oss 100 kroner!
Vil den offentlige etterforskninga av grusomheten i Manchester Arena i 2017 svare på det alvorlige spørsmålet som ble unngått etter bombingene 7/7 i 2005: Hjalp den britiske staten med å produsere terrorismen som drepte 22 uskyldige mennesker?
Av Peter Oborne, Declassified UK.
Før invasjonen av Irak i 2003 advarte en rekke mennesker – inkludert daværende MI5-sjef Eliza Manningham-Buller – om at det ville gjøre gatene i Storbritannia farligere.
Disse advarslene ble ignorert av Tony Blair. Selv da MI5s profeti ble bevist tragisk korrekt med bombingene 7/7 i London i 2005, fortsatte Blair (som ikke formidlet dem videre til det britiske folket) å benekte koblinga til britisk utenrikspolitikk.
Likevel hadde 7/7-bomberne sjøl gjort forbindelsen eksplisitt klar i de videofilmede uttalelsene som ble publisert posthumt.
Blair nektet å nedsette en uavhengig undersøkelse, og kalte det en «latterlig avledning». Da David Cameron ble statsminister i 2010 ga han Lady Justice Hallett i oppdrag å holde en rettslig undersøkelse. Hun fokuserte på nødresponsen og rollen til innenlandsk terrorbekjempelse, og ignorerte den utenrikspolitiske dimensjonen.
Det er rimelig å si at etter 7/7 valgte den britiske staten å ikke undersøke sammenhengen mellom de militære eventyrene i Afghanistan og Irak og terrorismen hjemme.
Den 22. mai 2017 gikk Salman Abedi inn på en popkonsert på Manchester Arena og detonerte en hjemmelaget bombe, og drepte 23 mennesker (inkludert ham sjøl) og skadet mer enn 1000 andre. Dette var den verste terrorhandlingen siden 7/7, og som med det angrepet, er koblinga til britisk utenrikspolitikk overbevisende.
Les: MI6 hjalp jihadister organisere seg i Manchester
Abedi kom fra en familie av libyere i eksil. Det er bemerkelsesverdig at faren Ramadan var tilhenger av den Al Qaida-tilknyttede Libyan Islamic Fighting Group (LIFG), hvis militser var blant dem som ble støttet av Nato da alliansen angrep Gaddafi i Libya-krigen i 2011. (Og Norge med Stoltenberg og Støre i spissen ga dem den flystøtten de trengte, o.a.)
I 2011 kjempet Salman Abedi sannsynligvis sammen med sin far med islamistiske militser. Deretter tilbrakte Salman mye tid i Libya, hvor han kan ha lært teknikkene han brukte til så dødelig effekt på Manchester Arena.
Les: Manchester-bomberen ble reddet ut fra Libya av Royal Navy bare tre år tidligere
Les også: Manchester bomber was a UK ally
Alvorlig spørsmål
Det store mysteriet er om Sir John Saunders, lederen av den offentlige utredninga, vil svare på det alvorlige spørsmålet som ble unngått etter 7/7: betalte uskyldige borgere en blodpris for britisk utenrikspolitikk? Eller for å si det på en annen måte: var den britiske staten en del av terrorapparatet som drepte 22 uskyldige mennesker i Manchester?
Så langt har dette spørsmålet blitt tilslørt eller ignorert. Det har vært en livlig mediekampanje for å demonisere den ulastelige lokale moskeen der Salman Abedi ba noen ganger, mens Sir John Saunders viet flere måneder til å undersøke den perifere sikkerheten ved Manchester Arena.
Selv om han knapt kunne unngå emnet helt, har Sir John vist mindre interesse for den innenlandske virkningen av britisk utenrikspolitikk.
Derfor viktigheten av denne ukens unike granskning av Declassified . Etter å ha gjennomgått bevis som ble presentert for undersøkelsen, og støttet seg på andre kilder, har Declassified presentert det desidert mest detaljerte bildet av Manchester-bomberen til nå: hans tidlige liv som en del av det lille Manchester-samfunnet av libyske eksil; hans uhyggelige tidlige karriere; hans vei inn i mindre kriminalitet og framfor alt hans libyske forbindelser.
Som et resultat er det rimelig å si at langt mer er nå kjent om Salman Abedis personlige historie, ideologiske motivasjon og bredere forbindelser enn noen annen britisk selvmordsbomber.
«Manchester-bomberen og hans nærmeste familie» forklarer den avklassifiserte etterforskningen, «var en del av islamistiske militsstyrker skjult støttet av det britiske militæret og Nato i Libya-krigen i 2011.»
Eller for å sitere Pete Weatherby, en av advokatene for bombeofrene, i vitnesbyrd til henvendelsen; «Det er høyst sannsynlig at [Salman Abedi] fikk sin voldsdåp ved å bli del av opprøret i 2011.»
Les: Counter-terrorism officials allowed Manchester bomber to operate in Libya warzone
Fritt leide
Declassified UK framhever det forbløffende faktum at britiske myndigheter tillot Salman Abedi å reise fritt til og fra Libya i årene før grusomheten i Manchester. Abedi ble ikke på noe tidspunkt stoppet og avhørt på vei inn eller ut av Storbritannia.
Likevel var han i Libya i nøkkelperioder av 2014, da den islamske staten (IS) dukket opp som en potent styrke i landet og tilbrakte store deler av sommeren 2016 der også, i en tid da IS kjørte treningsleirer og planla angrep på Europa .
Dette gjør det forvirrende at Sir John Saunders ikke klarte å kontakte verken Secret Intelligence Service (MI6) eller GCHQ til sin henvendelse for avhør.
Det har vært gjentatte rapporter om at MI6 kan ha oppmuntret libyske radikalere fra Manchester til å delta i militærkampanjen mot Muammar Gaddafi i 2011. Hvorfor ikke spørre dem?
Senere ble MI6 – og GCHQ – helt sikkert interessert i hvordan far og sønn Abedi kom og gikk da terrorgruppene konkurrerte om kontroll over det postrevolusjonære Libya. Sir John Saunders mente heller ikke dette sporet var verdt å utforske.
For å være rettferdig ringte Sir John en MI5-offiser – kjent for retten som «Vitne J» – som viste seg å være et intetsigende verktøy uten operasjonell kunnskap om Libya-filen.
Advokater for familiene stilte de riktige spørsmålene. Var Ramadan Abedi knyttet til LIFG? Vitne J nektet å si noe. Hva med Salman Abedis forbløffende redning av den britiske marinen i 2014? Ingen svar.
Les: Nato knew terrorists would gain from toppling Gaddafi
Ensomme ulver?
MI5 fortalte etterforskningen Salman Abedi og broren Hashem, som allerede soner en 55 års fengselsdom for sin rolle som medskyldig, var de eneste involverte i komplottet.
Dette framstiller dem som ‘ensomme ulver’ som radikaliserte seg selv: Pete Weatherby har skrevet at dette «er i strid med bevisene.»
Man kan forstå den institusjonelle begrunnelsen for en slik posisjon: den fritar MI5 for ansvar.
Men bombinga fant sted under den politisk sensitive tida med et britisk parlamentsvalg, og føles som en del av et mønster av Islamsk Stat-planlagte grusomheter som forårsaket blodbad over hele Europa.
Den ble utført av en som nylig hadde kommet tilbake fra Libya hvor han hadde rikelig anledning til å tilbringe tid med Den islamske staten. Man liker å tro at MI5-offiserer har en livlig intelligens. Hvis det er sant, er det vanskelig å tro at de virkelig tror at Abedis opptrådte på egen hånd.
Hvis det er deres vurdering, må de forklare hvorfor.
Det er sterke grunner til å betrakte både 7/7-bombinga og Manchester Arena-grusomheten som forskjellige versjoner av tilbakeslag. 7/7-bomberne hadde aldri kontakt med den britiske staten. Sagt på en grov måte, handlet de ut fra hevn for Irak-invasjonen.
Abedi-familien er mer komplisert. Mistanken er at de ble radikalisert ved hjelp av den britiske staten, som agenter for en britisk utenrikspolitisk intervensjon som gikk fryktelig galt både i utlandet og hjemme.
Sir John Saunders kan tenke seg å reflektere over dette mens han skriver rapporten sin at jobben hans ikke er å redde diverse folks omdømme. Det er å lære de riktige leksene slik at lignende tragedier kan unngås i framtida.
Den britiske regjeringen ignorerte bevisst de harde lærdommene fra 7/7. Vi må lære de rette leksene fra Manchester Arena.
Denne artikkelen ble først publisert i Declassified UK
Kommentar
Declassified UK har gjort en grundig jobb med å dokumentere noe som i store linjer har vært kjent fra før. Vi i steigan.no har publisert flere artikler som har dokumentert forbindelsen mellom britisk etterretning, Manchester-bomberen og ødeleggelsen av Libya. Men oss bekjent har de store mediene i Norge ikke rørt ved denne materien. De synes antakelig det er en viktigere oppgave å sørge for at Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre ikke får riper i lakken. Mer skuffende er det jo at den sjølerklærte venstresida har valgt å se bort fra den rollen britisk etterretning har spilt som bakmenn for terroristene.
