oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Regjeringen har alvorlige problemer: Utbygging av ny norsk «grønn» industri skal prioriteres, samtidig som den økonomiske aktiviteten i Norge er så høy at mange byggeprosjekter må stanses for å begrense renteoppgang, prisstigning og inflasjon. En kaotisk situasjon for både Ap og Sp. – I tillegg mangler Norge energi til den planlagte industriveksten.
Før de siste kablene til Tyskland og England kom i drift i fjor, hadde Norge et årlig kraftoverskudd på fra 0 til 20 TWh, men i 2021 ble hele overskuddet eksportert. Hvordan i all verden skal Norge klare å bygge ny industri som vil kreve inntil 100 TWh ny, fornybar kraft årlig – når energien mangler og inflasjonen vil rasere Norge?
Politikerne fantaserer om at «flytende» havvind er løsningen, men ingen (bortsett fra SV?) tror det vil komme særlig mye havvind før 2035-2040 (selv om CO2-utslippene skal halveres innen 2030). Hvor i all verden skal man finne 15 TWh til elektrifisering av sokkelen, like mye til elektrifisering av all transport, et ukjent antall TWh til hydrogenproduksjon, enorme mengder energi til batterifabrikker og energikrevende bitcoin-datasentra pluss en rekke andre prosjekter i tillegg til eksport av minst 20 TWh? – Når vi altså egentlig ikke har en eneste ledig TWh tilgjengelig?
Jo svaret er utbygging av enorme mengder vindkraft i Norge. Jeg hadde et oppslag 3. juni der jeg summerte opp tallet på vindkraftanlegg som i dag er til behandling i NVE (50 anlegg i tillegg til de nesten 50 som allerede er bygd). Mange anlegg er under (hemmelig) planlegging, men i forrige uke ble det offentliggjort info om et nytt vindkraftanlegg (i Fauske) som skal koples til et nytt stålverk (i Sørfold). Dette skal ifølge Blastr Green Steel bli den første bedriften i verden for utbygging av «grønt stål».
Det er sannsynlig at forslaget fra Blastr i utgangspunktet vil få ei slags prinsipiell støtte av regjeringen, men det er like sannsynlig at minst halve prosjektet vil bli droppet pga problemene nevnt ovenfor, selv om Blastr hevder de er en del av finansieringsselskapet Vanir Green Industries (opprettet i 2021) som også har batteriselskapet Freyr (Mo) og oljeselskapet Njord (utenfor Trøndelag) som medlemmer. I utgangspunktet er Blastr en form for gigantomani: Bedriften vil trenge 6 TWh årlig. (Frey antas å trenge 3 TWh). – Vi risikerer at stålverket forsvinner i den videre prosessen, etter at vindkraftanlegget (og alle kablene) er bygd. (Men i relasjon til den påtenkte grønnvaskingen i Kiruna (50-60 TWh), er Sørfold og Fauske likevel småtteri).
Robert Kippe i vindkraftselskapet Norwea skriver at Blastr vil skaffe 2.000 nye arbeidsplasser til kommunene i Salten nord for Bodø og 140 millioner i årlige skatteinntekter til kommunene. Og Kippe føyer til at klimagassutslippene vil bli redusert til 10 % av et «normalt» stålverk – og at vindkraftfeltet i Fauske vil bli et populært turmål for folk, og meget «skånsomt mot naturen» (Kippe var før han ble ansatt som kommunikasjonsansvarlig i Norwea, rådgiver for stortingsgruppa til SV).
Jeg regner med at Motvind Norge og andre tar seg av oppbyggingen av den lokale motstand mot ny vindkraft i Salten, ikke bare i Rødt (som allerede har reagert), men i alle lokale partigrupper. – Her skal jeg bare kommentere en viktig konsekvens som vil ramme oss alle, og ikke bare folk i Salten.
Den planlagte vindkrafta i Fauske som angivelig skal brukes til et stålverk i Sørfold, kan naturligvis i liten grad brukes til stålproduksjon. Stålverket, hvis det bygges, trenger stabil energi fra ordinær kraftproduksjon. Den ustabile vindkrafta skal i stedet brukes av norske husstander! Myndighetene sier ikke dette direkte, bare indirekte med sitt krypto-språk: Norske husstander skal etter hvert tilpasse seg NVEs krav om en mer «fleksibel» strømbruk. Framtidige utkoplinger av strøm i store områder blir antydet uten å forklare årsaksammenhengene. Vi ser her de reelle konsekvensene av de såkalte «smarte» strømmålerne og av den nye nett-tariffen som det norske «demokratiet» har påtvunget oss.
Mer om prosjektet her.
