oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
I forrige uke forsvant betegnelsen «venstresidas dagsavis» fra forsida på Klassekampen. Jeg trodde et øyeblikk dette var resultatet av en forsinket erkjennelse i redaksjonen, men dessverre – i går var «venstresida» tilbake igjen. Det harmonerer for så vidt bra med dagens komplett meningsløse kronikk i KK om de norske utenlandskablene for strøm. På «venstresida» er det trolig bare Kari Kaski og noen få andre i SV og MDG som kanskje slutter seg til synspunktene – som det er merkelig at ei angivelig venstreorientert avis gidder å bruke plass på.
Ifølge de to forfatterne (Bøhren/Gjærum) bidrar de nye eksportkablene til å redusere de globale CO2-utslippene mer enn om vårt vannkraftoverskudd (og all ny norsk vindkraftproduksjon) brukes i Norge. Det meste av elektrifiseringen i Norge «gir negativ klimaeffekt», skriver de, både på sokkelen, el-biler, kraftkrevende industri m.m.: «— ut fra globale klimahensyn bør Norge produsere rein strøm, men eksportere den gjennom de nye kablene til land med skitten strøm». – Nå finnes det selvfølgelig vesentlig bedre argumenter mot mange av de norske elektrifiseringstiltakene enn eksport av norsk vannkraft, men la det ligge i denne runden.
Kronikken er kun opptatt av konsekvensene for «det grønne skiftet», og er et ultrateoretisk eventyr uten fnugg av tilknytningspunkter til norsk og global virkelighet. (Kronikken vedlegges: Kabler, klima og Glasgow.
For det første: Den ser bort fra de fleste relevante spørsmål knyttet til energi. Selv om Norge skulle ha eksportert halvparten av landets fornybare energi (75 TWh), vil det bare bli en brøkdel i forhold til de globale behovene – det brukes i dag som kjent 130.000 TWh global «elektrisitet» lagd av kull og gass som skal erstattes i løpet av 20-30 år, tallet er forresten i sterk vekst. Også i forhold til den fossile «elektrisiteten» i EU er 75 TWh ubetydelig.
For det andre: Konsekvensene i Norge er enda verre: Vesentlig dyrere strøm, rasering av mye norsk natur (inntil 15.000 nye vindturbiner), lite energi til nye arbeidsplasser, problemer for den kraftkrevende industrien etc., og generelt prisstigning på de fleste produkter.
Forfatternes hovedtabbe er at de er opptatt av ett enkelt, uløselig problem («det globale skiftet»), mens de overser de fleste andre konsekvenser. De er opptatt av én hypotetisk fordel (reduserte klimagassutslipp), og uinteresserte i alle ulempene, dvs. av de sosiale og økonomiske konsekvensene i Norge. Regnestykket fordeler/ulemper står til stryk. Dessverre er det slik også norsk energipolitikk fungerer.
Det er bare et par uker siden det kom en rapport fra IEA som inneholdt en drepende dom over de fleste lands klima- og energipolitikk: Ingen er i nærheten av å kunne realisere målet om reduserte klimagassutslipp. Likevel fortsetter klodens land som om ingenting hadde skjedd: Man later som om det er mulig å kombinere en energikrevende vekstpolitikk med et grønt skifte som kun består av at det bygges litt ny fornybar energi i kombinasjon med mye mer fossil energi.
Dessverre er ikke den norske avisa som kaller seg «venstreorientert» stort bedre.
Ps. Jeg hadde egentlig tenkt å trappe litt ned på skrivingen av energikommentarer, med det er ikke lett…
Her følger kronikken:
De nye utenlandskablene snur opp ned på diskusjonene om klimagevinst. Har vi forstått dilemmaet?
Kabler, klima og Glasgow
KRONIKK
Øyvind Bøhren og Per Ivar Gjærum
De nye kablene fra Norge til Tyskland og England i 2021 gjør at Norge nå kan eksportere nær halvparten av sin strømproduksjon. Kablene ga umiddelbart økt strømeksport og dyrere strøm. Stormen rundt høye strømpriser har helt overdøvet debatten om hva kablene betyr for store klimaspørsmål. Det er minst fire konsekvenser, som alle griper rett inn i norsk klimapolitikk på en krevende måte.
For det første kan de nye kablene gi stor klimagevinst, da de reduserer utslippet av klimagasser i landene som importerer rein strøm fra Norge.
Klimautslippet fra strømproduksjon kan måles med utslippsfaktoren, som er utslipp CO2 per produsert kilowatt-time. Lavere utslippsfaktor betyr renere strøm. Det oppstår derfor klimagevinst når land med lav utslippsfaktor eksporterer til land med høy.
Alle land Norge eksporterer strøm til, har høyere utslippsfaktor enn oss.
Dette gjelder særlig Tyskland, der importen er høy når tysk strømproduksjon fra vind og sol er lav. Da vil rein strøm fra Norge erstatte skitten strøm som Tyskland ellers måtte ha laget fra gass eller kull.
I 2021 var Norges bruttoeksport til Tyskland cirka 4 terawatt-timer, som trolig reduserte tyske utslipp med to millioner tonn CO2. Det tilsvarer årsutslippet til 200.000 nordmenn.
For det andre forandrer kablene klimaeffekten av alle norske elektrifiseringstiltak, som solstrøm, vindturbiner, elbiler og strøm til plattformdrift i Nordsjøen.
Elektrifiseringstiltak lager eller bruker strøm. Tiltak som lager strøm, er solceller og vindturbiner. De nye kablene øker klimagevinsten av slike tiltak fordi strømmen fra sol og vind ikke lenger bare erstatter annen rein strøm i Norge, men også skitten strøm på kontinentet.
Dermed sparer kablene verden for mer utslipp enn hvis strømmen bare ble brukt i Norge. Elbiler og strøm til plattformdrift er tiltak som bruker strøm. Utenlandskablene endrer også klimaeffekten av slike tiltak, men her blir effekten dårligere. Grunnen er, igjen, at rein, norsk strøm nå kan erstatte skitten, utenlandsk strøm.
Å bruke rein strøm til å lade elbiler eller drive plattformer i Norge gir negativ klimaeffekt fordi strømmen ikke blir eksportert. Det samme gjelder dagens kraftkrevende industri.
Dermed snur de nye kablene opp ned på elektrifiseringstiltakenes klimagevinst. Tiltak som før var klimamessig tvilsomme, blir nå gode. Tiltak som før var klimamessig gode, blir nå tvilsomme.
De nye kablene påvirker også hvordan norske elektrifiseringstiltak bidrar til å oppfylle Norges utslippsforpliktelser ifølge Glasgow-avtalen. I Glasgow-avtalen forpliktet Norge seg til å redusere det nasjonale utslippet med 55 prosent innen 2030. For tiltak som lager rein strøm, er problemet at Glasgow-avtalen gir utslippsreduksjonen til det landet som importerer denne rene strømmen fremfor å lage skitten strøm selv.
«Stormen rundt høye strømpriser har helt overdøvet debatten.»
Tyskland har derfor sterkt insentiv til å kjøpe norsk strøm for å nå sitt Glasgow-mål. Norge har derimot ikke noe insentiv til å selge strømmen for å nå sitt.
For tiltak som bruker strøm, gir Glasgow-avtalen Norge insentiv til å ikke eksportere, men heller la strømmen erstatte fossilt drivstoff hjemme.
Elbil, elektrifisert sokkel og kraftkrevende industri i Norge er blitt mindre klimavennlig med de nye kablene fordi rein strøm nå er klimamessig mer verdt utenlands. Likevel får Norge full uttelling i sitt Glasgow-regnskap for at de norske elektrifiseringstiltakene unngår fossil energi.
Dette betyr at ut fra globale klimahensyn bør Norge produsere rein strøm, men eksportere den gjennom de nye kablene til land med skitten strøm.
Siden de er kritisert i denne artikkelen, er Øyvind Bøhren og Per Ivar Gjærum naturligvis hjertelig velkommen til å gi sitt tilsvar i steigan.no.
Red.
