oss 100 kroner!
I Dagsnytt 18 hevdet Høyres Nikolai Astrup at den krafta Statkraft skal ha solgt fra et kraftanlegg i Tyssedal/Odda til Deutsche Bahn, ikke var reell kraft, men bare «en finansiell avtale». De færreste skjønte noe av dette, heller ikke programlederen som ikke fulgte opp med noe oppklarende spørsmål. Den finansielle avtalen viste seg bare å være en tradisjonell «opprinnelsesgaranti» som jeg har skrevet om mange ganger før, første gang i 2016, helt til å begynne med for FB-sida.
Av Odd Handegård.
Opprinnelsesgarantiene er en slags svindel: Bedrifter og enkeltpersoner i EU får på den ene siden lov til å late som om de kjøper vannkraft i Norge – uten å gjøre det. Hensikten er at de skal kunne innbille seg og EU-myndighetene at de ikke bruker «elektrisitet» lagd av kull og gass. De skal kunne pynte på sin plagsomme «fossile samvittighet», med å leke som om de kjøper ren kraft. Det likner på da vi spilte Monopol da vi var unger, og kjøpte både Kongens gate og Rådhusplassen – uten at det handlet om virkeligheten. På den andre siden selger den norske kraftbransjen de innholdsløse garantiene, og tjener ufattelig nok årlig trolig et par milliarder på «salget» av «ikke-kraft». Jeg vet nesten ikke hva som er verst, om det er EUs naive forsøk på ansiktsløfting eller om det er den norske energibransjens måte å organisere økonomisk svindel på.
Motstanden mot opprinnelsesgarantiene er stor i norsk industri, men ingen norsk regjering har klart å stoppe svineriet til tross for at flere partier har motforestillinger. Energibransjen har altså også her all makt, ser det ut til.
Nå selger ikke Statkraft bare opprinnelsesgarantier, men inngår også strømavtaler med utenlandsk industri – Statnett har jo eierinteresser i energibransjen i flere EU-land. Statnett fungerer derfor også som en «kraftleverandør» noe som åpenbart har skapt forvirring i forhold til saken om de meningsløse finansielle avtalene.
Her er et av mine oppslag fra 2020.
Her er en forholdsvis grundig oversikt fra faktisk.no.
Ps. Jeg har av og til lurt litt på om det finnes en slags godt skjult logikk og hensikt bak det tilsynelatende vrøvlete systemet med opprinnelsesgarantier, der det egentlige formålet er så godt pakket inn at vi har vansker med å finne det. En teori om slike usynlige mål kan lett bli en form for konspirasjonsteori. Mer her er i alle fall en antydning:
Dersom opprinnelsesgarantiene i løpet av 2020-årene skulle få et vesentlig større omfang enn det har i dag, f.eks. 90 TWh, kan man naturligvis lure på om opprinnelsesgarantiene plutselig kan bli virkelige, og gjøre all norsk styring av krafteksporten umulig. Men jussen bak et slik resonnement har jeg ikke oversikt over.
