oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Den organisasjonsmessige utviklingen i kraftbransjen er blitt mer og mer tvilsom de siste 20-30 årene: Sammenslåing av både kraft- og nettselskaper har ført til sentralisering i bransjen. Kraftbransjen ivaretar i stadig mindre grad lokale interesser/husstander. Den delen av bransjen som kaller seg «Distriktsenergi» har – i alle fall jeg – oppfattet som en motvekt som virkelig burde representere de lokale distriktsinteressene i energipolitikken. Men en fersk artikkel av lederen for «Distriktsenergi», Knut Lockert, snur opp-ned på denne oppfatningen. Mer mangelfull enn dette kan framstillingen av norske energispørsmål neppe bli.
Lockert begynner slik: «Vi må bygge ut mye kraft i Norge for ikke å komme i en underskuddssituasjon, og vi må bygge og utvikle kraftledninger for å frakte kraften til en sterkt voksende kundeside. Det er krevende politisk, det er vondt for naturen, men det er helt nødvendig». Og han fortsetter med at vi «kan spare litt strøm, tette våre bygninger og investere i varmepumper, men det vil ikke være i nærheten nok» (som angivelig er 70 TWh mer kraft innen 2050). Det må bygges mye vindkraft i Norge, litt vannkraft og solkraft, mye hydrogen og havvind, og kolossalt med nye kraftlinjer «for å kunne transportere kraften, og dermed dekke en økende kundemasses behov». Og: «Dersom vi ikke gjør noe vil kraftprisene øke framover».
Det merkelige er at Lockert ikke skriver et eneste konkretiserende ord om den «sterkt voksende kundeside» som skal stå på startstreken. Hvem i all verden er det? Jeg skal hjelpe ham: Den viktigste grunnen til at Norge ifølge kraftbransjen visstnok trenger mer kraft, er utbyggingen av tiltak som verken Norge eller verden trenger.
Den krafta vi trenger (ifølge norsk energisektor) gjelder kraft som skal dekke et planlagt sløseri med strøm: Elektrifisering av sokkelen, hydrogenproduksjon, eksport av kraft til EU, databaser til kraftkrevende bitcoin-business m.m., altså tiltak som heller ikke bidrar til mindre CO2-utslipp, for de som er bekymret for klimautviklingen. (Nytt om hydrogen-problemer: Slår hydrogen-alarm – i tillegg til at sentrale norske investorer nå trekker seg fra hydrogen-prosjekter).
I realiteten står det nesten ingen og venter på ny kraft til ei ny sterkt «voksende kundeside» – det overskuddet vi har, vil holde lenge til alle fornuftige prosjekter. Det er ufattelig at bransjen og media kontinuerlig kan tillate seg å bløffe om den ikke-eksisterende industrien som utålmodig påstås å vente på kraft – omtrent uten motforestillinger og uten å liste opp realistiske eksempler. Og den enorme nye kabelbyggingen trengs bare for å frakte vindkraft – og den trenger vi heller ikke!
Et av Lockerts tilleggsargumenter er at utbyggingen av mer kraft vil gi oss «en super mulighet til å sikre landet nye arbeidsplasser». Bare tull dette også: Alle vindturbiner som eventuelt settes opp i Norge, vil bli importert, og også arbeidskrafta til monteringen vil i stor grad bli importert.
Og Lockerts påstand om at en kolossal utbygging av en enormt kostbar fornybar energi skal bidra til en redusert strømpris, er bare en antakelse om at «minus 3 minus 4 minus 5 = pluss 12». Tvilsomme gjetninger og dårlig logikk, er det som preger den norske kraftbransjen, og ikke bare Knut Lockerts synspunkter.
