oss 100 kroner!
Når man leser og leser om igjen den amerikanske presidenten Joe Bidens uttalelse sist mandag på Ukrainas uavhengighetsdag, blir man minnet om den engelske poeten John Keats sin udødelige replikk, «Melodier man har hørt er søte, men de som ikke er hørt er søtere.» Tre ting er slående.
Av M. K. Bhadrakumar.
Biden påkalte gjentatte ganger USAs langvarige og stabile forhold til det ukrainske folket. Men i hele uttalelsen nevnte han aldri en gang den ukrainske regjeringen eller ledelsen til president Volodymyr Zelensky. En uforsiktig unnlatelse?
For det andre underspilte Biden det intense partnerskapet mellom USA og Ukraina på stat-til-stat-nivå til det punktet at han ignorerte det. Regimet i Kiev er utenkelig uten robust amerikansk støtte. For det tredje, og viktigst, var Biden taus om krigen som sådan, som er på et avgjørende stadium for tida.
Så seint som 18. august oppfordret tjue fremtredende amerikanske fagfolk innen nasjonal sikkerhet Biden-administrasjonen til å «produsere en tilfredsstillende strategisk fortelling som gjør det mulig for regjeringer å opprettholde offentlig støtte til NATO-engasjementet på lang sikt … (og) bevege seg raskere og strategisk, i møte med ukrainske forespørsler om våpensystemer.»
Men Biden omgikk alt det. Selv da han snakket om den siste våpenleveransen til Ukraina verdt 2,98 milliarder dollar, uttrykte Biden håp om at våpensystemene kan sikre at Ukraina «kan fortsette å forsvare seg selv på lang sikt ». (Min utheving, MKB.)
Amerikanske analytikere anslår at våpenpakka på 2,98 milliarder dollar er radikalt forskjellig i fra de tidligere, når det gjelder hvem som er mottakere. Mens militærhjelp hittil ble hentet fra eksisterende lagre av amerikanske våpen og utstyr, vil hjelpepakka denne gangen bli kjøpt eller bestilt fra våpenprodusenter.
John Kirby, talsmannen for det nasjonale sikkerhetsrådet, innrømmet overfor journalister at noe av bistanden i den siste pakka kunne dispenseres langsommere enn andre deler av pakka avhengig av forsvarsentreprenørenes nåværende beholdning. Han sa vagt: «Ærlig talt kommer det til å avhenge av varen vi snakker om. Noen ting vil sannsynligvis fortsatt trenge litt produksjonstid.»
Faktisk kan det militærindustrielle komplekset ha mer å feire i Bidens kunngjøring enn Zelensky. Biden-administrasjonen beveger seg bort fra å tømme amerikanske nåværende lagre, slik europeiske allierte også gjør.
I følge Mark Cancian , seniorrådgiver, internasjonalt sikkerhetsprogram ved CSIS, vil Bidens siste pakke på 2,98 milliarder dollar «opprettholde det ukrainske militæret på lang sikt, men det vil ta måneder eller til og med år å implementere fullt ut… Dermed vil denne (pakka) opprettholde det ukrainske militært på lang sikt, sannsynligvis etter krigen, snarere enn å øke deres evner på kort eller mellomlang sikt …
«Dette betyr at USAs evne til å levere utstyr raskt kan reduseres… Administrasjonen må kanskje be Kongressen om mer penger snart. Selv om den tverrpolitiske konsensusen for å støtte Ukraina fortsatt er sterk, kan det bli en kamp med den progressive venstresida og isolasjonistiske høyresiden om klokheten i å sende penger til utlandet når det er presserende behov hjemme.»
Dette er nesten de samme dilemmaene som USAs europeiske allierte står overfor. Den prestisjetunge tyske tenketanken, Kiel Institute for the World Economy, rapporterte forrige uke : «Flommen av ny internasjonal støtte til Ukraina har tørket opp i juli. Ingen store EU-land som Tyskland, Frankrike eller Italia har gitt nye løfter av betydning.»
Rapporten sa at EU-kommisjonen presser på for større og mer regelmessige hjelpepakker til Ukraina, men entusiasmen mangler på medlemslandsnivå – «Større EU-land som Frankrike, Spania eller Italia har så langt gitt svært lite støtte eller fortsatt svært ugjennomsiktig om sin hjelp.»
Minkende støtte innenlands er hovedfaktoren. Selv i Polen er det «flyktningtrøtthet». Inflasjonen er den altoppslukende bekymringa i opinionen. Det tyske magasinet Spiegel har rapportert at forbundskansler Olaf Scholz står overfor dissens innenfor sine egne partirekker fra de som ønsker at Berlin skal slutte å forsyne Kiev med våpen og i stedet ønsker at forbundskansleren skal gå i dialog med Russland.
Torsdag kom kansler Scholz med en viktig bemerkning på et offentlig arrangement i Magdeburg om at Berlin ikke vil gi Kiev våpen som kan brukes til å angripe Russland. Scholz forklarte at Berlins mål med å sende våpen er å «støtte Ukraina» og «hindre en eskalering av krigen til noe som ville være veldig annerledes.» Han sa at han gjentok Bidens tankegang.
Og faktisk, mens USA på den ene sida fortsetter å utøve militært press på Russland, i håp om å bryte motstanden til sin langsiktige strategiske motstander, har Washington på den andre sida gjentatte ganger signalisert de siste to månedene at man ikke søker seier, men en endelig løsning på Ukraina-problemet gjennom fredelige forhandlinger.
Som i Tyskland er det et enormt antikrigspress også i USA, spesielt blant Det demokratiske partiet og den akademiske eliten, samt pensjonerte høytstående embetsmenn og bedriftsledere, som ber administrasjonen slutte å blåse opp under ilden i Ukraina. Hvis demokratene taper mellomvalget, eller hvis republikanerne kommer til makta i 2024, kan krigen ta en fundamentalt annen vending. Over tid er det høyst sannsynlig at lignende endringer også vil skje i Europa.
Allerede taler den stadige nedgangen i intensiteten av virkningen av europeiske og amerikanske sanksjoner mot Russland for seg selv. The Economist, som er en krass kritiker av Kreml, innrømmet denne uka at det forventede knockout-slaget fra anti-Russland-restriksjoner «ikke har materialisert seg». Magasinet skrev: «Energisalg vil generere et driftsoverskudd på 265 milliarder dollar i år (for Russland), verdens nest største etter Kina. Etter en krise har Russlands finansielle system stabilisert seg og landet finner nye leverandører for noe import, inkludert Kina.»
I en dyster tone skrev The Economist: «Det unipolare øyeblikket på 1990-tallet, da USAs overherredømme var ubestridt, er for lengst borte, og Vestens appetitt til å bruke militærmakt har avtatt siden krigene i Irak og Afghanistan.»
Igjen, internasjonalt har støtten til Ukraina utenfor den vestlige blokken falt dramatisk de siste månedene. Kievs forslag onsdag om å fordømme Russland fikk støtte fra bare 58 av 193 FNs medlemsland, mens 141 medlemsland på FNs generalforsamling 2. mars hadde stemt for en ikke-bindende resolusjon om å fordømme Moskva.
Les: Ukraina: Markant stemningsskifte i FN
På samme måte flasser Zelenskys teflonbelegg av. Hans narkotikaavhengighet er nå ute i offentligheten. Regimet er vaklende, noe bølgen av utrenskninger i det ukrainske sikkerhetsetablissementet viser. I følge Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan som nylig møtte Zelensky i Lvov, hørtes sistnevnte utrygg ut og usikker på om han holdes fullt informert om situasjonen på bakken.
Zelenskys uberegnelige oppførsel er ikke akkurat noe formildende for ham heller. Pave Frans er den siste skikkelsen som har blitt refset av Kiev – fordi paven bemerket at Darya Dugina var «uskyldig.» Vatikanets ambassadør ble innkalt til utenriksdepartementet for å motta Kievs protest.
Det tyske avisen Handelsblatt skrev at den «interne samhørigheten» til den ukrainske regjeringen «er i fare. Det er alvorlige anklager mot presidenten … Hjemme er den ukrainske presidenten, som feires i utlandet som en krigshelt, under press … Komikeren har blitt en krigsherre … 44-åringen har så langt vært i stand til å utveksle og handle fritt med teamet sitt, som delvis består av kolleger fra TV-produksjonsselskapet hans. Men fristen ser nå ut til å ha utløpt.» Avisa varslet at man nærmer seg en politisk omveltning innen vinteren.
Biden distanserte seg forsiktig fra Kiev-regimet og fokuserte på forholdet mellom de to folkene. Selv om amerikanerne kjenner de bysantinske maktkorridorene i Kiev, har de ikke råd til å være eksplisitte som den tidligere russiske presidenten Dmitrij Medvedev som i forrige uke spådde at det ukrainske militæret kan komme til å gjennomføre et kupp og innlede fredssamtaler med Russland.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar under tittelen: Ground beneath Zelensky’s feet is shifting
