. Som svar på dette okkuperte parlamentarikerne parlamentsbygningen. Jeltsin brukte etteretningsdata fra USA da han satte inn hæren mot de folkevalgte og bombarderte parlamentet og drepte kanskje så mange som 2000 mennesker. Det var denne ”demokratiets mann” USA hjalp med å vinne valget i 1996.

USAs intervensjon i valget var ikke akkurat noen hemmelighet på den tida. Time hadde dette som hovedoppslag 15/7-1996 med forsidetittelen ”Yanks to the rescue”.

Omslaget på magasinet Time

Magasinets egen ingress sier at det handler om

The secret story of how four U.S. advisers used polls, focus groups, negative ads and all the other techniques of American campaigning to help Boris Yeltsin win.

Den tisiders artikkelen forteller i detalj om tre amerikanske agenter som opprettet et hovedkvarter i Russland og jobbet der i fire måneder for å sikre Jeltsin seieren. De tre var Joe Shumate, George Gorton og Richard Dresner.

Bill Clinton som Jeltsins konsulent

USA-agentenes annonsekampanjer og mediamanipulasjoner klarte å få Jeltsin på offensive i valgkampen. Men likevel var det langt fra sikkert at han ville vinne. De tre amerikanerne tok kontakt med Bill Clintons rådgiver Dick Morris og ba om hjelp derfra. De ville at Clinton skulle akseptere at Jeltsin fikk opptre som en verdensleder på toppmøtet mellom de to i april 1996. Denne forestillingen gikk godt hjem i Russland.

Morris, som siden røk uklar med Clinton, sa i et intervju med ”America Talks live” i september 2016:

«Da jeg jobbet for Clinton, ringte Clinton meg og sa: «Jeg ønsker å få Jeltsin valgt som president i Russland mot Gennady Zyuganov», som var kommunisten som stilte mot ham. Putin var Zjuganovs store støttespiller.

Moder Russland kunne ikke la dette fortsette

Russland var altså ikke bare fratatt sin innflytelse og kjørt bankerott, men ble også latterliggjort og fornedret av seierherrene i den kalde krigen. Dette kunne ikke fortsette.

Russland er verdens største land, det er en av verdens største økonomier og har fra naturens side enorme ressurser. Den russiske herskerklassen og det russiske folket kunne ikke la dette fortsette.

«Moder Russland kan ikke la dette fortsette,» skrev jeg en gang på 1990-tallet. «Hun vil finne en en ny tsar, som kan bringe landet på fote og redde det fra undergangen.» Og hun fant ham i Vladimir Putin.

Under hans regjeringstid har Russland ikke bare kommet på fote igjen, men er ei stormakt i betydelig økonomisk og politisk framgang. Fra USAs side var Maidan i 2014 et forsøk på å rette enda et bajonettstøt mot Russland. Tanken var ikke bare å skaffe et USA-lojalt og anti-russisk regime så tett på Moskva som mulig, men planen var åpenbart å fordrive Russland fra Krim, og gjøre halvøya til et usenkbart hangarskip for USA. Det mislyktes.

Og der er vi nå.

Ukrainakrigen fra stedfortrederkrig til krig mellom NATO og Russland

Fra 2014 har USA klart å føre krigen som en stedfortrederkrig der Ukraina er blitt rustet opp til å ha en armé av NATO-klasse. Krigen tok en ny vending med Russlands folkerettsstridige invasjon i Ukraina 24. februar 2022.

I månedene som har fulgt at USA og det forente Vesten pøst våpen og penger inn i Ukraina. Denne krigen er blitt ledet av Storbritannia og USA, blant annet via Ramstein-senteret i Tyskland. Men med Kharkov-offensiven til Ukraina later det til at krigen har tatt enda en ny vending.

Offensiven var åpenbart planlagt og styrt av USA. Russerne og en del uavhengige kilder hevder at så mye som en tredjedel av soldatene på ukrainsk side kom fra et NATO-land.

Noen har reagert på at kommentatoren M. K. Bhadrakumar skrev at Ukraina glir inn i en virkelig krig. «Ukrainerne har da sannelig opplevd virkelig krig,» sier de. Og det er utvilsomt riktig, men det den indiske kommentatoren viser til er det kvalitative skiftet i denne krigens karakter: «Det er nå en de facto krig mellom NATO og Russland.»

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.


DEL
Forrige artikkelKlimahysteriker eller klimafornekter?
Neste artikkelOm logiske brister
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formenn i AKP(m-l) 1975–84). Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).