Ukraina er en kvernstein rundt Europas hals

0
Hertugens omfavnelse? Polens statsminister Andrzej Duda omfavner Ukrainas president Vladimir Zelenskij i Verkhovna grada i Kiev

Av MK Bhadrakumar

Konsekvensene av krigen i Ukraina om Europa sees i stor grad i form av usikkerheten rundt kontinentets store avhengighet av russisk energi og virkningen av den på økonomien i de 27 EU-medlemslandene. Å pålegge restriksjoner på russisk olje har vist seg å være en mye mer komplisert oppgave enn man tidligere forestilte seg.

Land som er svært avhengige av russisk fossilt brensel er bekymret for implikasjonene av slike tiltak for sin egen økonomi. Ungarn, for eksempel, ber tilsynelatende om økonomisk støtte på mellom 16 og 19 milliarder dollar for å komme seg bort fra russisk energi. Landet nekter også å diskutere saka på det kommende ekstraordinære europeiske toppmøtet mandag/tirsdag i Brussel. Statsminister Viktor Orbán ba i et brev til presidenten for Det europeiske råd, Charles Michel, om at oljeembargoen fjernes fra diskusjonstemaene på toppmøtet.

På samme måte er det mye vindfall som rammer Europa på andre fronter. FN sier at per 24. mai har 6,6 millioner flyktninger forlatt Ukraina til nabolandene. De har rett til sosialhjelp og tilgang til bolig, medisinsk behandling og skoler. Men dette faller sammen med en levekostnadskrise i Europa. Et sammenfall av økonomiske sjokk fortsetter å true utsiktene for EU-blokka. Administrerende direktører i flere europeiske teknologiselskaper fortalte nylig til CNBC at de ser en betydelig resesjon på vei i Europa. 

Men det som er desidert mest avgjørende for Europa er sluttspillet i Ukraina, som Russland ikke har råd til å tape. Slike kriger ender vanligvis med et skittent diplomatisk oppgjør. Det er klart at den innledende fasen av krigen med vifting med blå-og-gule stadig viker for en dyster stemning ettersom den langsomme, malende fasen av den russiske framrykninga i Donbass og overveldende suksessen i Mariupol bringer inn dystre realiteter.

Les: Den russiske militærmaskinen maler og maler

Henry Kissinger har gått åpent ut på World Economic Forum i Davos for å argumentere for at Europa må ha sin egen uavhengige og klare definisjon av sine strategiske mål.  I en samtale med WEF-gründer Klaus Schwab mandag kom Kissinger med tre viktige poeng. Han sa:   «Partene bør bringes til fredssamtaler i løpet av de neste to månedene. Ukraina burde vært ei bru mellom Europa og Russland, men nå, ettersom relasjonene er omformet, kan vi gå inn i et rom der skillelinjene er trukket på nytt og Russland er fullstendig isolert.»

Kissinger vurderer det slik at europeiske interesser ville være best tjent med ei normalisering av forholdet og økt samarbeid på tvers av det europeiske kontinentet, inkludert Russland og Ukraina. Dette er det første punktet. For det andre er Kissingers prognose at konflikten i Ukraina permanent kan restrukturere den globale orden. Med hans ord:

«Vi står overfor en situasjon nå hvor Russland kan fremmedgjøre seg fullstendig fra Europa og søke en permanent allianse andre steder. Dette kan føre til kald krigsliknende diplomatiske avstander, som vil sette oss tiår tilbake. Vi bør strebe etter langsiktig fred.» 

Et svært nyansert hint her er at både Europas og Russlands interesser i forhold til Kinas framgang er sammenfallende, og hvis de atlantiske politikerne i Brussel og deres diverse russofobiske allierte i Øst-Europa og deres mentorer i Washington, DC fortsetter å presse på den utdaterte ideologien om den kalde krigen og sette dem over de langsiktige politiske og økonomiske interessene til europeiske borgere, vil det mest sannsynlige scenarioet være enda større russisk tilnærming til Kina.

For å sitere Kissinger:

«Sett på fra et langsiktig synspunkt, har Russland i 400 år vært en vesentlig del av Europa, og europeisk politikk i denne perioden har blitt påvirket, fundamentalt, av dens europeiske vurdering av Russlands rolle. Noen ganger på en observerende måte, men ved en rekke anledninger som garantisten, eller instrumentet, som den europeiske balansen kunne gjenopprette. Gjeldende politikk bør huske på at gjenopprettingen av denne rollen er viktig å utvikle, slik at Russland ikke drives inn i en permanent allianse med Kina. Men europeiske forhold til det er ikke det eneste nøkkelelementet i dette …»

Det Kissinger ikke sa eksplisitt er at i et slikt scenario er EU skjebnebestemt til å lide et tap av innflytelse og innta en underordnet rolle i forhold til Washington, med mindre strategisk autonomi enn det ville og kunne ha hatt, hvis det ikke hadde underordnet alle sine interesser til Washington og hadde i stedet opprettholdt en mer uavhengig og balansert posisjon. 

For det tredje argumenterer Kissinger for at realpolitikk tilsier at den europeiske innsatsen bør konsentrere seg om å løse de territorielle konfliktene mellom Russland og Ukraina: «Ideelt sett bør skillelinjen være en retur til status quo ante. Å forfølge krigen utover det vil ikke handle om Ukrainas frihet, men en ny krig mot sjølve Russland.» Med status quo ante refererte han selvfølgelig til Kievs aksept av at Krim, Lugansk og Donetsk forblir under Russlands kontroll.

I et veldig forfriskende perspektiv antydet Kissinger så godt som at en EU-Ukraina-Russland-akse ville være konkurransedyktig med Beijing og Washington på det globale spillebrettet. Han så for seg at Kina og USA «i de neste årene må komme til en definisjon av hvordan de skal utføre det langsiktige forholdet mellom land, det avhenger av deres strategiske kapasiteter, men også av deres tolkning av disse kapasitetene … Utfordringa er om hvorvidt dette motstridende aspektet kan dempes og gradvis lettes av diplomatiet som begge sider utfører, og det kan ikke gjøres ensidig av den ene siden. Så begge sider må komme til den overbevisning at noen lettelser i det politiske forholdet er avgjørende …»

Gitt Kissingers formidable utenrikspolitiske posisjon som diplomat og statsmann, er hans uttalelser nødt til å påvirke de europeiske statsmennene om sluttspillet i Ukraina. Telefonsamtalen mellom Russlands president Vladimir Putin, Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands forbundskansler Olaf Scholz lørdag kan sees mot ovennevnte bakteppe. 

Samtalen fant sted på tampen av det europeiske toppmøtet i Brussel. Men Washington har latt det bli kjent på lørdag allerede gjennom en medielekkasje at Biden-administrasjonen vurderer å overføre langdistanserakettsystemer til Ukraina så snart som kommende uke. Nå vil det bli sett på som en provokasjon av Russland. Alt tyder på at Biden-administrasjonen ikke vil ha noe imot en langvarig krig i Ukraina og kan se fordeler med det.

Den tidligere ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj har advart om at Ukraina risikerer ikke bare å miste enorme territorier i sør og øst, men også en «fullstendig ødeleggelse» av sin suverenitet . Han sa at USA egentlig aldri så på Ukraina som et uavhengig land, men som et «territorium hvorfra en total svekkelse av Russland burde begynne». Faktisk minner Zelensky sjøl i økende grad om den kristne legenden om den vandrende jøden som, som en konsekvens av å forkaste Jesus, er dømt til aldri å dø, men til å vandre hjemløs gjennom verden.  

For omtrent en måned siden, i en sjelden uttalelse, anklaget Russlands utenriksetterretningstjeneste (SVR) Washington og Warszawa for å planlegge å gjenopprette polsk kontroll over en del av det vestlige Ukraina, som Polen hadde styrt til forskjellige tider i fortida, sist mellom de to verdenskrigene. Territoriene inkluderer byen Lviv, som ble absorbert i Sovjetunionen på slutten av andre verdenskrig.

SVR sa at USA diskuterte med Polen en plan der polske «fredsbevarende» styrker uten NATO-mandat ville gå inn i deler av det vestlige Ukraina hvor sjansen for en konfrontasjon med russiske styrker var lav. SVRs etterretningsscoop utløste antagelig en utvisning av 45 russiske diplomater i Polen og et fysisk angrep på den russiske ambassadøren ved en offentlig tilstelning i Warszawa.

Merkelig nok, like etterpå, den 24. mai, kunngjorde den ukrainske presidenten Volodymyr Zelensky «felles tollkontroll» på Ukrainas grense til Polen, som han beskrev som «også begynnelsen på vår integrering i EUs felles tollområde … (og) en virkelig historisk prosess.» Zelensky sa at forholdet mellom Ukraina og Polen er «endelig helt fri for krangel og arven fra gamle konflikter. Jeg vil at brorskapet mellom ukrainere og polakker skal vare for alltid … vår enhet mellom ukrainere og polakker er en konstant som ingen vil bryte.» To dager før det hadde Polens president Andrzej Duda besøkt Kiev. 

Og det er helt sikkert at Zelensky og Duda handlet med amerikansk godkjenning. Faktisk er Ukrainas suverenitet over dets vestlige regioner som grenser til Polen erodert. Kiev har også annonsert planer om å gi polske statsborgere spesiell juridisk status. Enkelt sagt, en de facto «fusjon» er underveis.

En gjenvinning av tapte territorier i det vestlige Ukraina (anslått til å være 178.000 kvadratkilometer) ville gjøre Polen mye større enn Tyskland – over 500.000 kvadratkilometer mot Tysklands 357.588 kvadratkilometer. De geopolitiske implikasjonene er altfor djupe til å overvurderes – for å nevne noen, EUs framtid, Tysklands fremvekst, Europas autonomi, tysk-russiske forhold, Russlands sikkerhet.


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til diplomaten M. K. Bhadrakumar.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.