oss 100 kroner!
Av M. K. Bhadrakumar.
Den kinesiske holdninga til utviklinga i og rundt Ukraina var i utgangspunktet endimensjonal, nemlig det er ingen tenkelig parallell mellom Ukraina og Taiwan-spørsmålet, da de er fundamentalt forskjellige, fordi Taiwan er en del av Kina, mens Ukraina er et uavhengig land. Rent faktisk er dette korrekt.
Imidlertid har det vært et skifte i det siste mot å erkjenne at de eurasiske spenningene har en analogi i Indo-Stillehavsregionen. De kinesiske kommentarene understreker at den nådeløse utvidelsen av NATO i tida etter den kalde krigen er hovedårsaken til det som utspiller seg i Ukraina. I videosamtalen med president Biden i helga, berørte president Xi Jinping implisitt dette aspektet:
«USA og NATO bør også ha dialog med Russland for å ta opp kjernen i Ukraina-krisa og lette sikkerhetsbekymringene til både Russland og Ukraina… Som to kinesiske ordtak sier: «Det krever to hender å klappe.» «Han som bandt klokka til tigeren, må ta den av.» Det er avgjørende at de involverte partene viser politisk vilje og finner en skikkelig løsning med tanke på både umiddelbare og langsiktige behov… En varig løsning vil være at store land respekterer hverandre, avviser den kalde krigens mentalitet, avstår fra blokkkonfrontasjoner, og bygge trinn for trinn en balansert, effektiv og bærekraftig sikkerhetsarkitektur for regionen og for verden …»
I bølgen av kinesiske kommentarer om Ukraina-konflikten, er det en rapport som fanger oppmerksomhet for sin skarphet og innsikt, nemlig et intervju i Global Times med tittelen Russland-Ukraina-konflikten kan betraktes som en «forhåndsvisning» av USAs mulige handlinger i Asia: Zheng Yongnian – NATOs fantom.
Zheng Yongnian er mest kjent som en internasjonal autoritet på kinesisk politikk, politisk økonomi og KKP. Han mener kategorisk at NATOs ekspansjon ikke vil stoppe, og at den sannsynligvis vil utvide seg til Asia.
Etter hans syn er USA allerede i ferd med å sette på plass «prototypen av et «asiatisk NATO» – og viser til til AUKUS, Quad, Five Eyes, Indo-Pacific Strategi, USAs bevegelser vis-a-vis Vietnam og Singapore. For det andre sa han at Kina burde forutse en krise i Ukraina-stil som finner sted i «mange land og regioner» i Asia, og «utvidelsen av NATO vil bare stoppe når en annen blokk kan konkurrere med den og danne en motvekt».
For det tredje, mens Kinas økonomiske åpenhet og gjensidige avhengighet er dets sterke sider, kan det ikke forhindre en krig, men det kan trolig bremse den. Han sa rett ut: «Når det blir voldsomme konflikter mellom Kina og USA, vil USA sparke Kina ut av SWIFT-systemet slik det gjorde med Russland? Min mening er: 100 prosent JA.» Når det er sagt, kan Kinas økonomi, dypt forankret i Vesten, få Vesten til å føle ekte smerte.
Zheng Yongnian påpekte imidlertid også at det ikke er helt svart og hvitt heller. På den ene sida, mens Kina og Europa har felles interesser og ingen geopolitiske tvister, og på den andre sida er Europas nåværende solidaritet med USA svært skjør, ettersom europeiske interesser er i fare i et lengre perspektiv og EU selv er «i et spesielt sårbart øyeblikk.»
Dessuten vil et remilitarisert Tyskland forårsake uro på kontinentet, spesielt for Frankrike, med geopolitiske implikasjoner. Dessuten hjemsøker spøkelset med spredning av atomvåpen Europa nå. Det er ikke lenger mulig å utelukke at konflikter skjer igjen i den vestlige sivilisasjonen.
Interessant nok satte Zheng Yongnian også fingeren på at det geopolitiske landskapet i Asia kan endre seg radikalt hvis Japan, etter forbilde av Tyskland, også velger remilitarisering. «Dette vil påvirke hele Øst-Asia, advarte han.»
Analysen er veldig dyptgående og det er veldig lite å legge til. Kina er på vakt mot at Washington beveger seg i retning av å skape et «Ukraina-lignende» strategisk dilemma for Beijing i forhold til Taiwan. Og ganske riktig har Kina blitt provosert av de grove bemerkningene som nylig kom fra general Kenneth Wilsbach, sjef for Pacific Air Forces, om «nøkkellærdommen» Beijing burde trekke ut av Ukraina-konflikten.
Generalen listet dem opp som «solidariteten til det globale samfunnet» i å motsette seg «et uprovosert angrep på en nabo» og «de tyngende sanksjonene som økonomisk har forkrøplet Moskva». Wilsbach truet med at hvis Kina oppfører seg på russisk måte, «vil det skje noe mer robust.»
I tillegg, advarte han, bør Kina også vurdere motstanden fra regionale land, bortsett fra krigens herjinger i menneskeliv og skatter. Det kunne ikke vært tapt på Beijing at Wilsbach skjøt rett fra hofta rett før Bidens telefonsamtale til Xi Jinping.
På dette bakteppet fortjener talen til den kinesiske viseutenriksministeren Le Yucheng på lørdag ved Tsinghua-universitetet om følgene av utviklinga i Ukraina for Asia-Stillehavsregionen nøye oppmerksomhet.
Dette er de første autoritative uttalelsene fra en kinesisk topptjenestemann som erkjenner at «Ukraina-krisa gir oss et speil for å observere situasjonen i Asia-Stillehavet. Vi kan ikke annet enn å spørre, hvordan kan vi forhindre at ei krise som dette skjer i Asia-Stillehavet?» Disse bemerkningene kom umiddelbart etter den 2 timer lange telefonsamtalen mellom president Xi Jinping og president Biden.
Le Yucheng sa at Asia-Stillehavet er i en «lovende situasjon» i dag – et anker for fred og stabilitet, en motor for vekst og en «tempo-setter» for utvikling. Regionen står overfor to valg mellom å bygge «en åpen og inkluderende familie for vinn-vinn samarbeid eller gå inn for små blokker basert på den kalde krigens mentalitet og gruppekonfrontasjon.»
Le Yucheng definerte dette valget som mellom: «fred og å ikke undergrave regional ro; såkalt absolutt sikkerhet og felles sikkerhet; gjensidig respekt og hensynsløs innblanding i andres indre anliggender; og, enhet og samarbeid versus splittelse og konfrontasjon.» Det hørtes utvilsomt ut som om han advarte mot USAs såkalte Indo-Stillehavsstrategi.
Le Yucheng understreket at India-Stillehavsstrategien er preget av provokasjonshandlinger, dannelse av «lukkede og eksklusive små sirkler eller grupper», og fragmentering og blokkbasert deling som bare kan føre til en situasjon «like farlig som NATOs strategi for østutvidelse i Europa … (som) ville få ufattelige konsekvenser, og til slutt presse Asia-Stillehavet over kanten av en avgrunn.» Han understreket det kritiske ved at de regionale statene fører «uavhengig, balansert og forsvarlig utenrikspolitikk» som samsvarer med prosessen med regional integrasjon.
Parallellene mellom situasjonene rundt henholdsvis Ukraina og Taiwan diskuteres eksplisitt i de kinesiske kommentarene og formuleringene. USAs «innestengning av Russlands strategiske rom» gjennom NATO-utvidelse og samtidig oppfordringer til Kiev om å konfrontere Russland, blir overført til Taiwan også. Der oppfordrer Washington separatistkreftene på øya til å oppgradere våpenkjøpene for å provosere Beijing.
Selvfølgelig har USA avstått fra direkte intervensjon i Ukraina, ettersom Russland ikke bare er en militærmakt, men også en atommakt. Det store spørsmålet er om Kina vil komme til en konklusjon om at dets beste mulighet «til å løse sitt interne Taiwan-spørsmål» ligger i å konfrontere USA i det nåværende tidspunktet når «USA mangler selvtillit og trenger å blåse seg opp for å styrke seg sjøl» og når NATOs hender er fulle i Eurasia og det er usannsynlig at USAs allierte i Asia-Stillehavet vil gripe inn i Taiwan.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
