Kan Norge slå Brasil i fotball?

Kan Norge slå Italia og England i fotball? Alle vet at svarene på dette er nei, nei og nei. Likevel skjedde det. Det skyldtes en unik forståelse av krigsfilosofen Sun Tzu – og av at i fotball vinner det laget som får flest mål.

Av Pål Steigan.

Takket være våre ærede konkurrenter i hovedstrømsmediene og ledelsen i partiet Rødt har nettavisa steigan.no vært på forsidene i ukevis. Dette nådde et foreløpig høydepunkt da Aftenposten satte av fem sider av lørdagsavisa til et intervju med undertegnede 7. mai 2022, utmerket gjennomført av journalist Hallgeir Opedal og fotograf Signe Dons.

Siden vi nå har fått så enormt mange nye lesere de to siste årene er det på sin plass å redegjøre for hvordan vi kom dit og hvorfor det ble akkurat steigan.no.

Her må jeg gå tilbake til det forrige avisprosjektet jeg var med på å grunnlegge, nemlig avisa Klassekampen. Vi var en gjeng ungdommer fra østkantlagene av Sosialistisk ungdomsforbund, SUF rundt det som het Bryn/Hellerud SUF. Vi hadde lært oss å lage skoleavis gjennom å bruke kontoroffsetmaskiner, og i 1968 hadde vi en til oss å være ganske stor offsetmaskin installert i fabrikklokalene til Kåre Valebrokk i Fyrstikkalléen på Helsfyr i Oslo. Der trykte vi blant annet magasinet til Solidaritetskomitéen for Vietnam, magasinet til SUF, Ungsosialisten, og andre aktivisttrykksaker.

En gang i oktober 1968 satt Tron Øgrim og jeg på samvirkelagskafeen på Hovin. Vi pleide å gå dit for å få i oss noe mat mellom all jobbinga, men også for å prate om partikampen i SF og ting som ikke alle på huset nødvendigvis burde høre. Vi hadde bestilt patentsmørbrød med speilegg, og mens Tron måkte sine grønnsaker over på min tallerken, slik han pleide å gjøre, sa han:

– Pål, jeg synes at vi skal lage ei månedsavis, og den skal vi kalle Klassekampen.

Tron var da 21 år og jeg var 19. Tron var formann i Oslo/Akershus fylkeslag av Sosialistisk Ungdomsforbund, SUF, der jeg også satt i styret. (Som annen varamann, en posisjon jeg som sagt liker ganske godt.) Jeg var redaktør for SUFs tidsskrift Ungsosialisten. Begge satt vi i SUFs sentralstyre.

Etter litt protester fra min side endte det opp med at navnet skulle være Klassekampen og første nummer kom til splittelseslandsmøtet i SF 9. februar 1969.

En liten teknologisk revolusjon

Da vi startet Klassekampen ble praktisk talt alle norske aviser satt i blysats og brukte den klassiske teknologien som hadde dominert bransjen i noen mannsaldre. Det var en teknologi vi verken kunne eller hadde råd til. Derfor tok vi en frekkis og lagde avis med «skoleavisteknologi», avisgerilja, på en måte.

Jeg trenger ikke utbrodere det ytterligere. Det ble en suksess, og det viste seg at vi ble pionerer for en helt ny måte å lage avis på.

Enda en teknologisk revolusjon

Gjennombruddet for World Wide Web og stadig bedre nettlesere åpnet for en mye større revolusjon, og det ble mulig å gjøre enda en frekkis. Siden jeg hadde jobbet med nettbasert informasjonsbehandling siden 1986, blant annet i et samarbeidsprosjekt mellom Cappelen forlag, Aftenposten og Nasjonalbiblioteket, kjente jeg denne teknologien godt, og lagde blant annet et internettbasert leksikon fem år før Wikipedia, gjennom CAPLEX på nett i 1997.

Jeg lærte meg dermed tidlig at det var mulig med svært små økonomiske ressurser å gi ut tidsskrifter og til og med aviser på nett. Politisk tenkte jeg den gangen at dette kunne være noe for Klassekampen, så jeg foreslo det både for Jon Michelet og Bjørgulv Braanen, uten å vinne gehør hos noen av dem.

I 2005 kom det amerikanske prosjektet Huffington Post med Arianna Huffington som redaktør. Det var i utgangspunktet en «blog of blogs», altså et magasin som var en paraply over bidragene til individuelle bloggere. Deres definitive gjennombrudd kom i 2011 da de passerte CNN når det gjaldt nettrafikk.

Fra da av mente jeg at tida var inne til å gjøre noe liknende i Norge. Jeg prøvde å selge ideen til tidsskriftet Rødt, partiet Rødt og til slutt til ei gruppe av AKP-veteraner, men jeg klarte ikke å overbevise dem om at dette kunne være en smart vei å gå.

Det var først da jeg bestemte meg for å stikke ut nakken og gjøre det sjøl. Dermed ble det steigan.no. Noen få folk trodde på ideen, blant annet nåværende styreleder i Mot Dag AS, Per-Gunnar Skotåm, og fra den spede begynnelsen i 2014 har vi altså nådd et nivå i spredning og omtale som langt overgår mine villeste fantasier fra 2014.

Faktisk.no skrev i sitt angrep på oss at:

«Steigan.no var i fjor på 19. plass på Storyboards liste over norske nettsteder med mest spredning i sosiale medier. Nettstedet hadde større spredning enn aviser som Dagens Næringsliv, Vårt Land og Adresseavisen.»

Og dit er vi kommet med 100% leserfinansiering der de gjennomsnittlige bidragene ligger på noen hundrelapper i måneden, uten statsstøtte, men med desto mer knallhardt og målrettet arbeid.

Ja, Norge kan slå Brasil, Italia og England i fotball – bare man tør å tenke annerledes

I intervjuet med Aftenposten roser jeg to filosofiske tenkere jeg har lært mye av:

«Når jeg slåss mot mektige motstandere, må jeg forstå hvordan en liten aktør kan utnytte sine fordeler. Da studerer jeg de store filosofene Sun Tzu og Egil Drillo Olsen. Kjenn din fiende og kjenn deg selv, og du kan kjempe hundre slag uten å tape.

– Og Drillo?

– Ikke spill på midtbanen, en lang pasning inn i feltet og rett i mål.»

I 1977 viste vi at det var mulig å lage dagsavis basert på offsetteknologi. Med steigan.no har vi vist at det er mulig å lage dagsavis og være i stand til å danne opinion i Norge basert på gravende, kritisk journalistikk på nettet.

I et leserinnlegg i dagens avis etterlyser Svein Lund en strategi framover som ikke er så knytta til redaktøren. Og det er ingen ukjent tanke for undertegnede. Det var jo det jeg opprinnelig prøvde å få til.

Nå har vi faktisk en slags voksesmerter. Vi har den luksussituasjonen at det er svært mange folk som vil jobbe med avisa, og det problemet at vi ennå ikke har klart å administrere denne entusiasmen ordentlig.

I vinter gjennomførte vi en spørreundersøkelse blant leserne, og den endte opp i at rundt 95 folk meldte seg til tjeneste for å jobbe frivillig med alt fra skriving og research til markedsføring, data og video. Og som leserne vil ha sett har vi også fått flere skribenter og også kunstnere som bidrar til å gi oss nye kvaliteter.

Men folk må trenes opp og få respons og veiledning, og de må lære seg husstilen. Vi har ikke tenkt å bli som hovedstrømsmediene.

Ja, vi kan definitivt komme videre fra der vi er nå, hvis vi fortsetter å skjønne at Norge kan slå Brasil i fotball, at vi fortsetter å utfordre makta, og tør å stå gjennom alle stormer som måtte komme og viderefører både Sun Tzu, Drillo og Mohammed Alis tenkning:

Sveve som en sommerfugl, stikke som en bie.

Og akkurat nå handler det om hva vi kan bidra med for å hindre en ny verdenskrig!