Ukraina – korporasjonenes annektering

0
Den 10. mars 1943 besøkte Hitler hovedkvarteret til Armee Gruppe Süd i det okkuperte Ukraina. Photo: Heinrich Hoffmann / German Federal Archives / Wikimedia Commons.

Vestens kamp for å sikre seg kontrollen over Ukraina dreier seg om den permanente krigen for å ødelegge Russland, men den dreier seg også om imperialisme i sin reineste form, nemlig korporasjonenes kamp for å plyndre Ukrainas ressurser. Dette viser denne artikkelen fra The Ecologist som ble publisert 21. mars 2014.


Mens USA og EU ilegger Russland sanksjoner på grunn av landets annektering av Krim (2014), fjerner JP Sottile sløret fra de internasjonale selskapenes annektering av Ukraina. For Cargill, Chevron og Monsanto er det en gullgruve av profitt i form av agribusiness og energi.  The Ecologist.


Av JP Sottile.

Den 12 januar ble det rapportert at 50 000 ukrainere ankom Uavhengighetsplassen i Kiev for å protestere mot president Viktor Janukovitsjs regjering.

Oppildnet blant annet av et angrep på opposisjonsleder Jurij Lutsenko, var dette begynnelsen på Janukovitsj’ fireårige regjerings fall.  

Samme dag offentligjør Financial Times  at den amerikanske agrobusiness-giganten Cargill har inngått en gigantisk avtale.  

Den forretningsmessige tiltroen sviktet ikke

Tross kaoset i ukrainsk politikk etter at Janukovitsj ikke godkjente en handelsavtale med EU bare sju uker tidligere, var Cargill sikre nok på fremtiden til å investere over 200 millioner dollar i det ukrainske selskapet Cargill UkrLandFarming.

I henhold til Financial Times, er UkrLandFarming verdens åttende største jordkultiveringsselskap og den andre største eggprodusenten. Det er heller ikke de eneste eggene i Cargills overflodskurv.

Den 13 desember 2013 kunngjorde Cargill kjøp av aksjer i en kornterminal ved Svartehavet i Novorossiysk på den russiske svartehavskysten.

Denne havnen – øst for den strategisk og historisk viktige russiske marinebasen på Krim – gir selskapet et viktig brohode for videre inntog i det russiske markedet og legger selskapet til listen over agrobusiness-giganter som investerer i havner rundt Svartehavet, både i Russland og i Ukraina.

Cargill har drevet forretninger i Ukraina i over to tiår, med investeringer i kornheiser og også kjøp av en stor ukrainsk dyreforprodusent i 2011. Derfor, basert på dets investeringer i UkrLandFarming, var Cargill helt sikre midt i kaoset etter at EU-avtalen ikke ble noe av..

Det var en sterk contrast til alarmklokkene som ringte i amerikanske medier, hos stridslystne politikere på Capitol Hill og perplekse policymakere i Det Hvite Hus.

Potensialet for jordbruk/agribusiness her er enormt…Produksjonen her kan dobles….Ukrainas jordbruk kan bli en gullgruve.

Ustabilitet – hvilken ustabilitet?

Kontrasten var til og med enda større når man sammenlignet med den nervøsiteten som Morgan Williams, formann og CEO i US-Ukraine Business Council – uttrykte. I henhold til nettsiden deres har rådet «Stimulert amerikansk-ukrainske forretningsrelasjoner siden 1995.»

Williams ble intervjuet av International Business Times den 13 mars og til tross for Cargills åpenbare betalingsvilje sa Williams at «Ustabiliteten har tvunget selskapene til å bare drive den daglige driften og ikke planlegge for fremtidige investeringer, ekspansjon og flere ansettelser.»

Det Williams – som også er direktør for business med offentlige myndigheter hos det private firmaet SigmaBleyzer – faktisk hevdet er at «forretningsplaner står stille».

Han var tilsynelatende ikke klar over Cargills investering, noe som er underlig tatt i betraktning at han bare kunne ha henvendt seg til Van A. Yeutter, visepresident for Corporate Affairs hos Cargill.

Der er liten tvil om at Williams har Yeutters telefonnummer, siden Yeutter også sitter i styret til den selvsamme foreningen US-Ukraine Business Council. Det er nok en koselig investeringsklubb, vil jeg anta.

Skal vi tro Williams SigmaBleyzer profil, så “begynte Williams sitt arbeid i Ukraina i 1992” og har siden den tid vært rådgiver for amerikansk agrobusiness’ “investeringer i den tidligere Sovjetunionen.” Som en erfaren fikser for agrobusiness må han være nogenlunde kjent med de andre medlemmene i styringskomiteen hos US-Ukraine Business Council.

Agribusinessens ledestjerner – Monsanto, Eli Lilly, Dupont, John Deere…

Styringskomiteen hos US-Ukraine Business Council er ikke en hvilken som helst forening, men heller en veritabel “hvem er hvem” blant de store i agrobusiness. Blant disse opplyste som arbeider hvileløst, og uten tvil overhodet ikke har tanke på egennytte, for et bedre og friere Ukraina finnes:

  • Melissa Agustin, direktør, International Government Affairs & Trade hos Monsanto
  • Brigitte Dias Ferreira, rådgiver, International Affairs hos John Deere
  • Steven Nadherny, direktør, Institutional Relations hos landbruksutstyrsprodusenten CNH Industrial
  • Jeff Rowe, regionsdirektør hos DuPont Pioneer
  • John F. Steele, direktør, International Affairs hos Eli Lilly & Company

I tillegg kommer naturligvis Cargills Van A. Yeutter. Cargill er ikke alene om å nære varme følelser for Ukraina. Som Reuters rapporterte I mai 2013, så planlegger Monsanto – verdens største frø-selskap, å bygge en maisfrø-fabrikk (for konvensjonelle, ikke-genetisk manipulerte frø) til 140 millioner dollar i Ukraina.

Like etter Janukovitsj’ avgjørelse om å ikke akseptere handelsavtalen med EU, bekreftet Jesus Madrazo, Monsantos visedirektør for Corporate Engagement, selskapets “forpliktelse i Ukraina” og «viktigheten av å skape et gunstig klima som stimulerer til innovasjon og som fostrer videre utvikling innen landbruk».  

Monsantos strategi innebærer en del PR som spiller på følelser også. Umiddelbart etter Madrazos bekreftelse, så kunngjorde Monsanto  et sosialt utviklingsprogram kalt «Fremtidens kornkammer» for å hjelpe innbyggere på landsbygden til å forbedre egen livskvalitet. 

Dette initiativet gir stipender på opptil 25 000 dollar for å utvikle programmer som skal sørge for «utdanningsmuligheter, styrke lokalsamfunnet og stimulere til utvikling av småbedrifter».

Enorm økonomisk betydning

Det velklingende navnet “Fremtidens kornkammer” er talende, for Ukraina var en gang kjent som kornkammeret i Sovjetunionen. CIA rangerer sovjetisk Ukraina på annenplass etter Moder Russland når det gjelder økonomisk betydning i det tidligere Sovjet.

På mange måter var ukrainsk landbruk ryggraden I Sovjetunionen. Dets frodige svartjordsbelte stod for over 25% av sovjetisk landbruk. Ukraina eksporterte svært mye mat til andre sovjetrepublikker og ukrainske gårder produserte 4 ganger så mye som gårdene i republikken som rangerte under Ukraina.  

Selv om sovjetisk landbrukssektor havarerte totalt det første tiåret etter at unionens fall, så har Ukrainas landbrukssektor vokst enormt de siste årene.  

Mens Europa strevde med å riste av seg følgene av finanskrisen, så vokste Ukrainas landbrukssektor med 13.7% i 2013.

Ukrainas landbruksøkonomi går strålende, mens Russlands ikke gjør det. Hindret av klimaendringer og 25 millioner hektar landbruksjord liggende brakk, så henger Russland etter sitt tidligere kornkammer. (Tilstanden i russisk landbruk er en helt annen i dag, mye på grunn av sanksjonene innført i 2010 og som stimulerte Russland til en massiv satsning på egen landbrukssektor, stikk i strid med hva Vesten så for seg da de ble innført. Red.)

Ifølge Centre for Eastern Studies så steg Ukrainas eksport av landbruksprodukter fra 4,3 milliarder dollar i 2005, til 17,9 milliarder i 2012 og har nådd same nivå som I glansdagene I Sovjettiden da det utgjør 25% av ukrainsk eksport. Ukraina er den tredje største eksportøren i verden av hvete og mais. Mais er ikke bare mat. Det er også etanol.  

Mater Europa

Folk må ha mat – spesielt I Europa. Som Frank Holmes ved US Global Investors bedømte i 2011, så er Ukraina posisjonert til å bli Europas slakter. Kjøtt er vanskelig å transportere, men Ukraina er perfekt plassert til å tilfredsstille Europa.

Bare to dager etter Cargills oppkjøp i UkrLandFarming, så rapporterte Global Meat News en kommende voldsom opptur for “alle typer” ukrainsk kjøtteksport, med en øjning på totalt 8.1% og svimlende 71.4% bare for svinekjøtt.

Det er ikke til å undres over at Eli Lilly er representert i styringsgruppen til US-Ukraine Business Council. Dets Elanco Animal Health-avdeling er storprodusent av fôrtilsetninger.

Det er også verdt å merke seg at Monsantos planlagte frøfabrikk ikke er for genetisk manipulerte frø, noes om sannsynligvis er en tilpasning til den økende europeiske motstanden mot genmanipulerte produkter og tilsvarende sterkere posisjon for økologiske produkter. Agrobusiness’ lønnsomme fremtid i Europa er slett ikke sikker.

En rekke russiske tap

For Russland og dets (den gang.Red) hardt pressede landbruksøkonomi er dette ett av en lang rekke tap overfor amerikanske tilsnikelser – fra NATOs ekspansjon østover, amerikansk militært nærvær i syd (Georgia) og også den store avtalen om skifergass med Chevron og Ukraina.

Hvorfor var amerikansk agrobusiness så aggressive i Ukraina, til tross for mye usikkerhet og den lett forutsigbare russiske reaksjonen?

Svaret på det ligger i den kjensgjerning at Ukrainas bortvenden fra Russland er et resultat av de frø som ble sådd av alliansen fra den kalde krigens dager mellom storkapitalen og utenrikspolitikken. Det er en slags versjon av  Dypstaten , som vanligvis assosieres med olje- og forsvarsindustrien, men som også eksisterer i andre av USAs oversubsidierte industrier, også landbruksindustrien.

Morgan Williams befinner seg i hjertet av agrobusiness’ allianse med utenrikspolitikken.   SigmaBleyzer skryter av herr Williams’ arbeid med «forskjellige organisasjoner knyttet til den amerikanske regjeringen, komiteer i og medlemmer av Kongressen, den ukrainske ambassaden i Washington, internasjonale finansinstitusjoner, tenketanker og andre organisasjoner som steller med amerikansk-ukrainske business-relasjoner, handel, investeringer og økonomisk utvikling».

Frihet – for amerikansk næringsliv

Som leder for US-Ukraine Business Council, har Williams adgang til styringsrådets forbindelser, blant annet David Kramer, leder av Freedom House, offisielt en NGO, men som er linket til åpne og hemmelige «demokrati-aksjoner» på steder hvor døren ikke er åpen for «amerikanske interesser», altså for amerikanske selskaper.  

Freedom House, National Endowment for Democracy (NED) og National Democratic Institute finansierte og støttet den ukrainske “Oransjerevolusjonen” i 2004. Freedom House finansieres direkte av den amerikanske regjerningen, NED og det amerikanske utenriksdepartementet (State Department).

David Kramer er en tidligere såkalt Deputy Assistant Secretary of State for European and Eurasian Affairs (vise-assistant i utenriksdepartementet for europeiske og eurasiske saker) og er – etter det som står på hans Freedom House merittliste, tidligere Senior Fellow ved the Project for the New American Century.

Nulands 5 milliarder for ukrainsk “demokrati”

Dette setter Kramer og agrobusiness-fikseren Morgan Williams i forbindelse med en av grunnleggerne av PNAC (Plan for the New American Century), Robert Kagan, som er gift med Victoria «Fuck the EU» Nuland, (daværende, nå assisterende utenriksminister for politiske saker.Red) viseutenriksminister med ansvar for europeiske og eurasiske saker.

Interessant nok talte Nuland til stiftelsen US-Ukrainian Foundation i desember 2013 og priste der egenskapene til Euromaidan-bevegelsen som en veritabel legemliggjøring av «de prinsippene og verdiene som er grunnstenene i alle frie demokratier».  

Nuland sa også til forsamlingen at USA hadde investert mer enn 5 milliarder dollar i “Ukrainas europeiske aspirasjoner” – som altså betyr å dra Ukraina bort fra Russland. Hun kom med disse kommentarene på en talerstol med en bakgrunn drapert i en Chevron-logo.

I tillegg var det hennes kollega og telefonkamerat,  USAs ambassadør til Ukraina, Geoffrey Pyatt, som hjalp Chevron til å få den 50-årige skifergass-avtalen i havn, rett i Russlands bakgård.

Coca-Cola, ExxonMobil, Raytheon

Selv om Chevron sponset tilstelningen, er selskapet ikke nevnt på listen over stiftelsens støttespillere, men på denne finnes The Coca-Cola Company, ExxonMobil and Raytheon. Disse listes opp som hovedsponsorer. For å gjøre inflytelsessirkelen komplett, så er US-Ukraine Business Council også nevnt som støttespiller på denne listen.

Dette fører oss tilbake til agrobusiness-fikseren Morgan Williams.

Selv om han var svært dyster angående tilstanden for investeringer i Ukraina, så har han nok på seg solbrillene når han ser inn i fremtiden. Han fortalte the International Business Times at:

«Potensialet her for landbruk og agrobusiness er enormt … Produksjonen her kan dobles. Verden trenger den maten Ukraina kan produsere i fremtiden. Ukrainsk landbruk kan være en skikkelig gullgruve».

Selvsagt er hans prioritet nummer 1 å sørge for salt til grøten for storkapitalen som opererer i Russlands tidligere kornkammer. Og det finnes ikke noen gruppe med mer Ukraina-interesserte selskaper enn American agribusiness.

Gitt omfanget av amerikansk offisiell involvering i ukrainsk politikk – inkludert den interessante opplysningen at ambassadør Pyatt lovet amerikansk hjelp  til den nye regjeringen for å etterforske og utrydde korrupsjon – så er Cargills tilsynelatende risikable investeringsstrategi sannsynligvis ikke så risikabel likevel.  


J P Sottile er frilansjournalist, historiker, medprogramleder for radio og dokumentarfilmskaper (The Warning, 2008). Hans studiepoeng inkluderer et opphold på «NewsHour» nyhetsdesk, C-SPAN og som nyhetsmagasinprodusent for ABC-tilknyttede WJLA i Washington. Hans ukentlige show, «Inside the Headlines With The Newsvandal», arrangert av James Moore, sendes hver fredag på KRUU-FM i Fairfield, Iowa. Han blogger under pseudonymet «The Newsvandal».


Denne artikkelen ble publisert i The Ecologist 22. mars. 2014: Ukraine – the corporate annexation

Oversatt til norsk for steigan.no av Væringen.

Forrige artikkelHva vet vi om lærerstreiken?
Neste artikkelIkke mer lureri: Gå til roten av ondet: Si opp Acer og kutt kablene!
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.