oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
I et mesterlig militærdiplomati kunngjorde det russiske utenriksdepartementet 30. juni 2022 at det «trekker tilbake» garnisonen på Snake Island, den sterkt omstridte øya i Svartehavet hvor ukrainske styrker ble kastet ut i mars i de første dagene av Moskvas «spesielle militæroperasjon».
Denne avgjørelsen kommer dagen etter at utenriksminister Sergej Lavrov og FNs generalsekretær Antonio Guterres diskuterte matsikkerhet midt i situasjonen i Ukraina, i en telefonsamtale onsdag. Den russiske utskriften sa at Lavrov «understreket at eksporten av ukrainsk korn forhindres av Kievs minelegging av Svartehavet».
Videre bekreftet Lavrov «beredskap til å fortsette å oppfylle sine forpliktelser om eksport av mat og gjødsel, til tross for at oppfyllelsen av dem er betydelig komplisert av de ulovlige ensidige sanksjonene fra vestlige stater og forstyrrelse av globale produksjons- og detaljhandelskjeder på grunn av COVID-pandemien.»
Viktigere, Lavrov formidlet til Guterres Moskvas «intensjon om videre arbeid med å redusere trusler fra matkrisa, inkludert i samarbeid med FN.»
Mens det russiske forsvarsdepartementet kunngjorde tilbaketrekninga fra Snake Island, kalte det det en «velviljegest» og knyttet det til matsikkerhetskrisen. De la til, «Den russiske føderasjonen har demonstrert overfor det internasjonale samfunnet fraværet av noen hindringer for FNs innsats for å etablere en humanitær korridor for transport av landbruksprodukter fra Ukraina.
«Denne løsninga vil hindre Kiev i å spekulere i en forestående dagligvarekrise med henvisning til manglende evne til å eksportere korn på grunn av total kontroll over den nordvestlige delen av Svartehavet av Russland.
Nå er det opp til den ukrainske sida som fortsatt ikke minerydder Svartehavskysten, inkludert havneområdene.»
Faktisk har Russland utfordret Kiev til å gjøre sitt ved å fjerne minene i innseilingene til havnene. Men denne diplomatiske handlingan er ikke uten alvorlige militære implikasjoner. Kiev vil helt sikkert feire dette som en «militær seier».
Men det ser ut til at Moskva tar en gambit – en smart handling som tar vinden ut av seilene til vestlig propaganda og legger skylda på Russland for matmangelen, som om denne situasjonen er et resultat av den 4 måneder gamle operasjonen i februar snarere enn ei krise som ha rullet gjennom de siste fire eller fem årene og som USA og de vestlige landene har skylden for.
Men, som med enhver gambit, innebærer dette trikset å ta en risiko i den forstand at den russiske retretten fra Snake Island kan bli utnyttet av Kiev for å ta tilbake den strategiske øya i Svartehavet, noe som dets amerikanske og britiske militærrådgivere har presset på for å få til. Moskva har tatt forholdsregler ved å uttale at de ikke vil akseptere at hvetelasteskip blir ledsaget av vestlige krigsskip eller droner, og at de forbeholder seg retten til å inspisere skipene og sikre at de ikke frakter militært utstyr.
Så langt har to store operasjoner fra Kiev med indirekte deltakelse av amerikanerne og britiske rådgivere for å innta Snake Island med makt blitt slått tilbake av de russiske styrkene. De vestlige militæranalytikerne anslår at den russiske tilstedeværelsen på Snake Island vil utgjøre en trussel mot NATOs posisjoner i nabolandet Romania. (Se bloggen min Southern Ukraine is the priority in NATO’s planing, Indian Punchline, 22. juni 2022.)
Imidlertid har dette russiske grepet også en viss politisk resonans i den grad det kan tolkes som å gå utover spørsmål som angår Ukrainas hveteeksport. Tilrettelegginga av «humanitære korridorer» i Svartehavet unngår selvfølgelig behovet for vestlig intervensjon, som antydet i G7-erklæringen om global matsikkerhet utstedt i Elmau, Tyskland 28. juni, og støtter «FNs innsats for å låse opp en sikker maritim korridor gjennom Svartehavet.» Dette er det første.
Russland, som står for 16 % av den globale hveteeksporten, og Ukraina, som sto for 10 %, er faktisk ikke de eneste viktige globale eksportørene av hvete – for eksempel USA og Canada, som eksporterer 26 og 25 millioner tonn av hvete, henholdsvis (eller rundt 25 % av den globale eksporten) og andre store vestlige produsenter Frankrike (19 millioner tonn) og Tyskland (9,2 millioner tonn) som står for ytterligere 12 % av den globale eksporten, er uvillige til å dele kornet sitt med de som trenger det, prioritere egen matsikkerhet de siste årene.
Selvfølgelig har disse rike vestlige landene sine egne vanskeligheter knyttet til energipriser, produksjonskostnader og inflasjon. De ønsker å beholde råvarene sine for å beskytte økonomiene mot ytterligere inflasjonstopper. Enkelt sagt, i tilfelle valutaustabilitet, eller faktisk enhver form for økonomisk eller politisk ustabilitet, er det alltid mer fornuftig å ha råvarer enn kontanter: de faller ikke like raskt som valuta.
Problemet med forsyningen av en så vidt produsert vare som hvete vil mest sannsynlig bare løses hvis USA og EU lar Russland, den største eksportøren av hvete i verden, dele forsyninger i bytte mot at sanksjonene fjernes. De vestlige sanksjonene har tvunget internasjonale selskaper til å kutte langvarige forretningsforbindelser og forlate Russland, noe som forårsaket forsyningsforstyrrelser. I ett eksempel forbød EU i forrige måned samarbeid med Svartehavshavnen Novorossiysk, som mer enn halvparten av det eksporterte kornet fra Russland sendes gjennom.
Det som bekymrer Vesten mest er at Afrikas store avhengighet av russiske hveteforsyninger har en strategisk dimensjon som øker Moskvas innflytelse på det kontinentet. Den raskt voksende russiske tilstedeværelsen i Afrika utfordrer de vestlige nykoloniale prosjektene i europeiske land. Dette er allerede tydelig i Sahel-regionen.
I alle fall beholder Russland fortsatt sin dominans over Svartehavet og kan ikke tolerere noen trussel mot Krim. Bortsett fra goodwill-gesten på Snake Island, er det heller ingen svikt i den russiske «spesialperasjonen» i Sør-Ukraina.
I denne sammenhengen er president Putins uttalelser i Ashgabat i går til det punktet da han ble spurt av media om det «nåværende målet» med de russiske operasjonene. Putin sa:
«Ingenting har endret seg, selvfølgelig. Jeg snakket om det tidlig på morgenen 24. februar. Jeg snakket om det direkte og offentlig overfor hele landet og verden. Jeg har ingenting å legge til. Ingenting har endret seg … jeg stoler på fagfolk. De gjør det de anser som nødvendig for å nå det overordnede målet. Jeg har formulert det overordnede målet, som er å frigjøre Donbass, beskytte folket og skape forhold som vil garantere sikkerheten til Russland sjøl. Det er alt. Vi jobber rolig og stødig. Som man kan se, beveger våre styrker seg framover og oppnår målene som er satt for den spesielle perioden for engasjementet. Vi går etter planen. [Uthevelse lagt til.]
«Vi snakker ikke om noen frister. Jeg snakker aldri om dem, for dette er livet, dette er virkeligheten. Det ville være feil å få ting til å passe til ethvert rammeverk, fordi, som jeg allerede har sagt, dreier det seg om kampintensitet, som er direkte forbundet med mulige tap. Og vi må først og fremst tenke på å redde livet til gutta våre.»
Her er de sentrale ordene: «skape forhold som vil garantere sikkerheten til Russland sjøl.» Tross alt er Snake Island bare 175 miles fra Sevastopol, den russiske marinebasen på Krim.
Denne artikkelen er oversatt fra bloggen til M. K. Bhadrakumar.
