oss 100 kroner!
Av Eli Wæhre.
Er tanken fri? Jeg betrakter meg selv med kollektivets øyne, samtidig som jeg tolker omverden utfra mine egne forutsetninger. Samspillet danner grunnlaget for tanker og meninger.
Vi har ingen eksakte kilder eller vitenskap som gir oss alle svarene eller sannheten. Ingen bibel eller oppslagsverk. Vi har medfødte evner til refleksjon og analyser for systematisk tenking og logikk. Det er verktøy for å finne kunnskap, søke svar og reise problemstillinger til ettertanke.
Er tanken fri? De er sterkt knyttet til våre følelser. Vi lar ikke våre følelser ødelegge vår dømmekraft, de er innbakt i våre tanker og refleksjoner, som en empatisk rettesnor.
I det kollektive formes våre tanker som er et produkt av påvirkning. Det er likt for oss alle.
Mentalisering
Finn Skårderud har satt ord på en psykologisk teori for hvordan vi forstår oss selv og omverden i en modell i psykologien som kalles mentalisering. Artikkelen kan leses i sin helhet i Tidsskriftet for legeforeningen. Her beskrives betydningen av en trygg tilknytning for å åpne opp rommet for ettertanke, undring og refleksjon. Han skriver:
– Sikker tilknytning fremmer evnen til mentalisering – en åpen nysgjerrighet overfor andres mentale tilstander og hvordan vi kan erfare virkeligheten på forskjellig vis. Usikker tilknytning, derimot, svekker eller hemmer de mentaliserende evner. «Som om» blir til «er». Følelser kan i slike situasjoner oppleves som påtrengende og udiskutable virkeligheter her og nå. Rommet for refleksjon, ettertanke og undring virker lukket.
Videre sier han:
-Våre mentaliserende evner er viktige for etikken. Den etiske siden ved mentalisering handler ikke bare om evnene, men også om viljen til å forstå den andre, om å være nysgjerrig og tilstrebe interesse for andres sinn, på engelsk «mind-mindedness». Jo bedre man forstår andres atferd, desto vanskeligere er det å behandle et menneske som en ting.
Modellen er god i en terapeutisk relasjon, for å forstå. Mitt spørsmål er om den også kan hjelpe oss til å forstå dynamikken i en politisk kultur?
Trygghet
Unngår vi å propagandere fiendebilder som begrenser engasjement og følelser, løftes vi inn i en virkelighet hvor vi er i stand til å se kompleksiteten og ikke bare tro på det enkle svaret. Det skjer i en atmosfære hvor følelser er akseptert, hvor tvil og søken er anerkjent og formen på kommunikasjon ikke bare er definert utefra retoriske prinsipper. Det betinger en kvalitativt bedre kommunikasjonsform enn at: «Jeg skal vinne over deg» eller «Jeg skal spidde deg med ord», en debattform vi kjenner så altfor godt.
Vi trenger å møte andre som lytter, hvor vi kan delta i en argumentasjonsanalyse hvor målet er å finne kjernen i det vi mener. En sikker tilknytning skapes ved fravær av hån, fordømmelse og nedlatende kommunikasjon. Nettopp da skapes muligheter for personlig utvikling. Fri fra sensur og autoritære trekk.
Hvordan skal det gripes an?
Å fordømme tanker
I politiske miljøer i dag er det spesielt grupper på venstresida som baner veg for sensur. Noe man kan forundres over da vi så godt vet at uvitenhet er å utøve makt over et folk. Det er jo en feilslått politikk – uforenlig med å forstå og analysere samfunnssystem. Vi trenger tvert imot verktøy, systemforståelse og tro på oss selv for å reflektere. Felleskapet kan, som jeg oppfatter i beskrivelsen av mentalisering, gi respons og være en slags mentor. Det nytter ikke at det finnes bedrevitere som belærer oss, vi overtar ikke andres tanker passivt. Vi deltar selv i den kognitive prosessen hvis vi får utfolde oss uten redsel for å bli kneblet. For hvem vet hvilke folk som har rett til å dømme andre? Hvem i gruppa kan du stole på? Hvem godkjenner hva? Frykt er et effektivt redskap for å bringe folk til taushet.
Den delen av venstresida som i dag kansellerer møter eller vedtar ukorrekte kilder, undervurderer folks kognitive evne til refleksjon. Frykt rammer ikke i hovedsak de som åpent står fram med politiske analyser, de inngår ofte allerede i en dynamisk mentaliseringsprosess, hvor nysgjerrighet på andre kulturer, kilder og folk, har skapt et godt grunnlag for kunnskap. Det er oss, de andre, som er redde og forsvarsløse ved angrep eller innsnevring av våre tanker og meninger. Som om vi sto i en disputas rede for hogg.
Vi har ikke ressurser eller verktøy til å studere kildebruk i KK, VG, NRK, faktisk.no eller hva det måtte være på sosiale medier. (Det gjelder nok dessverre også for mange av de som jobber der). Er vi misfornøyde med statskanalene og mainstreammedia som tilslører og utelater viktig informasjon, samtidig som vi erkjenner vår uvitenhet, får vi viktige impulser og kunnskap fra et mangfold av kilder som vi tar i bruk for å analysere.
Et opplyst folk
Demokrati kan bare eksistere hos et opplyst folk. Det er derfor dypt ironisk at det sniker seg inn en autoritær fryktkultur i progressive bevegelser med portvoktere som skal bestemme hvem som skal få ytre seg i det offentlige rom. Det er voktere som skal definere hvilke nyhetskanaler vi skal forholde oss til. Parallelt blir meninger personifisert med angrep og vi mister evnen til å ta andres perspektiv.
Det er en gåte for meg at det i dag er toneangivende på venstresida som vil bringe antiimperialistiske og maktkritiske media, til taushet. På samme tid som det skjer en legitimering av mainstream media uten at det stilles krav om etterrettelighet eller kildebruk. Vi blir passiv til samfunnsutviklingen når viktig informasjon holdes tilbake.
Dessverre tegner det seg et mønster her som er vanskelig å skjønne. For i min forståelse av kognitive prosesser beskrevet som mentalisering, foregår det en grunnleggende kobling mellom meg og omverden. En kobling som skjærer seg hvis min selvfølelse svekkes, eller hvis omverden gjør det vanskelig for meg å se helheten. Noe som er nærliggende i en kulturer hvor noen «skal tas», og der hvor sannheter skal vedtas uten dypere forståelse. Som om vi var sammen i en sekt hvor noen, de få utvalgte, er ånden som rår. Over mennesker uten egenverdi.
Er vi trygge kan vi åpne opp, søke ytterpunkt og konflikter, med referanser til vår gruppe og med visshet om at vi har evnen til refleksjon. Noe som beskrives i ovennevnte modell hvor vi søker å forstå andre innen fra, og oss selv utenfra. Med nysgjerrighet og en reflekterende holdning uten å bare søke den eneste sannheten.
Denne artikkelen har tidligere vært publisert på Trønderrød, og publiseres her med forfatterens velvillige tillatelse.
