oss 100 kroner!
Tyrkia har vært en av de viktigste av de krigførende partene i den lange krigen mot Syria som begynte med det såkalte opprøret i 2011. Det er fra Tyrkia den største mengden med våpen og utenlandsk støtte er kommet. Det er blant annet den veien Norge har sendt sin støttet til terroristene i Syria, og det er i Tyrkia Al-Nusra og de andre terrororganisasjonene har hatt sitt bakland. Men vil dette endre seg nå? Vil Erdogan endelig slutte fred med Assad, spør Hasan Ünal, som er professor i statsvitenskap og internasjonale relasjoner ved Maltepe universitetet i Istanbul. Han skriver om dette i en artikkel i The Cradle:
Peace with Syria: The final piece in Turkey’s foreign policy puzzle
Bakgrunnen for analysen til professor Ünal er møtet mellom Erdogan og Putin i Irans hovedstad Teheran. Vi gjengir et utdrag av artikkelen:
Tyrkias holdningsendring til Syria
Selv om få detaljer har blitt frigitt etter det lukkede møtet, er det interessant å merke seg den merkbare endringen i Ankaras holdning til Syria siden den gang.
Det er nå alvorlig snakk om normalisering med Damaskus og en fornyelse av den syrisk-tyrkiske Adana-avtalen fra 1998, som vil innebære en felles innsats for å bekjempe USA-sponsede kurdiske separatister i Syria, spesielt i områdene øst for Eufrat hvor sistnevnte streber etter å etablere en USA-støttet liksomstat.
Slik situasjonen er nå, er det ingen grunn til at Erdogan og Putin ikke skulle kunne klare å få til en avtale for å få slutt på den syriske konflikten, spesielt siden Ankara – i en 18-måneders prosess med diplomatisk forbrødring med regionale fiender – i stor grad har gitt opp sin muslimske brorskap – orienterte utenrikspolitikk ved å reparere båndene med Egypt, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og til og med Israel.
I dag er Erdogans personlige stahet overfor Syria fortsatt den største snublesteinen som hindrer en generell fred med Tyrkias krigsrammede nabo i sør.
Hvorfor slutte fred?
Den tyrkiske presidenten har absolutt mye å tjene på en godt orkestrert tilnærming til den syriske regjeringen. Til å begynne med kan Ankara og Damaskus bli enige om en protokoll for å repatriere millioner av tyrkisk-baserte syriske flyktninger tilbake til deres opprinnelsessteder, og fornye Adana-avtalen for å skape en felles front mot Kurdistan Workers Party (PKK) og dets syriske tilknyttede avleggere.
Det kan tenkes at Erdogan til og med kan be Damaskus om å anerkjenne den tyrkiske republikken Nord-Kypros – en hjertesak for Ankara – i retur for Tyrkias fulle støtte til gjenopprettingen av syrisk suverenitet over alle dets territorier, inkludert de områdene som for tiden er under tyrkisk okkupasjon.
Med sterk russisk veiledning er det ikke helt utenkelig at de to statene kan vende tilbake til et komfortabelt naboforhold med handel, investeringer og gjenoppbyggingsaktiviteter som de viktigste sakene.
Det ville være langt fra den syrisk-tyrkiske «gyldne æra» fra 1998 til 2011, da Ankara flittig arbeidet for å styrke det vennlige forholdet til Damaskus, i en slik grad at det av og til ble holdt felles regjeringsmøter mellom administrasjonene til Syrias president Bashar al-Assad og Erdogan, der sistnevnte omtalte førstnevnte som «min bror».
I dag gjør den fremvoksende multipolare orden et diplomatisk og økonomisk nyengasjement desto mer gunstig, fordi som NATOs toppmøte i Madrid demonstrerte, trenger Vesten Tyrkia mer enn noen gang, og et initiativ fra Ankara for å normalisere forholdet til Damaskus neppe vil medføre betydelige kostnader for Tyrkia enn det ville ha gjort før Ukraina-krisen brøt ut.
Faktisk, selv før hendelsene i Europa utspilte seg, gjennomførte Tyrkia flere militære operasjoner mot PKK/Syrian Democratic Forces (SDF) i Nord-Syria, til Washingtons forferdelse og forargelse.
Problemer nærmere hjemmet
Dessuten har Erdogans administrasjon vært plaget av det omstridte innenriksspørsmålet om de millioner av syriske flyktninger som er igjen i Tyrkia. Dagene da presidenten og hans nære medarbeidere forkynte islamsk solidaritet til forsvar for å være vertskap for syriske flyktninger er for lengst forbi.
Stemningen over hele Tyrkia har endret seg dramatisk midt i økende inflasjon, en kollaps av liraen og allmennhetens misnøye med det regjerende partiet for rettferdighet og utvikling (AKP). For første gang siden Erdogans tiltredelse til makten i 2003, føler massene at hans en gang uslåelige, islamistisk tilbøyelige populistiske parti kan bli beseiret i det kommende presidentvalget som er planlagt til mai-juni neste år.
Normalisering med Syria er den nye normalen i Tyrkia
Professor Ünals analyse støttes av denne artikkelen i al-Monitor: ‘Normalization’ with Assad is the new normal in Turkey
Hayati Yazici, som er nestleder i Erdogans parti mer enn antyder at en delegasjon på høyt nivå fra Tyrkia til Damaskus kan være nært forestående. Salih Muslim som er med-talsmann for SDFs administrasjon i Nordøst-Syria later til å ha innsett at det er den veien det går, sjøl om han omtaler en avtale mellom Erdogan og Assad som et «tvangsekteskap».
Også al-Monitor mener at møtet mellom Putin og Erdogan har spilt en nøkkelrolle for Tyrkias nyorientering. Og de viser også til de harde økonomiske realitetene Erdogan står overfor på hjemmefronten. Ifølge Financial Times koster Tyrkias okkupasjon av deler av Nord-Syria 2 milliarder dollar i året, og med tyrkisk økonomi i fritt fall er dette tall som teller. Prisen for å ha 3,7 millioner syriske flyktninger i Tyrkia er også enorme. 40 milliarder dollar i året, sier regjeringa. Fem ganger så mye, sier opposisjonen.
