oss 100 kroner!
Av Jan Oberg.
Siden Russlands tåpelige og totalt uakseptable krig mot Ukraina startet, synes det ikke lenger å være noen grenser for hva som kan sies om russere og Russland og hva som kan gjøres for å isolere landet og dets folk økonomisk, kulturelt, sosialt, finansielt og i landet. media. Ordet «Putin» forklarer alt som ved magi.
Forakten og hatet må ha ligget latent dypt i det kollektive ubevisste i svært lang tid. Det er trolig i stor grad en konsekvens av de såkalte frie medienes systematiske, ensidige «trusselvurderinger» over flere tiår – uten komparativ analyse med NATOs oppførsel og militære overforbruk – og utelatelsen av ethvert perspektiv på Russlands historie, sikkerhetsbehov eller Russlands oppfatning av oss.
Å forklare noe har blitt forvrengt – av hvem? – å være identisk med å forsvare. Samtalen er fordummende. Saken – ballen – forsvinner, og alt som gjenstår er persona, kategorisering og posisjonering: «Putin Versteher», «pro-russisk», «anti-NATO», «putinist» eller «betalt av Kreml».
Den uutholdelige dårskapen til irreversible, forhastede avgjørelser
Med det klassiske forbeholdet med noen få unntak, er regjeringer, politikere, forskere og media i dag fullstendig prisgitt følelsene. Lover kan brytes, spesielle regler pålegges, penger tas fra verdens fattige for ukrainske flyktninger; næringslivet har plutselig blitt PR-politisk korrekt med Ukraina-flagg og blå/gule lys og umiddelbart opphør av all virksomhet i Russland.
EU har over natten ingen ressursproblemer med 2-3 millioner flyktninger fra Ukraina, mens det i 2015 ikke klarte å takle 1,5 millioner – for det meste muslimer, og dette er viktig – fra krigssonene USA og andre NATO-land har herjet i flere tiår og mange ganger verre enn Russland har gjort i hvert fall frem til i dag i Ukraina. Tyskland bestemmer seg – igjen uten analyse – å umiddelbart gjenoppruste opp til 112 milliarder dollar per år. Russlands er 66 milliarder dollar!
I hundeflokkens vanvidd vil ingen risikere å fremstå som forsiktige, moderate eller forståelsesfulle når det kommer til de underliggende Russland-NATO-konfliktene. De fordømmer volden – Russlands, men ikke andres, i nesten samme grad – og overser fullstendig de underliggende konfliktene, som er Russland og NATO og absolutt ikke Russland og Ukraina. Ukraina er bare krigens ulykksalige krigsteater.
Flere våpen og mer opprustning – uansett hva det vil koste samfunnet vårt på litt lengre sikt, som ingen analyserer – er det eneste svaret som trengs. Vi må stå sammen nå, og det gjør vi.
Men hva gjør vi hvis det i overmorgen viser seg å være grunnleggende feil og selvdestruktiv politikk?
Kulturarrangementer som involverer russere, blir stengt ned på rad – utstillinger og konserter. Det groteske er at disse tiltakene også rammer russiske kunstnere som eksplisitt har fordømt Russlands invasjon. De blir med andre ord straffet fordi de er russere.
Ministrene oppfordrer forskere til å stoppe pågående forskningssamarbeid og ikke starte nye. Russiske varer fjernes fra butikker. Freds- og andre demonstrasjoner går kun til de russiske ambassadene, ikke til NATO-landenes ambassader, som – ekstremt provoserende – nettopp har utvidet NATO og latt alle de kloke advarslene gå til spille. Og førte som nevnt kriger i et omfang som gjør Russland til en dverg i sammenligning.
Facebook ser det passende å tillate hatytringer mot russere – og bare dem, selvfølgelig – så lenge det er innenfor rammen av krigen i Ukraina.
Jeg lurer på hvor langt russere og resten av oss vil bli tvunget til å lide under denne moderne parallellen til antisemittisme: russofobi?
Jeg lurer på når denne kollektive psykosen, dette massehysteriet med ett enkelt fokus, vil avslutte generasjoner fra nå av?
Jeg lurer på om noen i det kristne vesten en dag vil tenke på Lukas: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Hvordan kan du si til din bror: Bror, la meg trekke ut flisen i øyet ditt! – du som ikke ser bjelken i ditt eget øye? Hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra ut flisen i din brors øye.» (Luk 6:41-42).
Lovløshetens glatte skråning
Det ser nå ut til å være en orgiastisk hete av selvrettferdighet. Hele responsen – hver eneste handling som svar på Russlands krig mot Ukraina – har blitt avgjort på så kort tid at det ikke har vært tid til noen form for konsekvensutredning selv 6 måneder frem i tid, enn si på 6 år eller 30 års horisont. Ikke innenfor nasjonale, europeiske eller globale rammer.
G7-landene fryser Russlands gjeld på 400 milliarder dollar. Dette er rent tyveri. De stenger luftrom slik at for eksempel den russiske utenriksministeren ikke kan fly til møter i FN i Genève. EU/NATO-verdenen avskjærer olje- og gassimporten fra Russland og innfører utallige sanksjoner mot alt og alle som kan bevege seg i Russland: «Vi kommer for å ta deg!» – sa president Biden i sin State of the Union-tale.
Det er ikke slik du oppfører deg hvis du føler deg mindreverdig eller redd for motstanderen din – slik du argumenterer når du trenger å øke militærutgiftene. Og tidligere NATO-generalsekretær Anders Fogh Rasmussen sier til dansk TV2 at – «Putin vil bli slått til mos av NATO. Når NATO beveger seg, vil det være med enorm kraft. Du må huske at investeringene vi gjør i forsvar er ti ganger så store som Putins.»
Og nå må de tungt overbevæpnede overbevæpne enda mer?
Tusenvis av vestlige selskaper som opererer i Russland står nå overfor mulig nasjonalisering. Vil vestlige myndigheter og/eller forsikringsselskaper kompensere dem etter å at de har forlatt landet? Bare tenk på kostnadene for tysk næringsliv av dette på en 10-20 års horisont – det vil i beste fall være tiden det vil ta før vi kan håpe på en tilnærming til Russland etter dette.
Bumerangene vil komme tilbake til oss. Vær sikker på det. Og når det skjer så alvorlig, vil det eneste svaret fra enhver beslutningstaker være: Vel, det var og er Putins feil!
Men det holder ikke vann etter Vestens egne standarder.
NATO har provosert Russland med sin ekspansjon i 30 år og ignorert dusinvis av advarsler om hvor det var på vei. Da solide, svært erfarne amerikanske statsmenn og intellektuelle av et helt annet kaliber enn de i Vesten i dag – som George F. Kennan, Henry Kissinger, John Mearsheimer, Jack Matlock og William Perry – advarte mot NATO-utvidelse og forsøk på å bringe Ukraina inn i NATO, ble de rett og slett ignorert.
Vesten har brutt løftene om ikke å utvide NATO en tomme, gitt til Gorbatsjov i 1989-90. De har satt opp The Ballistic Missile Defense som bevisst undergraver Russlands evne til å svare på et atomangrep. De har ført krig i Jugoslavia, og behandlet både Russland og FN og internasjonal lov som uvesentlig.
Jeg er ikke den eneste som spådde for år siden at det ville komme en reaksjon. Ingen lyttet. Nå har Russland reagert – overreagert. Jeg er enig i at det er en overreaksjon og har hevdet at Putin kunne ha gjort andre ting enn denne invasjonen.
Proporsjonalitet, kollektiv avstraffelse og brudd på ytringsfriheten
Her står vi overfor et klassisk dilemma og ansvar: A kan provosere B, men det er likevel B som velger sin måte å reagere på og må holdes ansvarlig for det.
Det er nettopp dette resonnementet om den provoserte sidens ansvar for sin reaksjon som også må gjelde NATO/EU-landenes respons på Russlands invasjon.
Mens Vestens svar på invasjonen er en fullstendig hatpolitikk, grenser den også til systematiske brudd på folkeretten. Det er ikke proporsjonalt. Det er en bevisst bruk av kollektiv straff som Genève-konvensjonene og deres protokoller forbyr. Desto mer er det når de som gjennomfører det tror at de står overfor en diktator. I et demokrati kan det hevdes at folket deler ansvaret for ledernes handlinger fordi de har blitt ledere gjennom frie valg. Situasjonen er ganske annerledes i det de samme menneskene kaller diktaturer, der folket ikke kan holdes medansvar (jeg sier ikke at Russland er et diktatur; jeg utfordrer resonnementet til de som mener det er det).
Nedleggelsen av tilgangen til russiske medier som RT og Sputnik er et klart brudd på Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966, artikkel 19 om retten til fritt å søke informasjon. Og av artikkel 20 at «Enhver propaganda for krig skal være forbudt ved lov» og
«Enhver anbefaling av nasjonalt, rasemessig eller religiøst hat som utgjør oppfordring til diskriminering, fiendtlighet eller vold skal være forbudt ved lov.»
Man må også ta opp spørsmålet: Hva slags kvelende, veldig harde, brede, ubetingede og ubegrensede sanksjoner som de USA og EU – ikke FN – har bestemt kan muligens være forenlig med folkeretten?
Selv om det er vanskelig å bedømme når slike ting faktisk skjer og bør fordømmes, har hele den offentlige diskusjonen en tendens til å bryte i det minste ånden i disse folkerettslige bestemmelsene. Og det kan og bør ikke feies under teppet med henvisning til at russere eller andre gjør det samme. Vi er også ansvarlige for våre handlinger.
Vesten selv tråkker på internasjonale menneskerettigheter 24/7 for øyeblikket.
Slike nokså åpenbare etisk-juridiske dimensjoner er selvsagt helt på sidelinjen. Den indre svinehunden har fråde om munnen, og i all sin løgn får selvrettferdigheten ikke nok. Uavhengig av anstendighet, folkerettens ånd og bokstav.
Hatbumerangen – Vestens selvdestruksjon
Vi, våre barn og barnebarn, vil betale dyrt for dette – Vestens selvisolasjon og akselererte tilbakegang og fall. Og kanskje atomkrig – bevisst eller ved tekniske og menneskelige feil.
Og det er, man vil at vi skal huske for alltid, alt er én persons feil, Vladimir Putin. Og ham trenger «vi» verken forstå eller ta hensyn til. Amatørpsykologene og redaktørene står nå i kø i våre medier for å få ham diagnostisert som nesten sinnssyk. Han ble sinnssyk 23. februar 2022.
På den måten kan denne helvetes komplekse konflikten over flere tiår med minst 50 parter reduseres til spørsmål om én persons mentale helse. Og det følger også at «vi» ikke har noe som helst ansvar for at verden nå er i den mest eksistensielt truende situasjonen siden 1945. Vi er oppe mot en russisk Hitler – «Putler» – og nå er ingen triks for lite, ingen løgn for stor.
Så hvor kan denne reaksjonen på Russlands invasjon føre oss? Her er noen få heuristisk valgte mulige scenarier, som vestlige beslutningstakere knapt har tenkt på:
- Jo lenger krigen varer i Ukraina – og den varer lenger enn den ellers ville gjort fordi enorme mengder våpen og ammunisjon pumpes inn fra Vesten – jo større blir den humanitære katastrofen og gjenoppbyggingen av et land som allerede var det fattigste i Europa, sterkt preget av korrupsjon. Internt hat i Ukraina vil sannsynligvis også være mer intenst enn før invasjonen.
- Den trolig omfattende infiltrasjonen av nynazisme i Ukrainas politikk og militære sikkerhetssektor – uten tvil den største hvor som helst – vil ikke avta når krigen er over. Disse kretsene vil kreve en spesiell status i fremtidens Ukraina på grunn av sin innsats i motstandskampen. Hvilken rolle kan de søke å spille internasjonalt – i for eksempel USA-lignende bevegelser og i europeiske land med, så langt, mindre høyreekstremisme? Gjennom årene kan nazismen spre seg nettopp fordi dens tilhengere ble sett på som helter i kampen mot Russland.
- I det lange løp vil Russlands folk lide så mye på grunn av våre sanksjoner at verden kan stå overfor en massiv humanitær katastrofe som den ikke kan bære på toppen av alle de andre problemene med fattigdom, flyktninger og klimaendringer osv. Og noen vil begynne å innse og si: Disse stakkars, uskyldige menneskene er ofre for vestlige sanksjoner som ble innført uten tidsbegrensning.
- Mens mange snakker om hvilke land Putin nå vil prøve å erobre, tror jeg dette er et rimelig sannsynlig scenario: Etter USAs syn er det nå en utmerket sjanse til å binde Russland til krigen i Ukraina og gjøre den så lang som mulig ved å pumpe våpen og alt annet inn i Ukraina – men ikke delta i den. Samtidig er fokuset nå 100 % på å kvele den russiske økonomien og effektivt få landet til å kollapse som det gamle Sovjetunionen. Jeg vet for lite om den russiske økonomien til å si om dette er en mulighet – men i Washingtons perspektiv er det her innsatsen står: tappe Russlands militære styrke i Ukraina og undergrave dens økonomiske base hjemme.
Derimot er jeg ganske sikker på at Kina og andre ikke vil la det skje. Uansett kan USA da beregne at millioner av russere må flykte – også til Europa. Og der vil den atlantiske konsensus ende: EU vil klandre USA for å kreve at EU innfører disse kvelende sanksjonene hvis menneskelige konsekvenser bare vil påvirke Europa, ikke USA. - Langt mer nasjonalistiske og militaristiske mennesker i Kreml avsetter Putin og ruster opp på nytt, som Tyskland, til det dobbelte og bomber NATO-installasjonene NATO ikke vil diskutere som provoserende. I så fall er det en langt større risiko enn 50 % for en atomkrig i Sentral-Europa.
- Denne konflikten vil legitimere enhver økning i USAs tilstedeværelse med tungt utstyr så nær Russlands grense som mulig. Dette planlegges allerede i amerikanske militærkretser. USA vil påtvinge seg selv militært og politisk på Europa i en kanskje enestående grad. Frem til den dagen vil USA ha militarisert seg til døde ved å søke å føre to kalde kriger samtidig – mot Russland og Kina – med betydelige elementer av opprustning og militaristisk politikk. Det kalles forstrekkelse, og økonomien, som i det gamle Sovjetunionen, vil kollapse under denne byrden. Hvorfor satser amerikanerne så mye på Europa? Fordi NATOs primære formål – når du skreller av all retorikk – er å sikre at en krig med Russland utkjempes på europeisk jord, ikke amerikansk jord.
- Med våpnene og ammunisjonen som NATO- og EU-landene nå pumper inn i og rundt Ukraina, er det allerede en de facto-krig mellom NATO/EU og Russland. Dessuten, med grensene åpne for alle slags leiesoldater og eventyrere fra hele verden, kan man trygt forvente mer lidelse enn ellers ville vært nødvendig. Terrorgrupper av ulike slag vil utvilsomt føle seg tiltrukket; Jeg ser for meg at terrorgruppene som Russland har bidratt til å beseire i Syria vil se Ukraina som et gyllent territorium for hevn mot russere.
- Et annet scenario kan være at Russland klarer seg rimelig bra økonomisk med langvarig militær tilstedeværelse i Ukraina, konverterer til en slags krigsøkonomi og utvider samarbeidet med Iran, Kina og kanskje India. Andre utenfor Vesten vil se den samme skriften på veggen: det er fåfengt å prøve å ha et rimelig tillitsfullt forhold til USA, NATO og EU etter dette. Hvis de kan gjøre det mot russerne, hva kan de gjøre med oss? Det USA-ledede systemet med allierte som har mistet evnen til å tenke og handle uavhengig av USA/NATO vil bli en periferi av fremtidens verdensorden ettersom årene går.
- Den vestlige verdens respons på Russlands invasjon har vist at det eneste som kan forene den er konfrontasjon og hat – den har ikke vært i stand til å samle seg rundt finanskrisen, NATOs fremtid og byrdefordeling, flyktningene i 2015 eller koronaen, alt som kunne ha brakt oss nærmere hverandre og arbeide sammen for vårt eget beste og menneskehetens beste. Mer hat gir tilfredshet, indre solidaritet og styrker følelsen av felles verdier. Og hvem blir det neste hatobjektet?
- Veldig enkelt: Kina – enda mer enn hittil. Vi har akkurat sett begynnelsen på den USA-ledede og -finansierte kalde krigen mot Kina så langt. Vesten vil anklage Kina for ikke å stå tett nok med Vesten mot Russland (og Kina vil ikke, selv om det utvilsomt er svært misfornøyd med Russland over invasjonen). Så den fremtidige iskalde krigen i verden kan være mellom det synkende vestlandet og det stigende Orienten, for å forenkle. Vestens gigantiske opprustning som «svar» på Russlands invasjon vil selvsagt tappe landets sivile økonomi – all militarisering er skadelig for alle andre enn våpenindustrien – og føre til at Vestens økonomiske styrke over tid blir erodert enda mer og raskere av opprustningens vanvittige sløsing med ressurser.
Menneskeheten trenger som kjent desperat et konstruktivt samarbeid hvis vi skal lykkes med å løse problemene med ulikhet, klima og miljø her i 11. time, skape teknologisk fremgang og ny infrastruktur til beste for alle, skape en ny grønn global økonomi, redusere militarisme og avskaffe atomvåpen…osv. Alt dette – alt dette – vil bli umuliggjort av Vestens destruktive energi, kalde krigsfilosofi, konvertering til en slags krigsøkonomi, og total mangel på positiv realpolitisk visjon i selv en 20-års horisont.
Den intellektuelle latskapen, forakten for ‘de andre’ som en slags Untermenschen , ryggradshatet og cocktailen av selvrettferdighet er nødt til å skade det russiske folket. Men jo lenger denne ‘politikken’ føres, jo mer skadelig vil den bli for Vesten selv. Kina og de andre trenger ikke løfte en finger, en etter en vil historiens frukter falle i kurven deres, og det amerikanske systemet vil smuldre.
Men jeg vet at slike resonnementer ikke har én sjanse på tusen til å bli hørt i disse – skjebnesvangre – timene og dagene. Uutholdelig som det er, har jeg følt at det skal sies som jeg har gjort her.
Denne artikkelen ble ført publisert på engelsk av Transcend Media Service.
Originalens tittel: NATO/Russia Conflict in Ukraine: The West’s Spinal Cord Reaction Will Prove Extremely Self-Destructive
Signerte innlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
