oss 100 kroner!
Av Pål Steigan. (1992)
Utdrag fra boka Vargtid (1992). Artikkelen beskriver det dramatiske som skjedde da Sovjetunionen gikk i oppløsning, for det var ikke bare verdens største land som ble oppløst, men kompromissene av de to forferdelige krigene som hadde drept mange titalls millioner mennesker og lagt enorme områder i grus. Når avtalene ikke gjaldt lenger var det fritt fram for stormaktene til å kappe land igjen.
Da Berlinmuren brast natta til 10. november 1989, var det Jaltaavtalen som ble revet ned for seinere å bli solgt bitevis med graffiti på av fortausselgerne ved Brandenburg-porten.
Det var ikke vanskelig å fatte det historiske i Murens sammenbrudd. Jeg befant meg i Paris den dagen på et lite hotell i Marais med utsikt over hustakene med de smale terrakottapipene. Like ved Metro-stasjonen Saint-Paul. På grunn av en faglig aksjon i redaksjonen eller distribusjonen, kom ikke Le Monde den dagen. Men avisselgeren sa det: Berlin-muren er falt. Det var som å høre historiens lokomotiv suse forbi på rue de Rivoli. Og jeg som hadde telt på knappene om jeg skulle dra til Berlin eller Paris den dagen. Altså: historiens lokomotiv suste forbi på Karl-Marx Allee og slett ikke på rue de Rivoli. Med Murens fall var den kalde krigen slutt, slik pressekommentarene helt riktig, men svært så ensformig har fortalt oss. Det de ikke har fortalt, og som de i hvert fall ikke har brydd seg om å analysere, er at Jaltaavtalen også ligger der i murpussen. Og hva betyr det? I februar 1945 møttes de tre store, Churchill, Roosevelt og Stalin (nevnt i alfabetisk rekkefølge) i byen Jalta på Krim. I denne svartehavsbyen som ligger så gunstig til i ly for nordavinden som feier over de russiske steppene, ble etterkrigs-Europa delt mellom de vordende seierherrene.
Slik hadde også Spania og Portugal møttes 451 år tidligere i den lille byen Tordesillas ved Valladolid i Spania for å dele jordkloden mellom seg. Det går ei linje fra Tordesillas til Jalta. Den går gjennom Wien (et par ganger), Berlin og Versailles og en del andre steder der kongressene har danset og innimellom fordelt krigsbyttet mellom seg. Det er slik stormakter deler verden. I suveren forakt for de folkene som blir delt. Og det finnes ikke noe annet grunnlag for denne delinga enn økonomisk og i siste instans militær styrke. Så også på Krim.
Sovjetunionen skulle ha kontrollen i Øst-Europa, mens vestmaktene skulle kontrollere resten. Polen ble delt, slik Polen gjerne blir. Sovjet beholdt den østlige delen, mens Polen til gjengjeld fikk tyske områder i Øst-Preussen, Schlesien og Pommern. (Den nøyaktige vestgrensa langs Oder og Neisse ble fastsatt etter Tysklands kapitulasjon og amerikanerne gjorde en tabbe da de godtok den fordi de trodde at Stalin snakket om en østligere sideelv til Oder som også heter Neisse, Glatzer-Neisse, i motsetning til Lausitzer-Neisse der grensa faktisk ble liggende.) Stalin godtok at England knuste frigjøringsbevegelsen i Hellas, mens han forlangte, og fikk, full kontroll over f.eks. Bulgaria og Romania. Sovjet trakk seg ut av Øst-Finnmark og Østerrike, men sikret seg hegemoni over Polen, Tsjekkoslovakia og, så lenge det varte, over Jugoslavia. Det varte bare tretten måneder før Churchill holdt sin beryktede tale om at det hadde senket seg et «jernteppe» over Europa. I denne talen i Fulton, Missouri pekte den forhenværende britiske statsministeren ut Sovjetunionen som den nye fienden. President Truman fulgte opp i mars året etter med den amerikanske containment-strategien, der målet var å demme opp for Sovjetunionen. Planen for gjenoppbygging av Vest-Europa som fikk navn etter USAs utenriksminister Marshall, ble utformet slik at den tjente oppdemmingspolitikken. Dette ble endelig utformet i 1948. Vest-Europa skulle få kreditter, mens øst-Europa ble utelukket. Handel med øst-Europa ble underlagt den USA-dominerte Coordination Committee — COCOM, som skulle nekte Sovjetunionen og øst-Europa tilgang til vestlig teknologi. Alt fra hårkammer av plast til maskiner og våpen sto på de første listene. I løpet av tre år var en allianse forandret til et fiendskap. Europa var delt i to.
Da Gorbatsjov solgte DDR til Kohl i Stavropol i 1990 beseglet han det som Murens fall hadde innledet. Delinga av Europa fra møtet på Krim gjelder ikke lenger. Men er det så farlig da? Nei, sjølsagt ikke. Det var god grunn til å juble da bulldozerne kunne rydde vekk murbrokkene etter Jalta. Men jubelen blir sittende litt fast i halsen når ettertanken melder seg. For når delinga fra Jalta ikke lenger gjelder, betyr det at alle de konfliktene som ble stappet ned under lokket i Pandoras eske i 1945 er oppe på bordet igjen. De er sprell levende og med det samme potensialet til å spre død og faenskap. Resultatene av Jaltakonferansen har altså langt på vei brutt sammen. Problemet er at når resultatet av en krig som kostet noen titalls millioner menneskeliv oppheves, så oppheves ikke automatisk de konfliktene som lå til grunn for krigen. Nå er ikke bare Jalta avlegs, men taperne av siste krig, Japan og Tyskland har blitt de to førende industrilanda i verden, sterkere enn de noen sinne har vært, men fortsatt utenfor de gode selskap i Sikkerhetsrådet og i toppforhandlingene og deling av innflytelsessfærer.
En Pandoraeske er åpnet på nytt. Om det er noe håp igjen i esken denne gangen vil tida vise. Og det er ikke bare Jalta som ligger der i murpussen etter Berlinmuren. I ruinene av det Jugoslavia som ikke lenger finnes, ligger også en betydelig del av resultatene av den forrige imperialistiske krigen i Europa. Jugoslavia var en konstruksjon som seierherrene i den første verdenskrigen lagde i Versailles, for å lemleste to av taperne, nemlig Østerrike-Ungarn og det osmanske Tyrkia. Men Jalta og Versailles var framfor alt retta mot Tyskland. Når Jalta og Versailles er døende, gjenoppstår kravet om Stor-Tyskland. Moderne prøyssere vil se seg om etter sine røtter i Königsberg i Øst-Preussen, i Estland, Latvia og Litauen, i Polen, Böhmen og ved Volga. (Samt i Sudetenland, Vojvodina, Siebenbiirgen, Ukraina og en del andre steder.) I dette området har dessuten folk lange tradisjoner i å omdefinere sitt nasjonale opphav alt etter hva som er opportunt. Alt etter konjunkturer og vekslende krigslykke finnes det mennesker i dette området som i sin levetid har definert seg som tyske et par tre ganger og som ikke-tyske like ofte.
