Brenner globalistiske strukturer for å redde den globalistiske ‘liberale orden’

0

Av Alastair Crooke

Biden har endelig fått sin utenrikspolitiske «suksess»: Europa gjerder seg bort fra Russland, Kina og det fremvoksende integrerte asiatiske markedet.

I sin triple strike av sanksjoner mot Russland var EU i utgangspunktet ikke ute etter å få det russiske finanssystemet til å kollapse.

Langt ifra: EUs første instinkt var å finne midler for å fortsette å kjøpe for å dekke kraftbehovet (som har blitt gjort destod viktigere da nivået på europeisk gass svever på rundt null). Kjøp av kraft, spesielle metaller, sjeldne jordarter (alt nødvendig for høyteknologisk produksjon) og landbruksprodukter skulle unntas. Kort sagt, ved første utkast, var senene i det globale finansielle systemet ment å forbli intakte.

Hovedmålet var snarere å blokkere kjernen i det russiske finanssystemets evne til å skaffe kapital – supplert med spesifikke sanksjoner mot Alrosa, en stor aktør i diamantmarkedet, og Sovcomflot, en tankflåteoperatør.

Så, sist lørdag morgen (26. februar), endret alt seg. Det ble en blitzkrieg: «Vi fører en total økonomisk og finansiell krig mot Russland. Vi vil forårsake kollapsen av den russiske økonomien”, sa den franske finansministeren Le Maire (ord han senere sa at han angret på).

Den lørdagen handlet EU, USA og noen allierte for å fryse den russiske sentralbankens valutareserver i utlandet. Og enkelte russiske banker (til slutt syv) skulle utvises fra SWIFTs finansielle meldingstjeneste. Hensikten ble åpent innrømmet i en amerikansk briefing som ikke kunne tilskrives noen avsender: Det var å utløse et «bjørneangrep» (dvs. et orkestrert massesalg) av rubelen påfølgende mandag som ville kollapse verdien av valutaen.

Hensikten med å fryse sentralbankens reserver var todelt: For det første å hindre banken i å støtte rubelen. Og for det andre, å skape likviditetsknapphet i en kommersiell bank i Russland for å gi en samlet kampanje den helgen for å skremme russere til å tro at noen innenlandske banker kan mislykkes – og dermed få et rush ved minibankene og starte en et bank-run, med andre ord.

For mer enn to tiår siden, i august 1998, misligholdt Russland sin gjeld og devaluerte rubelen, noe som utløste en politisk krise som kulminerte med at Vladimir Putin erstattet Boris Jeltsin. I 2014 var det et lignende amerikansk forsøk på å krasje rubelen gjennom sanksjoner og ved å få i stand (med hjelp fra Saudi Arabia) et 41 % fall i oljeprisen  januar 2015.

Tydelig, sist lørdag morgen da Ursula von der Leyen kunngjorde at «utvalgte» russiske banker ville bli utvist fra SWIFT og det internasjonale finansielle meldingssystemet; og stavet ut den nesten enestående reservefrysingen av den russiske sentralbanken, var vi vitne til gjentakelsen av 1998. Sammenbruddet av økonomien (som Le Maire sa), et løp mot de innenlandske bankene og utsiktene til skyhøy inflasjon. Denne kombinasjonen var forventet å blande seg inn i en politisk krise – selv om en denne gangen hadde til hensikt å se Putin erstattet, vise Jeltsin – også kalt regimeendring i Russland, slik en senior amerikansk tenketanker foreslo denne uken.

Til slutt falt rubelen, men den kollapset ikke. Den russiske valutaen kom seg snarere, etter et første fall, omtrent halvparten av det tidlige fallet. Russere stod i kø ved minibankene mandag, men et fullt kjør på detaljbankene uteble. Det ble «håndtert» av Moskva.

Det som skjedde den lørdagen som førte til at EU gikk over fra moderate sanksjoner til å bli en fullverdig deltaker i en finanskrig à outrance mot Russland er ikke klart: Det kan ha vært et resultat av intenst amerikansk press, eller det kom innenfra, da Tyskland grep et beleilig alibi for å plassere seg tilbake på banen til militarisering for tredje gang i løpet av de siste tiårene: Å rekonfigurere Tyskland som en stor militærmakt, en kraftfull deltaker i global politikk.

Og det kunne – ganske enkelt – ikke vært mulig uten stilltiende amerikansk oppmuntring.

Ambassadør Bhadrakumar bemerker at de underliggende endringene som ble manifestert av von der Leyen på lørdag «varsler et dyptgripende skifte i europeisk politikk. Det er fristende, men til syvende og sist nytteløst, å kontekstuelt plassere dette skiftet som en reaksjon på den russiske beslutningen om å starte militære operasjoner i Ukraina. Påskuddet gir bare alibiet, mens skiftet er forankret i maktspill og har en egen dynamikk». Han fortsetter,

«Uten tvil, de tre utviklingene – Tysklands beslutning om å trappe opp sin militarisering [bruke ytterligere 100 milliarder euro]; EUs beslutning om å finansiere våpenleveranser til Ukraina, og Tysklands historiske beslutning om å reversere sin politikk om ikke å levere våpen til konfliktsoner – markerer en radikal avgang i europeisk politikk siden andre verdenskrig. Tenkningen mot en militær oppbygging, behovet for at Tyskland skal være en «kraftig» deltaker i global politikk og forkastelsen av dets skyldkompleks og gjøre seg «kampklar» – alt dette skjedde langt før dagens situasjon rundt Ukraina.»

Intervensjonen fra von der Leyen kan ha vært opportunisme, drevet av en gjenoppblomstring av SPD-tyske ambisjoner (og kanskje av hennes egen animus mot Russland, som stammet fra hennes familieforbindelse til SS-tyske erobringen av Kiev), men konsekvensene er sannsynligvis dype.

Bare for å være tydelig, på én lørdag trykket von der Leyen på bryteren for å slå av primære deler av global finansiell funksjon: blokkering av interbankmeldinger, konfiskering av valutareserver og kuttet av muskelfestene for handel. Tilsynelatende blir denne «brenningen» av globale strukturer gjort (som brenning av landsbyer i Vietnam) for å «redde» den Liberale Orden.

Dette må imidlertid sees sammen med Tysklands og EUs beslutning om å levere våpen (til ikke bare en hvilken som helst gammel «konfliktsone»), men spesifikt til styrker som kjemper mot russiske tropper i Ukraina. «Kick Ass»-delene til de ukrainske styrkene som «står imot» Russland er nynazistiske styrker med en lang historie med å begå grusomheter mot de russisktalende ukrainske folkene. Tyskland vil sammen med USA trene disse nazistiske elementene i Polen. CIA har gjort det siden 2015. (Så, mens Russland prøver å avnazifisere Ukraina, oppfordrer Tyskland og EU europeiske frivillige til å delta i en USA-ledet innsats for å bruke nazistiske elementer for å stå imot Russland, akkurat på samme måte som Jihadister ble opplært til å slåss mot Russland i Syria).

For et paradoks! Effektivt fører von der Leyen tilsyn med byggingen av en «Berlin-mur» fra EU – om enn nå med omvendt formål  – for å skille EU fra Russland. Og for å fullføre parallellen kunngjorde hun til og med at Russia Today og Sputnik-sendinger ville bli forbudt i hele EU. Europeere kan bare få lov til å høre autoriserte EU-meldinger – (men en uke etter den russiske invasjonen dukker det opp sprekker i dette stramt kontrollerte vestlige narrativet – “Putin er IKKE gal og den russiske invasjonen mislykkes IKKE”, advarer en ledende militæranalytiker i Daily Mail. Bare det «å tro at Russlands angrep går dårlig, kan få oss til å føle oss bedre, men er i strid med fakta», skriver Roggio. «Vi kan ikke hjelpe Ukraina hvis vi ikke kan være ærlige om situasjonen deres») .

Så endelig har Biden fått sin utenrikspolitiske «suksess»: Europa murer seg bort fra Russland, Kina og det fremvoksende integrerte asiatiske markedet. Det har sanksjonert seg fra «avhengighet» av russisk naturgass (uten utsikter til noen umiddelbare alternativer) og den har kastet seg på Biden-prosjektet. Neste nå, EU dreier seg mot sanksjoner mot Kina?

Vil dette vare? Det virker usannsynlig. Tysk industri har en lang historie i å sette sine egne merkantile interesser foran bredere geopolitiske ambisjoner – til og med foran EU-interesser. Og i Tyskland er forretningsklassen faktisk den politiske klassen og trenger kraft til konkurransedyktige priser.

Mens resten av verden viser liten eller ingen entusiasme for å slutte seg til sanksjoner mot Russland (Kina har utelukket sanksjoner mot Russland), er Europa i hysteri. Dette vil ikke falme raskt. Det nye «jernteppet» som ble reist i Brussel kan vare i mange år.

Men hva så med de utilsiktede konsekvensene av forrige lørdags «sanksjons-blitzkrieg»: de ‘unknowable unknowns’ –  i Rumsfelds berømte mantra? Den enestående utkoblingen som påvirket en nøkkeldel av det globalistiske systemet ble ikke satt i fri, utenfor kontekst – Den utviklet seg til en emosjonell hyperladet atmosfære av russofobi.

Mens EU-landene hadde håpet å skåne russiske kraftforsendelser, tok de ikke hensyn til vanviddet mot Russland. Oljemarkedet har gått i streik, og fungert som om kraft allerede var omfattet av rammen for vestlige sanksjoner: Oljetankere hadde allerede begynt å unngå russiske havner på grunn av sanksjonsfrykt, og ratene for oljetankere på russiske råoljeruter har eksplodert så mye som ni -fold de siste dagene. Men nå, midt i økende frykt for å falle inn i komplekse restriksjoner i forskjellige jurisdiksjoner, nøler raffinerier og banker med å kjøpe russisk olje overhodet, sier tradere og andre involverte i markedet. Markedsaktørene frykter også at det kan bli pålagt tiltak som retter seg direkte mot oljeeksport dersom kampene i Ukraina skjerpes.

Råvaremarkedene har vært i uro siden den spesielle militæroperasjonen startet. Europeisk naturgass hoppet så mye som 60 % på onsdag, da kjøpere, megler og fraktselskaper unngår russisk gass. En kombinasjon av sanksjoner og kommersielle beslutninger fra frakt- og forsikringsselskaper om å styre unna har redusert dette bidraget til globale forsyninger kraftig den siste uken. En standard kaskade av vestlige selskaper er fullt mulig. Og avbrudd i forsyningslinjene er uunngåelig.

Mange vil bli påvirket av råvareuroen, men med Russland som står for 25 % av den globale hveteforsyningen, vil økningen på 21 % i hvete og 16 % økning i maisprisene siden 1. januar representere en katastrofe for mange stater i Midtøsten, blant andre.

All denne forstyrrelsen av markedene kommer allerede før Moskva reagerer med sine egne mottiltak. De har vært tause så langt – men hva om Moskva krever at fremtidige betalinger for kraft skal gjøres i Yuan?

I sum kan endringene fra von der Leyen og EU, med økende råoljekostnader, potensielt vippe globale markeder inn i krise, og sette i gang en spiral av inflasjon. Kostnadsvekst skapt av en eskalerende økning i kraftkostnadene og forstyrrelser i matforsyning er ikke så lett mottakelige for pengemidler. Hvis det daglige dramaet i krigen i Ukraina begynner å forsvinne fra offentligheten, og inflasjonen vedvarer, vil de politiske kostnadene for von der Leyens lørdagsdrama sannsynligvis bli en heleuropeisk resesjon.


«Siden lang tid før den russiske invasjonen av Ukraina har europeere slitt under vekten av kraftregninger som har løptløpsk», bemerker OilPrice.com. I Tyskland koster en måneds kraft for noen det samme som de pleide å betale for et helt år; i Storbritannia har regjeringen hevet pristaket for kraftregninger med hele 54 %, og i Italia kan en nylig økning på 40 % innenlands kraftkostnad nå nesten dobles.

New York Times beskriver denne innvirkningen på lokale bedrifter og industrier som intet mindre enn «skremmende», ettersom alle slags småbedrifter over hele Europa (før forrige ukes hendelser) har blitt tvunget til å stanse driften ettersom kraftkostnadene oppveier fortjenesten. Store industrier har heller ikke vært immune mot prissjokket. «Nesten to tredjedeler av de 28 000 selskapene som denne måneden ble undersøkt av det tyske Handels- og Industrikammeret vurderte kraftpriser som en av sine største forretningsrisikoer … For de i industrisektoren var tallet så høyt som 85 prosent.»

Man minnes den gamle spådommen fra Midtøsten, om at vestlige verdier ville vende seg mot Vesten selv, og til slutt sluke det.»


Alastair Crooke er tidligere britisk diplomat, grunnlegger og direktør for det Beirut-baserte Conflict Forum.

Oversatt til norsk av Kari Angelique Jaquesson

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.