oss 100 kroner!
Av Harald Øystein Reppesgaard.
Hvorfor fokus på dette nå igjen? Fordi alt henger sammen med alt enten noen liker det eller ikke. Helse er ikke et personlig problem men en samfunnsmessig utfordring.
Ny økonomiske kriser, krig i Europa, klimakriser og demonisering av folk i samfunnsdebattene, berettiger dette spørsmålet. Fattigdommen i landet øker i de sårbare gruppene, krigsangsten blomstrer og hatefulle verbale angrep fra begge sider i propagandabunkersene, ødelegger evnen og motet til å ha egne meninger i det offentlige rom. Disse faktorene er destruktive for sosialisering og den intellektuelle utviklingen. Med økonomisk, sosial og psykisk undertrykking får muligheten til å bygge selvtillit, et godt selvbilde og trygg identitet dårlige kår. Intoleranse og angst, inntil hysteri, er de beste våpen i kampen om meningsdannelsen og verdensbildet. Hovedstrømsmedia i Norge forsikrer om sine etiske standarder i «Vær varsomplakaten», samtidig som de utsetter oss for ensretting og eskalering av negative følelser i alle retninger dersom de ikke er i overenstemmelse med deres egen virkelighetsoppfatning. Tilstanden overgår snart den verste McCarthy-tida under den kalde krigen. Bivirkningene av de ulike former for undertrykking, sammen med flere faktorer i klassesamfunnet, påskynder vanlige folks vanhelse.
Aldri før har den psykiske helsen i landet vært dårligere. Barn og ungdom topper listene for hjelp, spesielt etter 3 år med pandemi og samfunnsmessig nedstengning som særlig har gått ut over barnehager, skoler og universiteter. Vel 35 % studenter har mentale problemer. I tillegg kommer familienes forverrede økonomi og uro for verdensfreden som skaper uro. Vel 20 % av befolkningen har angst; vel 15 % alvorlig depresjon. Det er lite positivt å finne i mediene, hos politikere og regjering for å bøte på situasjonen. Det skrives og tales i store ord om at vi nærmer oss den tredje verdenskrig og en ny skremmende økonomisk krise, nesten ikke en linje om hvordan samfunnet skal utvikles positivt framover for alle og om fredsløsninger i Ukraina. Senker man matvareprisene, strøm og bensinutgiftene og bedre levekårene for enslige, uføre og eneforsørgere er det fare for inflasjon og renteøkning. Krigen i Ukraina kan bare avsluttes med mer krig og våpen, til siste ukrainer, altså? I disse usikre tider roper mange på en ny EU-debatt som om ikke vi hadde nok å strides om i svart-hvitt format. NATO skal skjerpe knivene i Madrid i juni og mange spør seg: Når i all verden skal vi få noe fredsutspill fra denne «forsvarsorganisasjonen»? Har vi mer å frykte i kapprustningsspiralen og fra den verbale krigføringen mellom USA/NATO – Russland?
Apokalypsen er like truende nær oss som det spås om i Det Gamle Testamentet. Er det rart at man sover dårlig og bruker psykofarmaka?
Den 10. oktober hvert år er det «Verdensdagen for psykisk helse». Til i dag er det blitt fokusert på diagnoser, behandlingsformer og lite på levekårene for de som lider. Mennesker sykeliggjøres for naturlige reaksjoner på all djevelskapen. Sykehuspresten ved St. Olavs Hospital mener at religion kan være en helsefremmende løsning for noen. Kanskje det?
Hva er hovedårsakene til mentale lidelser i Norge? På 1960-70 tallet oppsto en «kritisk psykiatri» i England med ringvirkninger til vårt land som belyste de sosiale og økonomiske forhold som mennesker med mentale lidelser har levd under. Progressive psykiatere kritiserte den diagnostiske kulturen som bidro til og skjulte de samfunnsmessige årsakene til at et økende antall mennesker ikke lenger fungerte under de sterkt forverrede levekår. «Avvikerne» fikk utspekulerte diagnoser og ble sykeliggjorte under de økonomiske krisene på 1970-80 tallet i kjølvannet av den nyliberalistiske økonomiske bølgen som skyllet over Europa. Den var resultatet av Thatchers og Reagans bidrag til en råere kapitalistisk ideologi og krigskultur. De påsto at de kapitalistiske samfunn var «humane og sunne». Det arbeidsledige og fattige enkeltmennesket som falt utenfor dette «sunne» samfunnet var sykt. Ja, selvforskyldt syk. Løgnpropagandaen overbeviste dem til slutt at slik var det.
Det er vanskelig å finne rene medisinske årsaker til at antallet «behandlingstrengende« mennesker har økt formidabelt. Antall arbeidsledige i 1972 var 65.000; i dag er 650 000 (18-66 år) uten arbeid. Antall sosialhjelpsmottakere i 1972 var 37.000; i dag 135.000. Flere uførepensjonister og sosialhjelpsmottakere og økt arbeidsløshet viser at utstøtingen av samfunnet har blitt enda mer massiv. Vi har vel 150.000 fattige familier i landet. De fleste av de over 600 menneskene, av dem 150 barn og unge, som tar livet av seg, kommer fra disse. Rus- og misbruk av dop florerer åpent. Dette er konsekvenser av et mer dysfunksjonelt og råere samfunn i dagliglivet. Økt konkurranse på arbeidsmarkedet, et mer brutalt krevende psykisk arbeidsliv og et kaldt arbeidsmiljø fører til utstøting. Ikke minst et ubarmhjertig skole- og universitetsmiljø for de unge. Medias kyniske spill på angst, usikkerhet og framtidspessimisme smører alt inn i en forklaring som frifinner den politiske, økonomiske og militære eliten for ansvar. Alt ansvaret ligger utenfor Norge, helst i Russland, i alle fall hos Putin.
Utstøting forklares av anerkjente fagfolk, som tiltredes av politikere, med at er den mentale helsen til folk som er blitt dårligere ligger det i individets egen personlighetskjerne og skyldes dem selv. En privatsak. De uimotsagte forklaringene slås opp ukritisk i mediene. Alternative forklares får ingen plattform ut mot offentligheten. Leger er med på å skjule de egentlige psykososiale grunnene til førtidspensjonering og tidlig uføretrygd. Det ropes på flere psykologer, psykiatere og institusjonsplasser, men: La de syke få behandling og tilpasning. La samfunnet være i fred. La de økonomiske kreftene og den frie, ukontrollerbare markedsøkonomien få styre seg selv.
Det er hardt å leve under kapitalismen for et stigende antall mennesker. Det kreves ressurser, økonomisk, sosialt og psykologisk. At nesten 15 % menneskene i landet, i arbeidsdyktig alder er utestengte, mange av dem med psykiatriske diagnoser, gir Ikke noe godt bilde av Norge.
For å «løse» mentale helseproblemer har myndighetene lent seg for mye på biologiske løsninger. Det er billigere å «behandle» med tabletter og sprøyter enn å satse på et mer langvarig psykoterapeutisk og sosialpsykiatrisk behandlingstilbud i tillegg til bedre økonomi, arbeid og rimelige boliger. I revidert nasjonalbudsjett er mental helse parkert i salderingsgrøften.
Hvis de bak «Verdensdagen for psykisk helse» ikke tar et oppgjør med dette dysfunksjonelle samfunnet, økonomisk, politisk og kulturelt, blir omsorgen for de mentalt helseskadde bare tomme ord og skrift i sand i dette landet.
Harald Øystein Reppesgaard
Denne artikkelen ble først publisert som lederartikkel i avisa Friheten. Gjengis her med forfatterens velvillige godkjenning.
