…eller var det omvendt? Norsk symbolpolitikk når nye høyder når Anniken Huitfeldt endrer det offisielle norske navnet på Hviterussland til Belarus (som betyr Hviterussland).
Utenriksdepartementet har bestemt at de endrer navnet til Hviterussland. – Vi mener det er riktig å endre navnebruken, sier statsminister Jonas Gahr Støre (Ap).
Utenriksdepartementet (UD) har besluttet å bruke navnet Belarus i stedet for Hviterussland. Det kommer frem i en pressemelding som blant annet er gjengitt av TV2.
– Vi mener det er riktig å endre navnebruken, i solidaritet med den belarusiske demokratibevegelsen, sier statsminister Jonas Gahr Støre.
Statsministeren har selv møtt demokratibevegelsens leder Svjatlana Tsikhanowskaja. Hun har tatt til orde for at det internasjonale samfunn skal endre bruken av Hviterussland til Belarus.
Navneendringen skjer på den internasjonale dagen for solidaritet med Belarus, som er den 29. mai.
– Jeg er glad for at vi kan kunngjøre navneendringen på denne dagen og vise vår solidaritet med de demokratiske kreftene i Belarus, sier utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap).
Huitfeldt ringte selv Tsikhanowskaja og informerte om navneendringen.
– Hun ble glad og takket for beslutningen, sier utenriksminister Huitfeldt.
Fra politikk til symbolpolitikk
Det offisielle navnet på Hviterussland er Рэспубліка Беларусь, som betyr republikken Belarus (som igjen betyr Hvite Rus eller Hviterussland). Siden dette er republikkens offisielle navn, er det litt uklart hva utenriksminister Huitfeldt og statsminister Støre mener med endring av det norske navnet skulle bety noen «solidaritet med den belarusiske demokratibevegelsen». Kanskje briter og amerikanere kunne endre navn på landet vårt fra Norway til Norge i slagkraftig solidaritet med demokratibevegelsen her til lands?
Dette åpner jo også for at vi kan endre navn på land etter hva innbyggerne sjøl kaller det, slik at vi endelig kan begynne å si Miṣr, Orílẹ̀-èdè Olómìniira Àpapọ̀ Nàìjíríà, Bhārat Gaṇarājya og Aotearoa der vi hittil helt usolidarisk har sagt Egypt, Nigeria, India og New Zealand.
Men Huitfeldt er jo ikke noe norsk navn. Det er gammel dansk adel, og på norsk ville det vel bli Hvitåker eller Kvitaker. Eller Белае поле på hviterussisk, unnskyld, belarusisk. En sak for Alyaksandar Lukashenka? Han kaller forresten også hjemlandet sitt for Беларусь, eller Belarus.
Norge har sin egen president i Belarus
Ikke bare er norske politikere eksperter på internasjonal navneskikk, de vet også best hvem som bør være statsledere i andre land.
Derfor har de gitt «opposisjonslederen» Sviatlana Tsikhanouskaya mottakelse som om hun var statsleder, slik Lars Birkelund viser i denne artikkelen. På TV 2 kunne Øystein Bogen fortelle at 30 millioner kroner av våre skattepenger skal brukes på dette nye forsøket på regimeskifte i inneværende år. Men det er grunn til å frykte at dette bare er toppen av isfjellet. Søreide sa regjeringa skulle bli «mer kreative» for å få fram hjelp til Hviterussland. Men innbyggerne i Hviterussland vil ikke ha Norges kandidat. En spørreundersøkelse gjennomført av Chatham House viser at bare fire prosent av velgerne der tror at hun ville kunne bli en bra president.
Tsikhanouskaya lever i eksil og har en residens i Litauen og en i Polen med et hoff av rådgivere som om hun skulle være leder for ei eksilregjering. Noen betaler for dette sirkuset. Blant dem er norske skattebetalere. For her til lands har vi ingen oppgaver som bedre kunne fortjent pengene.
Denne dybdestudien i liksompolitikk avsluttes best med et sitat fra Lewis Carroll: Alice in Wonderland, og ingen mindre enn The Mad Hatter:
“If I had a world of my own, everything would be nonsense. Nothing would be what it is, because everything would be what it isn’t. And contrary wise, what is, it wouldn’t be. And what it wouldn’t be, it would. You see?”