oss 100 kroner!
Det er mange tegn på at velferdssamfunnet rakner, private krefter står klar til å ta over eller i noen tilfeller tar folk saken i egne hender når de ser at myndighetenes plan ikke er til vårt beste.
Av Romy Rohmann.
Før valget høsten 2021 var bevaring og gjenoppbygging av velferdssamfunnet slik vi kjenner det i Norge en av de viktigste sakene til AP, SP og venstresida. AP gikk til og med så langt at de slo fast som sitt hovedbudskap: Nå er det vanlige folks tur. Mer fellesskap. Mindre forskjeller.
Jeg skal ikke bruke tid på å skrive om alle de fellesskapsløsninger vi hadde i Norge og som har blitt rasert, oppsplitta og noen tom privatisert, men jeg kan jo ramse opp noe; Posten, Televerket, NSB, Statskraft, helsereformen. Ja, lista kunne vært enda lengre. Dette skal ikke 8 års høyrestyre måtte ta ansvar for aleine, dette skjøt fart på 80, tallet med Gro Harlem Brundtland regjeringa.
Det som er interessant er at tilliten til myndighetene og den offentlige sektor, som skal forvalte våre velferdstjenester er dalende.
I Norge liker vi å smykke oss med at tilliten til myndighetene er i verdenstoppen, men i en rapport «Drivers of Trust in Public Institutions in Norway», som OECD har gitt ut og som blei offentliggjort i mars 2022 mener to av tre nordmenn at offentlig sektor ikke gjør nok for å være innovative, mens halvparten av befolkningen mener myndighetene ikke gjør nok for å møte fremtidige samfunnsutfordringer. Når to av tre nordmenn ikke er fornøyd med offentlig sektor som faktisk skal forvalte de fleste av våre velferdstjenester er det på tide å rope et varsku.
OECD-rapport om tillit: Bare én av to nordmenn mener myndighetene gjør nok for å møte fremtidige utfordringer
Jeg har tidligere skrevet på steigan.no om matsikkerhet og beredskap, eller manglende beredskap tidligere.
Jeg har også skrevet om beredskap og helse på steigan.no
Dette viser jo at det er nå faktisk slik at det ikke er så stor grunn til verken å være fornøyd eller ha tillit.
Mange folk tar ansvar sjøl og forsøker etter beste evne å sikre seg og sine, fordi de tydelig ser at våre myndigheter ikke tar ansvar eller kan stoles på.
Denne manglende tillitten til det offentlige som et sikkerhetsnett eller noe som tar vare på deg når du trenger det, eller tar vare på deg og dine på en god måte ser vi også eksempler på når det gjelder skole.
Vi har hatt en ganske sterk oppslutning om fellesskolen i Norge, blant folk flest. Men dette er i ferd med å endre seg.
De aller rikeste har alltid benyttet seg av private skoler, men nå er det også mer vanlige folk som av ulike grunner velger private skoler. Små grender i distriktene har opplevd å miste nærskolene, som et ledd i dårlig kommuneøkonomi, kommunesammenslåing eller en uttalt sentralisering.
Da har foreldre startet opp privatskoler, kjøpt eller leid den gamle grendeskolen og drevet videre som privatskole, eller friskole som det også i perioder har blitt kalt.
Forskning.no meldte i 2020 at det i 2019 var 261 private grunnskoler her i landet, det høyeste tallet noen gang. Siden 2009 har tallet økt med 62 prosent.
De skriver videre at i det samme tidsrommet har tallet på offentlige grunnskoler gått ned med 13 prosent.
Flere privatskoler i Norge enn noen gang
Her er noen nøkkeltall hentet fra GSI statistikken for skoleåret 2021/2022
Den 15.juni trådte en ny privatskolelov i kraft. Vår AP/SP-regjering har tydeligvis ikke likt denne utviklingen.
Kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) sa i forbindelse med denne nye loven i en pressemelding.
«En forutsetning for at Norge skal være et land med små forskjeller og høy tillit, er en sterk offentlig fellesskole der barn og unge med ulik bakgrunn møtes og lærer sammen. Det gjør noe med det norske samfunnet, som skal være åpent og tolerant, når folk med ulik sosial og kulturell bakgrunn i mindre grad møtes i de samme klasserommene. Derfor kan vi ikke fortsette å privatisere og splitte opp skolesystemet vårt.
De siste ti årene har det i snitt blitt opprettet én ny privatskole i måneden i Norge. Den nye loven innskrenker muligheten til å opprette nye skoler og å utvide eksisterende tilbud.»
Hvorfor foreldre velger privatskoler til sine barn, dersom det er et offentlig tilbud i nærheten er mange. Det har vært forsket lite på dette, men professor Christian W. Beck har bla arbeidet med prosjektene «Foreldres oppfatning av grunnskolen», «private grendeskoler» og «Hjemmeundervisning i Norge».
Christian W. Beck tok også doktorgrad på hjemmeundervisning i 2007, og sa sjøl i den anledning:
«Jeg har tro på hjemmeundervisning i både dagens og morgendagens samfunn. Da skolen ble etablert her i landet i 1739, var det mye hjemmeundervisning. Denne hjemmeundervisningen ebbet etter hvert ut og hadde antakelig sitt lavmål på 1950- og 1960-tallet. Så dukket hjemmeundervisning i moderne form opp igjen rundt 1990. Den moderne hjemmeundervisning dukket opp fordi foreldrene ikke var fornøyde med skolen. Sett ut fra det lange historiske perspektivet, er det rimelig å tro at hjemmeundervisningen vil øke med tiden.»
Beck sto sentralt i forbindelse med at flere familier her i landet har valgt hjemmeundervisning for sine barn og var medarrangør for den årlige hjemmeundervisnings-konferansen, hvor hjemmeundervisere fra hele landet har vært samlet til både utveksling av erfaringer og aktuelle foredrag.
Det finnes flere samtaler med Christian W Beck både aleine og med Marta Straume på podcastene Lektor Lomsdalens innfall som er interessante.
Så spørs det vel om vi vil se en økning av barn som går i hjemmeskole i Norge når vi har fått den nye privatskoleloven. Norsk hjemmeundervisningsforbund skriver på sine hjemmesider:
«I Norge er det opplæringsplikt, ikke skoleplikt. Det er foreldrenes ansvar å påse at barna får den grunnskoleopplæringen de har rett til. Dette kan foreldrene gjøre gjennom å ha barna i den offentlige skolen, i en privatskole eller gjennom privat hjemmeundervisning. Privat hjemmeundervisning betyr at foreldrene selv står for den praktiske opplæringen av egne barn. Det er grunnskoleopplæringsplikt i Norge, ikke skoleplikt. I Norge skal kommunen føre tilsyn med hjemmeundervisningen.»
For å begynne med hjemmeundervisning i Norge sender foreldrene et brev til kommunen/skolen og melder om at de skal starte opp. Det er så kommunens ansvar å føre tilsyn.
