oss 100 kroner!
Hva forventer vestlige politikere av Amnesty International? Det følger av en åpenhjertig stortingsmelding, nr 15 (2008-2009):
«Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører» (mine kursiver).
Regjeringer og storting har altså siden 2009 eller tidligere sett på Amnesty International som en organisasjon de kan samarbeide med som politisk operatør og påvirkningsagent. Det er derfor i det lyset man bør forstå reaksjonene fra norske medier og politikere når de er skuffa over at Amnesty kritiserte Ukraina i en uttalelse 4. august.
Les: Amnesty: Ukrainsk kamptaktikk setter sivile i fare
Amnestys provestlige slagside er dermed også i tråd med stortingsmeldingen og følger ellers av at Amnesty tross alt er en vestlig organisasjon med base i London og med i alle fall hovedsakelig vestlige donorer. Derfor kan man også gå ut ifra at Amnesty har vært ekstra nøye med sine undersøkelser om Ukraina, som for tiden er USA/NATO/EUs yndling nr 1. Ekstra nøye nettopp fordi de visste at de kunne få skarpe reaksjoner fra vestlige medier og politikere hvis de kritiserte Ukraina, vestlige medier og politikere som er såre fornøyd med at Amnesty kritiserer andre land. Men hva hjelper det å være nøye nå som politikere, ‘journalister’ og andre befinner seg i krigs og blodtåka, når det eneste som gjelder er å demonisere Putin og sende stadig flere og tyngre våpen til Ukraina?
Amnesty International har siden 24. februar publisert 20 uttalelser som kritiserer Russlands krigføring i Ukraina, noe norske politikere og journalister tilsynelatende har gledet seg over. Men straks Amnesty publiserte en tekst som kritiserer Ukrainas krigføring haglet det med kritikk. Dette hy(k)lekoret av kritikere bruker gjerne Amnestys rapporter og uttalelser mot land som Russland, Hviterussland, Syria og Kina, men flyr i fistel når Russland for en gangs skyld kan bruke Amnesty i sin propaganda.
Det var i forbindelse med arbeidet med Norges krig mot Syria at jeg for alvor erfarte Amnestys slagside og derfor viet jeg et kapittel i boka til blant annet å vise noen eksempler:
«I september 2011 gikk Amnesty til aksjon for en syrisk jente. De påstod at myndighetene i Syria hadde drept henne på grotesk vis og krevde en internasjonal undersøkelse av myndighetene for drapet. Nettavisen ved Thomas Paust skrev 23. sept. 2011: «Jente (18) halshogget da hun satt i varetekt. Hodet og armene var hogget av, mens huden var fjernet. Amnesty International har avdekket et grusomt tilfelle av et dødsfall i syrisk varetekt i byen Homs. Zainab al-Hosni (18) antas å være den første kvinnen som har dødd i varetekt under det syriske opprøret.»
Noen dager senere meldte NRK at jenta var i live etter å ha rømt hjemmefra noen dager fordi hun ble slått av brødrene sine. Men det som var mer typisk for Amnestys Syria-uttalelser var at de var ensidig rettet mot Syrias myndigheter, altså ikke mot andre parter i krigen, som inkluderer NATO/EU-land. Som da Amnesty krevde ensidig våpenembargo av Syria. Som da de hevdet at «syriske myndigheter bærer ansvaret for denne galskapen», det vil si for krigen. Som da de brukte subjektive og følelsesladede formuleringer som «vilkårlig bombing» og «syriske myndigheter fortsetter å slakte ned sine innbyggere». Og som da de oppfordrer Sikkerhetsrådet til å «fryse alle president Bashar al-Assads økonomiske midler».
Amnesty skrev også en rapport om tortur i Syria. Den ble skrevet uten at Amnesty hadde vært i Syria og fikk den svært ladede tittelen «Menneskeslakteriet», Human Slaughterhouse.
Amnesty anklaget Syrias regjering for krigsforbrytelser da de bombet Raqqa, men ikke USA da de bombet Raqqa.
Aller mest subjektiv var kanskje Kristyan Benedict, «Campaign Manager» for Amnesty Storbritannia, da han 5. feb. 2020 twitret: «Hvorfor ønsker Assads regime å ta tilbake hver kvadratmeter av Syria? Det er et logistisk og finansielt mareritt, om de bare tenker over det». Han argumenterte altså for at Syrias myndigheter bør gi bort mer enn 20 % av Syrias landområder, inkludert de mest oljerike områdene til kurdere, USA, Tyrkia og andre NATO-land som er med på å okkupere disse delene av Syria og som stjeler Syrias olje, hvete mm.
Vel to måneder senere, 12. april 2020, twitret Benedict: «Assad må ikke tillates å vinne».
Dette viser også hvor langt Amnesty da hadde gått i å blande seg inn i geopolitiske forhold og hvor langt de hadde beveget seg bort fra opprinnelsen som gikk ut på å aksjonere for amnesti, frigivelse for politiske fanger, samvittighetsfanger.
Dette var altså noen eksempler fra min bok om Norges krig mot Syria som viser hva norske politikere og journalister aksepterte så lenge Amnesty kritiserte Syria. Og Libya. Før/under NATOs bombing av Libya i 2011 kom Amnesty med subjektive uttalelser som at Gaddafi ønsker å slå ned protestene uansett menneskelige kostnader og lidelser, at Gaddafis bruk av vold er «uberettiget» og at han må stoppe med det eller bli stoppet og «stilt til ansvar».
Dette aksepterte de lett, også Peter Frølich (H), som har vært mest høyrøstet blant politikerne i Norge når det gjelder Amnestys Ukraina-uttalelse. «Det er en skandale», påsto Frølich i en artikkel i Dagbladet 24. august. Han er leder for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité og ønsker tilsynelatende å kontrollere hva og hvem Amnesty kritiserer og på hvilken måte. Det synes også å være i tråd med stortingsmeldingens syn på hva organisasjoner som Amnesty kan brukes til.
Frølich interesserte seg aldri for detaljer i Amnestys rapporter da de kritiserte Russland, Hviterussland, Syria osv. Først i det Amnesty kritiserte Ukraina kom han på banen. I Dagbladet påstår han at «Amnesty har slengt ut skråsikre påstander om lovbrudd og latt dem ligge uten begrunnelse», noe som er sprøyt, da jeg har sett og hørt Amnestys begrunnelser. Han påstår videre at krigen i Ukraina er «det mest omfattende, illegitime angrepet på et demokrati siden andre verdenskrig». Men hvor var han da USA angrep Irak i 2003 på basis av en pakke med løgner? Under dyna? Jeg undres også over Dagbladets kvalitetskontroll. For hvordan kunne Dagbladet la en så åpenbart usann påstand passere?
Les: Amnesty på «likvideringsliste» i Ukraina
Jeg har ikke gått inn i detaljene i Amnestys uttalelse om Ukraina. Men jeg vet at Ukraina har satt sivile i fare, uten at jeg vet hvor systematisk det er. Det framkom i all tydelighet allerede 26. mars, da TV2s Bent Skjærstad hadde snakket med noen fra de ukrainske styrkene som da var involvert i kampene om Mariupol. Skjærstad sa da at det ukrainske forsvaret ikke vil at sivilbefolkningen skal evakuere, fordi «det virker motiverende på soldatenes kampvilje å ha sivile å forsvare». Jeg lurer på om Skjærstad/TV2 forstod hva de formidlet da, for dette var nemlig helt i tråd med Russlands propaganda: at ukrainerne saboterte de humanitære korridorene og nektet sivile å flykte. Det er imidlertid «ingen militær logikk i at man skulle ønske å beholde sivilbefolkningen inne i selve krigsteateret for å ‘bevare soldatenes kampmoral’, kommenterte Jan Erik Gaup på Facebook samme dag. Videre: «Tvert imot ville man ønske å få dem bort og i sikkerhet, slik at situasjonen ble mer oversiktlig. Hvis man da likevel (trolig) nekter dem å evakuere, er det fordi man vil bruke de sivile som levende skjold».
Krigsforbrytelser foregår i alle kriger og den ene parten er som regel ikke noe bedre enn den andre når hatet setter inn. Blant journalistene som tilsynelatende ikke skjønner det, som lar seg lede av følelser framfor fakta og prinsipper, og som derfor befinner seg i den samme krigs/blodtåka som Frølich, er Jens Kihl (Bergens Tidende), Andreas Slettholm (Aftenposten), Emil André Erstad og Bjørn Bore (begge Vårt Land). Det at Amnesty er ‘snillere’ mot NATO-land når de fører krig og er 20 ganger mer kritisk til Russland enn til Ukraina, er altså ikke bra nok for disse. Jeg anbefaler dem å tenke gjennom hva som hadde skjedd med Amnestys troverdighet hvis de kun hadde kritisert Vestens fiender.
