Hvorfor Henry Kissinger ønsker umiddelbar våpenhvile i Ukraina?

0
Klaus Schwab intervjuer Henry Kissinger på scenen i Davos.

Den gamle ringreven, geopolitikeren og krigsforbryteren Henry Kissinger har advart USA og Vesten i videolink fra scenen i Davos under det årlige møtet i World Economic Forum. Kissinger sa at Vesten må sørge for at det blir en våpenhvile og et kompromiss med Russland så fort som mulig – innen to måneder. Det var jo Kissinger som var arkitekten bak Nixons reise til Kina og den omfattende forsoninga mellom USA og Kina den gangen. Han kan det geopolitiske spillet og mener at USA med sin krig i Ukraina driver Russland i armene på Kina og bidrar til at USAs fall som supermakt kommer fortere og mer brutalt enn det hadde behøvd å gjøre. Dette diskuterer Michael Whitney i denne artikkelen.

Kissingers oppsiktsvekkende tale i Davos

Av Michael Whitney. Intervention.

Vet du hvorfor Henry Kissingers  tale på World Economic Forum satte i gang en slik furore?

Kissinger kritiserte ikke måten krigen i Ukraina føres på eller mangelen på fremgang på bakken. Nei. Kissinger kritiserte selve politikken, det var det som utløste ildstormen. Han kastet en bøtte kaldt vann på dem som utformet denne meningsløse politikken ved å si rett til deres ansikt at de «tok feil».

Og de tok feil, fordi  politikken som nå føres skader USA’s allierte og USA’s interesser. Dette er målestokken vi anvender for å avgjøre om en bestemt politikk er dum eller ikke, og dessverre består denne «dumhetstesten» med flagget til topps.

La meg forklare: Vår grunnleggende strategi er å «svekke» og «isolere» Russland ved å kutte Russlands økonomiske bånd til Europa og lede dem inn i en lang og kostbar hengemyr i Ukraina. Dette er planen.

Nå tror du kanskje at det høres ganske fornuftig ut, men – ifølge Kissinger – er det feil plan.

Hvorfor?

Vladimir Putin og Xi Jinping opptrådte som bestevenner i St. Petersburg og inngikk en rekke strategiske avtaler. Foto: Tass. Dette er det «Kina-Russland» geopolitiske utfallet Kissinger frykter

Fordi USAs nasjonale sikkerhetsstrategi identifiserer Kina som USAs største rival (hvilket den absolutt er), strider naturligvis enhver politikk som gjør Kina sterkere – imot USAs strategiske interesser.

Skjønner? Så spørsmålet er: Gjør vår proxy-krig i Ukraina Kina sterkere?

Og svaret er: Selvfølgelig gjør det det. Det gjør Kina mye sterkere fordi det tvinger Russland til å styrke forholdet til Kina.

Hva betyr dette rent praktisk?

Det betyr at  forholdet mellom verdens «fabrikk» (Kina) og verdens nest største produsent av hydrokarboner (Russland) nettopp ble fordømt mye bedre på grunn av Washingtons kontraproduktive krig i Ukraina.  Dette er hva det betyr. Det betyr også at – etter hvert som forholdet mellom de to landene forbedres – vil tempoet i USAs imperialistiske tilbakegang akselerere etter hvert som den av-dollariserte sonen utvides og bilateral handel gradvis erstatter det nåværende USA-dominerte globale handelssystemet.

Du kan se at dette skjer allerede. Krigen i Ukraina har utløst en sjokkerende kollaps i global handel, store forstyrrelser i kritiske forsyningslinjer, enestående mat- og energimangel og den største omfordelingen av verden siden Sovjetunionens oppløsning. Washington har bestemt seg for å satse sin fremtid, og fremtiden til det amerikanske folket på et meningsløst geopolitisk sjansespill som kan vise seg å bli den største strategiske katastrofe i USAs historie.

Kissinger forstår alvoret i situasjonen, og det er grunnen til at han bestemte seg for å legge inn sine «two cents» (uoppfordrede mening sic.) Men han var ikke bare kritisk til politikken,  han kom også med en dyster advarsel som nesten fullstendig er blitt oversett av media.  Her er hva han sa:

«Forhandlingene må begynne i løpet av de neste to månedene før det skaper omveltninger og spenninger som ikke lett kan overkommes.  Ideelt sett burde skillelinjen være en tilbakevending til status quo ante (…) Å forfølge krigen utover det punktet ville ikke handle om Ukrainas frihet, men en ny krig mot Russland selv.

Der står det i svart og hvitt, men la oss dele det opp to for å få en bedre følelse for hva han sier:

  1. Politikken er feil
  2. Politikken må endres umiddelbart, ellers vil skaden påført USA og dets allierte være alvorlig og permanent. («Forhandlingene må begynne i løpet av de neste to månedene»)

Det høres kanskje for apokalyptisk ut for noen, men jeg tror Kissinger er inne på noe her. Tross alt, se på de massive endringene verden allerede har opplevd siden konflikten startet; forstyrrelsene i forsyningslinjene, mat og energimangelen, og tilbakerullingen av globaliseringsprosjektet. Ganske store endringer, vil jeg si, men de er nok bare toppen av isfjellet. Den virkelige smerten ligger fortsatt foran oss.

Hvordan vil den kommende vinter se ut når oppvarmingsregningene til hjemmene går gjennom taket, industri over hele Europa bukker under for de høye energikostnadene, arbeidsledigheten stiger til nivå sist sett under den store depresjonen, og regelmessige  strømbrudd blir en vanlig del av livet i vest?  Det er hva fremtiden har for Europa og Amerika dersom politikken ikke reverseres og et forhandingsoppgjør raskt oppnås.

Putin har allerede uttalt at Russland ikke vil sette seg selv i en posisjon der de igjen er økonomisk avhengig av Europa. Den tid er over. I stedet  omdirigerer han kritiske energistrømmer til Kina, India og utover. Europa er ikke lenger en prioritert kunde,  faktisk har de dukket opp som en trussel mot Russlands overlevelse, noe som betyr at Russland vil fortsette å reorientere sin produksjon østover.

Hvordan vil dette påvirke Europa?

Det er enkelt.  Europa kommer til å betale mer for sin energi enn noen andre i verden.  Det er valget de tok ved å avvise Russlands legitime sikkerhetskrav, og det er resultatet de vil måtte leve med.

Så her er det du trenger å vite:

I 2021 forsynte Russland 40 % av EU’s naturgassforbruk

I 2021 forsynte Russland over 25 % EU’s oljeforbruk

Hvis du tror at disse mengdene hydrokarboner kan erstattes av produsenter i Nigeria, Iran, Saudi-Arabia eller et annet fjerntliggende sted, tar du dessverre feil. Europa går hodestups inn i den største energikrisen i sin historie, og kan bare klandre seg selv. Her er mer fra en artikkel på RT:

«Den nåværende energikrisen kan bli en av de verste og lengste i historien, og europeiske land kan bli rammet spesielt hardt, sa lederen av Det Internasjonale Energibyrået (IEA), Fatih Birol, tirsdag. I et intervju med det tyske magasinet Der Spiegel sa Birol at utfallet fra hendelsene i Ukraina sannsynligvis vil gjøre den nåværende energikrisen verre enn krisene på 1970-tallet.

Den gang handlet det om olje. Nå har vi en oljekrise, en gasskrise og en elektrisitetskrise samtidig» sa Birol til publikasjonen, og la til at før de pågående hendelsene i Ukraina var Russland «en hjørnestein i det globale energisystemet: Verdens største oljeeksportør. Verdens største gasseksportør og en ledende leverandør av kull.»

Som en del av sine Ukraina-relaterte sanksjoner, innførte EU restriksjoner på russisk fossilt brensel og har lovet gradvis å fase dem ut. Birol advarte om at land i Europa som er mer avhengig av russisk gass, står overfor en «vanskelig vinter», da «gass godt kan måtte rasjoneres», inkludert i Tyskland. Hans kommentarer kom da Russlands statlige gassleverandør Gazprom kuttet forsyningen til noen energiselskape i Tyskland, Danmark, Nederland og andre land, etter at de ikke klarte å betale for drivstoffet i rubler i henhold til nye krav.» («Drivstoffrasjonering kan komme til Europa – IEA «, RT)

Så, jeg antar, å fryse i hjel i mørket er å foretrekke fremfor å insistere på at Ukraina forblir nøytral og slutter å drepe etniske russere i øst? Er dette «prinsippet» Europa forsvarer?

I så fall er det et dårlig valg.

Her er noe å tenke over: Visste du at «oljeblandinger» oftest er ulike?

Hvorfor skulle det ha betydning?

Fordi  Tyskland for tiden importerer 34% av oljen sin fra Russland. Og russisk olje er en fullt utprøvd Ural-blanding av høy kvalitet som leveres i store mengder via Druzhba-rørledningen til tyske raffinerier hvilket er konstruert for å møte spesielle prosesseringskrav. Å anvende ulike oljekvaliteter fra forskjellige leverandører blir som å kaste en skiftenøkkel inn i raffineriprosessen. Det ville kreve betydelig «modifisering av nye råstofflinjer og infrastruktur,  atmosfæriske destillasjonsanlegg, vakuumdestillasjonssystem, cat-crack-enheter, visbreakinganlegg,  alkyleringsenheter, katalytiske omformere, isomeriseringsenheter og etyl-tertiær-butyl-eter (ETBE) anlegg. Pluss helt nye lagringsfasiliteter + håndteringsutstyr for Rostock forsyningen for å erstatte den 24x7x365 glatte Druzhba-rørledningen.» («Tysklands raffineriproblem» , The Saker)

Så alle oljeblandinger er ikke like?

Nei, ikke engang i nærheten. I tillegg anslår bransjeeksperter at raffinerimodifikasjonene vil ta omtrent 6 år å fullføre. I mellomtiden vil  Tysklands økonomiske vekst – som er tett på linje med energiforbruket – falle dramatisk, bedrifter vil bli stengt, arbeidsledigheten vil øke, og EUs mektigste og mest produktive land vil bli brakt i kne.

Kanskje noen i den tyske regjeringen burde ha tenkt på disse tingene før de bestemte seg for å boikotte Russland-oljen?

Poenget vi prøver å komme med er enkelt: Kissinger har rett og de nykonservative klovnene som laget den mislykkede Ukraina-strategien tar feil, helt feil. Og  hvis vi ikke innkaller til «Forhandlinger … i løpet av de neste to månedene» , som Kissinger tilråder, vil  bruddet med Russland være endelig og irreversibelt, og da vil Russlands omfangsrike energiressurser, mineralrikdom og landbruksprodukter for alltid være rettet østover til vennligere nasjoner. Og det kommer til å påføre både USA og dets allierte i Europa forferdelige lidelser.

Den eneste rimelige handlingen er å be om en umiddelbar våpenhvile slik at fredssamtaler kan starte så snart som mulig.

Forrige artikkelEn ny generasjon ekstremister trent av USA kjemper mot Russland. Er vi forberedt på konsekvensene?
Neste artikkelElon Musk: – Hvorfor får vi ikke se lista over kundene til Epstein og Maxwell?
skribent
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.