Forfølgelsen av Julian Assange

0
Foto: assangecourt.report

Av Jonathan Cook. Først publisert 4. mai 2022 hos Middle East Eye.

Jonathan Cook.

Oversatt for steigan.no av Martin Langvad.

I følge FNs torturekspert har Storbritannia og USA samarbeidet om å offentlig knuse WikiLeaks-grunnleggeren – og avskrekke andre fra å avsløre krigsforbrytelser.

Den britiske innenriksministeren, Priti Patel, skal denne måneden avgjøre om Julian Assange blir utlevert til USA, hvor han står overfor en dom på opptil 175 år – som mest sannsynlig må sones i streng, 24-timers isolasjon i et amerikansk høysikkerhetsfengsel.

Han har allerede tilbrakt tre år under lignende forhold i Londons høysikkerhetsfengsel Belmarsh.

De 18 anklagene som er reist mot Assange av USA er knyttet til WikiLeaks’ publisering i 2010 av lekkede offisielle dokumenter, mange av dem viser at USA og Storbritannia var ansvarlige for krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Ingen er stilt for retten for disse forbrytelsene.

I stedet har USA definert Assanges journalistikk som spionasje – og implisitt hevdet en rett til å arrestere enhver journalist i verden som tar på seg å kjempe mot den amerikanske nasjonale sikkerhetsstaten – og i en serie utleveringshøringer har de britiske domstolene gitt dem sin velsignelse.

Den langsomme saksgangen mot Assange har utspilt seg i rettssaler med strengt begrenset adgang og under omstendigheter som gjentatte ganger har nektet journalister muligheten til å dekke saken ordentlig.

Til tross for de alvorlige implikasjonene for fri presse og demokratisk ansvarlighet, har imidlertid Assanges situasjon skapt lite mer enn et lite snev av bekymring fra store deler av de vestlige mediene.

Få observatører ser ut til å være i tvil om at Patel vil skrive under på den amerikanske utleveringsordren – særlig Nils Melzer, jusprofessor og FNs spesialrapportør.

I sin rolle som FNs ekspert på tortur, har Melzer gjort det til sin jobb siden 2019 å granske ikke bare Assanges behandling i løpet av hans 12 år med økende innesperring – overvåket av britiske domstoler – men også i hvilken grad rettferdig prosess og loven har blitt fulgt i forfølgelsen av WikiLeaks-grunnleggeren.

Melzer har destillert sin detaljerte forskning i en ny bok, The Trial of Julian Assange, som skildrer en sjokkerende historie om omfattende lovbrudd fra de viktigste involverte statene – Storbritannia, Sverige, USA og Ecuador. Den dokumenterer også en sofistikert kampanje med feilinformasjon og karakterdrap for å skjule disse ugjerningene.

Resultatet, konkluderer Melzer, har vært et nådeløst angrep ikke bare på Assange sine grunnleggende rettigheter, men hans fysiske, mentale og følelsesmessige tilstand, som Melzer klassifiserer som psykologisk tortur.

FN-rapportøren argumenterer for at Storbritannia har investert altfor mye penger og energi i å sikre rettsforfølgelse av Assange på vegne av USA, og har selv et for presserende behov for å skremme andre fra å ta Assange sitt eksempel til etterfølgelse ved å avsløre vestlige forbrytelser, til å risikere å la Assange gå fri.

De har i stedet deltatt i en omfattende juridisk kamp for å skjule den politiske karakteren ved  fengslingen av Assange. Og ved å gjøre det har den systematisk gått på rettssikkerheten løs.

Melzer mener saken til Assanges er så viktig fordi den skaper presedens for å fjerne de mest grunnleggende frihetene vi andre tar for gitt. Han åpner boken med et sitat fra Otto Gritschneder, en tysk advokat som på nært hold observerte nazistenes fremvekst, «de som sover i et demokrati vil våkne opp i et diktatur».

Jeremy Corbyn utenfor Belmarsh fengsel. Skjermdump fra RTs video.

Med ryggen mot veggen

Melzer har brukt stemmen sin fordi han mener at i Assangesaken har de få gjenværende institusjonelle kontroll- og balansemekanismene av statsmaktene, spesielt de i USA, blitt tilsidesatt.

Han påpeker at selv den berømte menneskerettighetsgruppen Amnesty International har unngått å karakterisere Assange som en «samvittighetsfange», til tross for at han oppfyller alle kriteriene, gruppen er tilsynelatende redd for tilbakeslag fra finansiører (s81).

Han bemerker også at, bortsett fra FNs arbeidsgruppe for vilkårlig internering, bestående av erfarne jusprofessorer, har FN selv i stor grad ignorert misbruket av Assange sine rettigheter (s3). I stor grad er det fordi selv stater som Russland og Kina er motvillige til å gjøre Assanges politiske forfølgelse til en kjepphest ovenfor Vesten – som ellers kunne vært forventet.

Boken hans på 330 sider er så fullpakket med eksempler på justisfeil i rettergangen at det er umulig å oppsummere selv en liten brøkdel av dem.

Den svenske utgaven av boka fra Karneval förlag.

Årsaken, observerer Melzer, er at journalistikkmodellen til WikiLeaks krever større ansvarlighet og åpenhet fra alle stater. Med Ecuadors forsinkede fordømmelse av Assange, ser han ut til å være fullstendig prisgitt verdens viktigste supermakt.

I stedet, hevder Melzer, har Storbritannia og USA banet veien for å sverte Assange og gradvis bryte han ned under påskudd av en rekke rettslige søksmål. Det har blitt gjort mulig kun på grunn av medvirkning fra påtalemyndighetene og rettsvesenet, som følger minste motstands vei for å bringe Assange og saken han representerer til taushet.

Det er det Melzer betegner som en offisiell «politikk med små kompromisser» – med dramatiske konsekvenser (s.250-1).

Boken hans på 330 sider er så fullpakket med eksempler på misbruk av rettferdig prosess – på det juridiske, påtalemessige og rettslige nivået – at det er umulig å oppsummere selv en liten brøkdel av dem.

FN-rapportøren nekter imidlertid å stemple dette som en konspirasjon – om ikke annet fordi å gjøre det ville være å tiltale seg selv som en del av det. Han innrømmer at da advokatene til Assange først kontaktet ham for å få hjelp i 2018, og argumenterte for at forholdene for Assanges fengsling utgjorde tortur, ignorerte han bønnene deres.

Som han nå erkjenner, hadde også han blitt påvirket av demoniseringen av Assange, til tross for hans lange profesjonelle og akademiske opplæring for å gjenkjenne teknikker for persepsjonshåndtering og politisk forfølgelse.

«For meg, som de fleste mennesker rundt om i verden, var han bare en voldtektsmann, hacker, spion og narsissist,» sier han (s10).

Det var først senere da Melzer endelig gikk med på å undersøke effektene av Assanges langvarige innesperring på hans helse – og fant at de britiske myndighetene hindret etterforskningen hans ved hver vending og åpenlyst lurte ham – at han undersøkte dypere. Da han begynte å plukke på de juridiske fortellingene rundt Assange, raknet trådene raskt.

Han peker på risikoen ved å si ifra – en pris han har opplevd på egen hånd – som har holdt andre tause.

«Med min kompromissløse holdning setter jeg ikke bare min troverdighet på spill, men også min karriere og potensielt til og med min personlige sikkerhet… Nå befant jeg meg plutselig med ryggen mot veggen og forsvarte menneskerettigheter og rettsstaten mot selve demokratiene som jeg alltid hadde ansett for å være mine nærmeste allierte i kampen mot tortur. Det var en bratt og smertefull læringskurve» (s97).

Beklageligvis legger han til: «Utilsiktet ble jeg en dissident i selve systemet» (s269).

Demonstrasjon 26. oktober 2019 utenfor BBCs studio. Foto: Shutterstock

Undergraving av loven

Nettet av komplekse saker som har fanget WikiLeaks-grunnleggeren – og holdt ham fengslet – har inkludert en fullstendig uproduktiv, ti år lang etterforskning av seksuelle overgrep fra Sverige; en forlenget varetekt på grunn av et kausjonsbrudd som skjedde etter at Assange fikk asyl av Ecuador fra politisk utlevering til USA; og den hemmelige sammenkallingen av en storjury i USA, etterfulgt av endeløse høringer og appeller i Storbritannia for å utlevere ham som en del av selve den politiske forfølgelsen han advarte om.

Gjennomgående, sier Melzer, har målet ikke vært å fremskynde rettsforfølgelsen av Assange – det ville ha risikert å avsløre mangelen på bevis mot ham i både den svenske og amerikanske saken. Snarere har det vært å fange Assange i en uendelig prosess uten tiltale mens han er fengslet under stadig mer drakoniske forhold og offentligheten vendte seg mot ham.

Det som – i det minste for tilskuere – så ut til å være opprettholdelsen av loven i Sverige, Storbritannia og USA, var det nøyaktige motsatte: dens gjentatte undergravelse. Den konsekvente unnlatelsen av å følge grunnleggende juridiske prosedyrer gjør, hevder Melzer, at det ikke kan sees på som bare en serie uheldige feiltrinn.

Den tar sikte på «systematisk forfølgelse, tielse og ødeleggelse av en ubeleilig politisk dissident». (s93)

Assange, etter Melzers syn, er ikke bare en politisk fange. Han er en hvis liv blir satt i alvorlig fare på grunn av nådeløst maktmisbruk som stemmer med definisjonen av psykologisk tortur.

Slik tortur er avhengig av at offeret blir skremt, isolert, ydmyket og utsatt for vilkårlige avgjørelser (s74). Melzer presiserer at konsekvensene av slik tortur ikke bare bryter ned de mentale og følelsesmessige mestringsmekanismene til ofrene, men over tid har også svært håndgripelige fysiske konsekvenser.

Melzer forklarer de såkalte «Mandela-reglene» – oppkalt etter den lenge fengslede svarte motstandslederen Nelson Mandela, som bidro til å stanse sørafrikansk apartheid – som begrenser bruken av ekstreme former for isolasjon.

I Assanges tilfelle ble imidlertid «denne formen for mishandling veldig raskt dagligdags» i Belmarsh, selv om Assange var en «ikke-voldelig innsatt som ikke utgjorde noen trussel mot noen». Etter hvert som helsen ble dårligere, isolerte fengselsmyndighetene ham ytterligere, angivelig for hans egen sikkerhet. Som et resultat, konkluderer Melzer, kan «tielsen og overgrepe mot Assange opprettholdes på ubestemt tid, under dekke av bekymring for helsen hans». (s.88-9)

Spesialrapportøren bemerker at han ikke ville oppfylle sitt FN-mandat hvis han unnlot å protestere ikke bare mot torturen av Assange, men det faktum at han blir torturert for å beskytte de som begikk tortur og andre krigsforbrytelser som ble avslørt i Irak- og Afghanistan-loggene publisert av WikiLeaks. De unnslipper fortsatt rettferdighet med aktiv deltakelse fra de samme statlige myndighetene som prøver å ødelegge Assange (s.95).

Med sin lange erfaring med å håndtere tortursaker rundt om i verden, antyder Melzer at Assange har store reserver av indre styrke som har holdt ham i live, selv om han blir stadig mer skrøpelig og fysisk syk. Assange har gått ned mye i vekt, er regelmessig forvirret og desorientert, og har fått et mindre hjerneslag i Belmarsh.

Mange andre, er leseren overlatt til å anta, kunne lett ha bukket under for et dødelig hjerteinfarkt eller hjerneslag, eller har begått selvmord.

En ytterligere urovekkende implikasjon henger over boken: at dette er den ultimate ambisjonen til de som forfølger ham. De nåværende utleveringshøringene kan vare på ubestemt tid, med ankerett frem til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og holder Assange ute av syne hele den tiden, skader helsen hans ytterligere og gir en sterkere avskrekkende effekt på varslere og andre journalister.

Dette er en vinn-vinn-situasjon, bemerker Melzer. Hvis Assange sin mentale helse bryter helt sammen, kan han bli låst inne på en psykiatrisk institusjon. Og hvis han dør, vil det til slutt løse ulempen med å opprettholde det juridiske narrespillet som har vært nødvendig for å holde hans tale taus, og person ute av syne så lenge (s322). 

Sveriges narrespill

Melzer bruker mye av boken på å rekonstruere anklagene fra 2010 om seksuelle overgrep mot Assange i Sverige. Han gjør dette ikke for å diskreditere de to involverte kvinnene – faktisk argumenterer han for at det svenske rettssystemet sviktet dem like mye som det gjorde Assange – men fordi saken satte scenen for kampanjen for å fremstille Assange som en voldtektsmann, narsissist, og en som flyktet fra rettssystemet.

USA hadde kanskje aldri vært i stand til å starte sin åpenlyse politiske forfølgelse av Assange hvis han ikke allerede hadde blitt gjort til en populær hatfigur i Sverige-saken. Demoniseringen var nødvendig – så vel som at han forsvant fra synet – for å legge opp til å redefinere nasjonal sikkerhetsjournalistikk som spionasje.

Melzers grundige undersøkelse av saken – desto mye grundigere fordi han har lært seg flytende svensk – avslører noe som den ordinære mediedekningen har ignorert: Svenske påtalemyndigheter har aldri hatt noe som ligner en sak mot Assange, og tilsynelatende aldri hatt den minste intensjon om å fortsette etterforskningen utover de innledende vitneforklaringene.

Anklagene mot Assange var så tydelig uholdbare at svenske myndigheter aldri seriøst forsøkte å etterforske dem. Å gjøre det ville umiddelbart ha avslørt deres manglende substans.

Likevel, som Melzer påpeker, ble det «den lengste ‘forundersøkelsen’ i svensk historie» (s103).

Den første aktoren som etterforsket saken, i 2010, henla umiddelbart etterforskningen og sa: «det er ingen mistanke om at en forbrytelse har blitt begått» (s133).

Da saken endelig ble avsluttet i 2019, mange måneder før foreldelsesfristen ble nådd, bemerket en tredje aktor ganske enkelt at «det kan ikke antas at ytterligere undersøkelser vil endre bevissituasjonen på noen vesentlig måte» (s261).

På advokatspråk var det en innrømmelse av at forhør av Assange ikke ville føre til noen siktelse. De foregående ni årene hadde vært et rettslig narrespill.

Men i de mellomliggende årene ble illusjonen av en troverdig sak opprettholdt så godt at store aviser, inkludert den britiske avisen The Guardian, gjentatte ganger refererte til «voldtektsanklager» mot Assange, selv om han aldri hadde blitt siktet for noe.

Mer betydelig, som Melzer gjentatt påpeker, var anklagene mot Assange så klart uholdbare at svenske myndigheter aldri forsøkte å etterforske dem seriøst. Å gjøre det ville umiddelbart ha avslørt deres manglende substans.

I stedet ble Assange pågrepet. I de syv årene han fikk asyl i Ecuadors London-ambassade, nektet svenske påtalemyndigheter å følge vanlige prosedyrer og intervjue ham der han var, personlig eller via datamaskin, for å løse saken. Men de samme påtalemyndighetene nektet også å gi sedvanlige forsikringer om at han ikke ville bli utlevert videre til USA, noe som ville ha gjort asylet hans i ambassaden unødvendig.

På denne måten argumenterer Melzer for at «den voldtektsmistenkte fortellingen kan videreføres på ubestemt tid uten noen gang å komme opp for en domstol. Offentlig kan dette bevisst produserte utfallet beleilig legge skylden på Assange, ved å anklage ham for å ha unndratt rettferdighet» (s254).

Fra demonstrasjonen til støtte for Julian Assange. Foto: Martin Langvad

Nøytralitetens avskjed

Til syvende og sist kom suksessen til den svenske saken med å sverte Assange fra det faktum at den var drevet av et narrativ som nesten var umulig å stille spørsmål ved uten å gi inntrykk av å bebreide de to kvinnene i sentrum.

Men voldtektsfortellingen var ikke kvinnenes. Den ble i praksis festet på saken – og dem – av elementer i det svenske etablissementet, og gjentatt av svenske medier. Melzer gjetter på hvorfor sjansen til å diskreditere Assange ble grepet så aggressivt.

Etter Sovjetunionens fall droppet svenske ledere landets historiske nøytralitetsposisjon og kastet hånden inn med USA og den globale «krigen mot terror». Stockholm ble raskt integrert i det vestlige sikkerhets- og etterretningsmiljøet (s102).

Alt dette ble satt i fare da Assange begynte å se på Sverige som en ny base for WikiLeaks, tiltrukket av deres konstitusjonelle beskyttelse av utgivere.

Faktisk var han i Sverige nettopp av den grunn i forkant av WikiLeaks’ publisering av krigsloggene i Irak og Afghanistan. Det må ha vært altfor åpenbart for det svenske etablissementet at flyttingen av hovedkvarteret til WikiLeaks  risikerte å sette Stockholm på kollisjonskurs med Washington (s159).

Dette, hevder Melzer, er konteksten som er med på å forklare en forbløffende og forhastet beslutning fra politiet om å varsle statsadvokaten om en voldtektsetterforskning mot Assange minutter etter at en kvinne, kun omtalt som «S», først snakket med en politimann i en sentral politistasjon i Stockholm.

Faktisk hadde ikke S og den andre kvinnen, «A», tenkt å komme med noen anklage mot Assange. Etter å ha fått vite at han hadde hatt sex med dem i rask rekkefølge, ville de at han skulle ta en HIV-test. De trodde at det å gå til politiet ville tvinge han til å teste seg (s115). Politiet hadde andre tanker.

Uregelmessighetene i håndteringen av saken er så mange at Melzer bruker mesteparten av 100 sider på å dokumentere dem. Kvinnenes vitnesbyrd ble ikke nedtegnet, transkribert ordrett eller bevitnet av en annen offiser. De ble bare oppsummert.

Den samme, dypt mangelfulle prosedyren – en som gjorde det umulig å si om ledende spørsmål påvirket deres vitnesbyrd eller om vesentlig informasjon uteble – ble brukt under avhørene av vitner som var vennlig innstilt mot kvinnene. Assange sitt intervju og intervjuene til hans allierte ble derimot tatt opp og transkribert ordrett (s132).

Årsaken til at kvinnene uttalte seg – ønsket om å ta en hiv-test fra Assange – ble ikke nevnt i politiets sammendrag.

I tilfellet med S ble hennes vitnesbyrd senere endret uten hennes viten, under svært tvilsomme omstendigheter som aldri har blitt forklart (s139-41). Den opprinnelige teksten er redigert så det er umulig å vite hva som ble endret.

Enda mer merkelig var det at en kriminell rapport om voldtekt ble registrert mot Assange i politiets datasystem klokken 16.11, 11 minutter etter det første møtet med S og 10 minutter før en overordnet offiser hadde begynt å intervjue S – og to og en halv time før intervjuet var ferdig (s119-20).

Som et annet tegn på den forbløffende hastigheten i utviklingen hadde Sveriges statsadvokat mottatt to straffeanmeldelser mot Assange fra politiet ved 17-tiden, lenge før intervjuet med S var avsluttet. Aktor utstedte da umiddelbart en arrestordre mot Assange før politisammendraget ble skrevet og uten å ta hensyn til at S ikke gikk med på å signere den (s121).

Nesten umiddelbart ble informasjonen lekket til svenske medier, og innen en time etter å ha mottatt straffemeldingene hadde statsadvokaten brutt protokollen ved å bekrefte detaljene til svenske medier (s126).

Hemmelige endringer

Den konstante mangelen på åpenhet i behandlingen av Assange av svenske, britiske, amerikanske og ecuadorianske myndigheter er et tema i Melzers bok. Bevis har ikke blitt gjort tilgjengelig under loven om informasjonsfrihet, og når det har blitt det, har det blit kraftig redigert eller bare deler av informasjonen frigitt – antagelig bare det som ikke risikerte å undergrave den offisielle fortellingen.

I fire år ble advokatene til Assange nektet kopier av tekstmeldingene de to svenske kvinnene sendte med den begrunnelse at de var «hemmeligstemplet». Meldingene ble også avvist til svenske domstoler, selv da de diskuterte om de skulle forlenge en arrestordre for Assange (s124).

Det var ikke før ni år senere at disse meldingene ble offentliggjort, selv om Melzer bemerker at indekstallene viser at mange fortsatt blir holdt tilbake. Mest bemerkelsesverdig mangler 12 meldinger sendt av S fra politistasjonen – da hun er kjent for å ha vært misfornøyd med politifortellingen som ble pålagt henne. De ville sannsynligvis ha vært avgjørende for forsvaret til Assange (s125).

På samme måte ble mye av den senere korrespondansen mellom britiske og svenske påtalemyndigheter som holdt Assange fanget i den ecuadorianske ambassaden i årevis ødelagt – selv mens den svenske forundersøkelsen visstnok fortsatt var aktiv (s106).

De tekstmeldingene fra kvinnene som har blitt offentliggjort tyder sterkt på at de følte at de ble forledet til en versjon av hendelsenes som de ikke var enige med.

Sakte med sikkert gav de etter, antyder tekstmeldingene, etterhvert som den offisielle forklaringen utsatte dem for et voldsomt press, og med den underforståtte trusselen om at hvis de bestridte det, risikerte de selv å bli straffeforfulgt for å ha gitt falskt vitnesbyrd (s130).

Øyeblikket etter at S kom inn på politistasjonen sendte hun tekstmeldinger til en venn og sa at «politibetjenten ser ut til å like ideen om å ta ham [Assange]» (s117).

I en senere melding skrev hun at det var «politiet som har diktet opp siktelsen» (s129). Og når staten tildelte henne en høyprofilert advokat, bemerket hun bare at hun håper han vil få henne «ut av denne dritten» (s136).

I en annen melding skrev hun: «Jeg ville ikke være med på [saken mot Assange], men nå har jeg ikke noe valg» (s137).

Det var på bakgrunn av de hemmelige endringene som ble gjort i S sin forklaring til politiet at den første aktorens beslutning om å henlegge saken mot Assange ble omgjort, og etterforskningen ble gjenåpnet (s141). Som Melzer bemerker, hvilte det svake håpet om å starte en straffeforfølgelse av Assange i hovedsak på ett ord: om S  «sov», «halvsov» eller var «trøtt» da de hadde sex.

Melzer skriver at «så lenge svenske myndigheter får lov til å gjemme seg bak det beleilige sløret av hemmelighold, kommer sannheten om denne tvilsomme episoden aldri frem i lyset» (s141).

Fra en demonstrasjon for Assange i London 22. februar 2020. Shutterstock

«Ingen vanlig utlevering«

Disse og mange, mange andre innlysende uregelmessigheter i den svenske forundersøkelsen dokumentert av Melzer er avgjørende for å forstå det som har skjedd siden. Eller som Melzer konkluderer «myndighetene ønsket ikke rettferdighet i denne saken, men hadde en helt annen, en utelukkende politisk agenda» (s147).

Med etterforskningen hengende over hodet, kjempet Assange for å bygge videre på momentumet til Irak- og Afghanistan-loggene som avslørte systematiske krigsforbrytelser begått av USA og Storbritannia.

«De involverte myndighetene tok med hell søkelyset som ble rettet mot dem av WikiLeaks, snudde det og rettet det mot Assange,» observerer Melzer.

De har gjort det samme siden.

Assange fikk tillatelse til å forlate Sverige etter at den nye aktoren som fikk tildelt saken gjentatte ganger nektet å intervjue ham en gang til (s153-4).

Men så snart Assange dro til London, ble det utstedt en rød melding fra Interpol, en annen ekstraordinær utvikling gitt dens bruk for alvorlige internasjonale forbrytelser, og satte scenen for fortellingen om Assange som en flyktning fra rettferdighet (s167).

En europeisk arrestordre ble godkjent av britiske domstoler like etterpå – men, igjen utrolig nok, etter at dommerne hadde reversert det britiske parlamentets uttrykkelige vilje om at slike ordrer bare skal utstedes av en «rettslig myndighet» i landet som søker utlevering, ikke politiet eller en påtalemyndighet (s177-9).

En lov ble vedtatt kort tid etter kjennelsen for å tette smutthullet og sørge for at ingen andre ville lide Assanges skjebne (s180).

Da løkken strammet seg rundt halsen ikke bare på Assange, men også WikiLeaks – de ble nektet serverkapasitet, bankkontoene ble blokkert, kredittselskaper nektet å behandle betalinger (s.172) – hadde Assange lite annet valg enn å akseptere at USA var den bevegende kraft bak kulissene.

Han skyndte seg inn i Ecuadors ambassade etter å ha blitt tilbudt politisk asyl. Et nytt kapittel av den samme historien skulle begynne.

Britiske tjenestemenn i Crown Prosecution Service (påtalemyndigheten i England og Wales, oversetters anm.), som de få overlevende e-postene viser, var de som presset sine svenske kolleger til å fortsette med saken ettersom svensk interesse for saken tapte seg. Storbritannia, angivelig et uinteressert parti, insisterte bak kulissene på at Assange måtte bli pålagt å forlate ambassaden – og asylet hans – for å bli intervjuet i Stockholm (s174).

En CPS-advokat sa til svenske kolleger «ikke engang tenk på å få kalde føtter!» (s. 186).

Da julen nærmet seg, spøkte den svenske aktoren med at Assange var en gave, «Jeg klarer meg uten… Faktisk ville det være et sjokk å få den!» (s. 187).

Da hun diskuterte svensk tvil om saken med CPS om å fortsette saken, ba hun om unnskyldning for at hun «ødela helgen din» (s188).

I nok en e-post sa en britisk CPS-advokat «vær så snill, ikke tro at saken blir behandlet som en normal utleveringsforespørsel» (s176).

Ambassadens spionaksjon

Det kan forklare hvorfor William Hague, Storbritannias utenriksminister på den tiden, risikerte å skape en stor diplomatisk krise ved å true med å krenke Ecuadors suverenitet og invadere ambassaden for å arrestere Assange (s184).

Og hvorfor Sir Alan Duncan, en britisk minister, skrev regelmessige oppføringer i dagboken sin, senere utgitt som en bok, om hvordan han jobbet aggressivt bak kulissene for å få Assange ut av ambassaden (s.200, 209, 273, 313).

Og hvorfor det britiske politiet var klar til å bruke 16 millioner pund offentlige penger på å beleire ambassaden i syv år for å håndheve en utlevering som svenske påtalemyndigheter virket helt uinteresserte i å gå videre med (s188).

Ecuador, det eneste landet som var klar til å tilby Assange-fristed, endret raskt kurs da den populære venstresidens president Rafael Correa trakk seg i 2017. Hans etterfølger, Lenin Moreno, kom under enormt diplomatisk press fra Washington og ble tilbudt betydelige økonomiske insentiver for å gi opp støtten til Assange (s.212).

Til å begynne med ser dette ut til å ha fratatt Assange nesten all kontakt med omverdenen, inkludert tilgang til internett og telefon, og lagt grunnlaget for lanseringen av en demoniseringskampanje i mediene som fremstilte ham som en som mishandlet katten sin og smørte avføring på veggene (s207- 9).

Samtidig jobbet CIA sammen med ambassadens sikkerhetsfirma for å sette i gang en sofistikert og hemmelig spionaksjon mot Assange og alle som besøkte han, inkludert hans leger og advokater (s.200). Vi vet nå at CIA også vurderte planer om å kidnappe eller myrde Assange (s218).

Til slutt i april 2019, etter å ha fratatt Assange statsborgerskap og asyl – i et åpenbart brudd på internasjonal og ecuadoriansk lov – lot Quito det britiske politiet gripe ham (s213).

Han ble dratt ut i dagslyset, hans første offentlige opptreden på mange måneder, og så ubarbert og ustelt ut – en «dement gnom» som en mangeårig spaltist i Guardian kalte ham.

Julian Assange blir arrestert og dratt ut av ambassaden i London. Kilde: RT

Faktisk hadde Assanges utseende blitt nøye manipulert for å gjøre han frastøtende for omverdenen. Ambassadepersonalet hadde konfiskert barberings- og stellesettet hans flere måneder tidligere.

I mellomtiden ble Assange sine personlige eiendeler, datamaskinen hans og dokumenter beslaglagt og overført, ikke til hans familie eller advokater, eller til og med britiske myndigheter, men til USA – den virkelige forfatteren av dette dramaet (s.214).

Det trekket, og det faktum at CIA hadde spionert på Assange sine samtaler med advokatene hans inne i ambassaden, burde ha sabotert en rettssak mot Assange tilstrekkelig til å kreve at han gikk fri.

Men rettssikkerheten, som Melzer stadig bemerker, har aldri sett ut til å ha noen betydning i Assange sitt tilfelle.

Snarere omvendt, faktisk. Assange ble umiddelbart ført til en politistasjon i London hvor det ble utstedt en ny arrestordre for hans utlevering til USA.

Samme ettermiddag møtte Assange for retten i en halvtime, uten tid til å forberede et forsvar, for å bli stilt for retten for et syv år gammelt kausjonsbrudd på grunn av at han fikk asyl i ambassaden (s48).

Han ble dømt til 50 uker – nesten maksimal lengde – i Belmarsh høysikkerhetsfengsel, hvor han har vært siden.

Tilsynelatende gikk det verken opp for de britiske domstolene eller media at årsaken til at Assange hadde brutt sine kausjonsvilkår nettopp var for å unngå den politiske utleveringen til USA han ble møtt med så snart han ble tvunget ut av ambassaden.

«Å leve i et tyranni»

Mye av resten av Melzers bok dokumenterer i urovekkende detalj det han kaller den nåværende «anglo-amerikanske narrerettssaken»: de endeløse prosessuelle overgrepene Assange har vært utsatt for de siste tre årene da britiske dommere ikke har klart å forhindre det Melzer hevder bør sees som ikke bare én, men en rekke grelle justisfeil.

Ikke minst er utlevering på politiske grunnlag uttrykkelig forbudt i henhold til Storbritannias utleveringsavtale med USA (s178-80, 294-5). Men nok en gang teller loven ingenting når den gjelder Assange.

Beslutningen om utlevering ligger nå hos Patel, den krigerske innenriksministeren som tidligere måtte trekke seg fra regjeringen for hemmelige forbindelser med en fremmed makt, Israel, og står bak regjeringens nåværende drakoniske plan om å sende asylsøkere til Rwanda, nesten helt sikkert i strid med av FNs flyktningkonvensjon .

Melzer har gjentatte ganger klaget til Storbritannia, USA, Sverige og Ecuador over de mange prosessuelle overgrepene i Assanges sak, samt den psykologiske torturen han har blitt utsatt for. Alle fire, påpeker FN-rapportøren, har enten avvist, eller behandlet henvendelsene hans med åpen forakt (s235-44).

«Når det å fortelle sannheten har blitt en forbrytelse, lever vi alle i et tyranni» – Nils Melzer

Assange kan aldri håpe på en rettferdig rettssak i USA, bemerker Melzer. For det første har politikere fra hele spekteret, inkludert de to siste amerikanske presidentene, offentlig fordømt Assange som en spion, terrorist eller forræder, og mange har antydet at han fortjener døden (s.216-7).

Og for det andre, fordi han ville bli stilt for retten i den beryktede «spionasjedomstolen» i Alexandria, Virginia, som ligger i hjertet av det amerikanske etterretnings- og sikkerhetsetablissementet, uten tilgang for offentligheten eller pressen (s.220-2). 

Ingen jury der ville være sympatisk innstilt til det Assange gjorde med å avsløre samfunnets forbrytelser. Eller som Melzer observerer: «Assange ville få en hemmelig statssikkerhetsrettssak veldig lik de som ble gjennomført i diktaturer» (s223).

Og så fort han er i USA, vil Assange sannsynligvis aldri bli sett igjen, under «spesielle administrative tiltak» (SAM) som ville holde ham i total isolasjon 24 timer i døgnet (s227-9). Melzer kaller SAMs «et uredelig navn for tortur».

Melzers bok er ikke bare dokumentasjon på forfølgelsen av en dissident. Han bemerker at Washington har forfulgt alle sine dissidenter, inkludert de kjente varslerne Chelsea Manning og Edward Snowden.

Assangesaken er så viktig, hevder Melzer, fordi den markerer øyeblikket da vestlige stater ikke bare retter seg mot de som jobber innenfor systemet som blåser i fløyta, og som bryter sine konfidensialitetskontrakter, men de utenfor det også – de som journalister og som utgivere har en rolle i et demokratisk samfunn som vaktbikkje mot makta.


steigan.no er den avisa i Norge som uten sammenlikning har fulgt saka mot Julian Assange lengst, mest omfattende og mest grundig. Les flere artikler her blant de over 250 vi har publisert.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.