Hva skjer med kapitalismen?

0
Helicopter money policy as response to covid-19 public health crisis: helicopter distributing currency to prevent economic depression

Av Tollef Hovig.

Kapitalismen i høyinntektslandene er inne i et faseskifte. Det er av historisk karakter og pågår her og nå. Du ser det ikke i hverdagen, det nærmeste du kommer er enkelte brokker i forskjellige aviser. Begrep som kvantitative lettelser, renteheving, inflasjonsmål, pengepolitikk, «stakeholders» og lignende svirrer rundt. En enkel forklaring av hvilket skifte vi er inne i kan være på sin plass.

Den klassiske kapitalistiske modellen

La oss ta utgangspunkt i en av Marx sine enkleste formler. Han beskriver den kapitalistiske sirkulasjonen med formelen P-V-P’. P står for penger, V står for varer og P’ for mer penger. Kapitalismens sirkulasjon kan beskrives som penger – varer – mer penger. På Marx tid oppsto P’ gjennom at kapitalistene fikk fortjenesten av årets produksjon, som de investert i utvidet eller forbedret produksjon. Kapital og penger fulgte antall varer. Når varemengden økte, økte også mengden kapital/penger. V’, mer penger kom fra fortjenesten som ble skapt i produksjonen.

Fortjenesten hadde to kilder, enten at man brukte færre samlede timeverk på det samme antall varer enn man gjorde i sirkulasjonens forrige runde, eller ved at man betalte mindre for timeverkene for det samme antall timeverk, enn man gjorde i forrige runde. For at denne modellen skulle fungere for et samfunn, måtte fortjenesten fra disse to kildene være stor nok til å skape vekst i samfunnet. I denne klassiske kapitalistiske perioden utgjorde vareøkonomien (produksjonsarbeid, transport, salg og tjenester knyttet til denne) på slutten av 1800-tallet over 95% av samfunnets økonomi og sysselsetting. Dette ga et bredt samfunnsmessig grunnlag for fortjeneste. Gjennom denne klassiske perioden som varte fram til 1970-tallet falt vareøkonomiens andel ned til rundt 60%. Noen høyinntektsland med en høyere andel, noen med en lavere andel. Samtidig som vareøkonomiens, og dermed fortjenestegrunnlagets andel i samfunnet ble mindre, gikk også hastigheten i forbedringer og lønnsforringelser ned. I mange land hadde hastigheten på forbedringene skapt så store fortjenester at det hadde gitt rom for forbedring av lønns- og arbeidsvilkår. På 1970-tallet var veksten i denne klassiske modellen for kapitalisme ikke lenger stor nok til å skape nødvendig vekst. Allikevel mente kapitalistene å se flere fortjenestemuligheter enn den opptjente kapitalen kunne finansiere, og fortjenesten var for liten til å sikre vekst. Hva nå?

Finanskapitalens periode

Det som skjedde i høyinntektslandene på begynnelsen av 1980-tallet var at sirkulasjonen P-V-P’ fikk et tillegg. P’ fikk en kilde til, som vi kan kalle P*. Kapitalen rigget kapitalismen slik at man gjennom de private bankene kunne låne ut mer penger enn det sirkulasjonens fortjeneste hadde skapt. På en måte kan man si at de private bankene fikk lisens til å trykke penger, men i form av utlån. Disse utlånene måtte være adressert til spesifikke prosjekter med en, av bankene, godkjent fortjenestemulighet. Dette gjorde kapital til en markedsvare. Den oppdemmede etterspørselen etter kapital til prosjekter førte til at renta på kapital gjorde et hopp til mellom 16-18% i høyinntektslandene etter hvert som reformene ble rullet ut. I og med at så å si alle lån gikk til spesifikke prosjekter, måtte ressursene til å gjennomføre prosjektene være til stede før lån ble gitt. Det medførte at inflasjonen slapp taket i denne perioden. Det økende lån/gjeldsberget medførte ikke noe press på ressursene i vareøkonomien. Denne perioden varte i rundt 35 år til rundt 2020. En periode hvor formelen P-V-P’ ble til P-V-P’*. Andelen tilleggskapital som kom fra den skapte fortjenesten, merket ‘ ble gradvis mindre og økningen i låne/gjeldskapital merket * blir gradvis større. Låne/gjeldsberget økte samlet sett med 5-7% mer enn økningen i BNP (ca 1-2%) hvert år.  Stadig lavere rente gjorde at økende gjeld kunne betjenes med den samme årlige kostnaden. Perioden tar slutt når styringsrenta i de fleste høyinntektsland runder 0%. Da kan man ikke lenger øke lånet med samme daglige kostnad. Epoken med denne type finansiering kan man si tok slutt i 2019. Ved begynnelsen av denne perioden utgjorde vareøkonomien samlet rundt 60% av BNP og av sysselsettingen. Ved periodens slutt utgjorde vareøkonomiens andel rundt 40% av sysselsetting og BNP i høyinntektslandene. Noen land over, mens i land som England og USA var andelen til den samlede vareøkonomien nede i rundt 35%. Vareøkonomien, som var den kapitalistiske fortjenesten sin kilde, hadde i perioden blitt redusert til en liten andel av samfunnets økonomi. Når samtidig forbedringshastigheten i vareøkonomien avtar, har man et problem, et stort problem. Man kan ikke lenger øke gjelden til samme daglige kostnad, fordi renta ikke kan falle lenger. Fortjenesten i vareøkonomien har blitt en svært beskjeden andel av samfunnets økonomi. Det å finne prosjekter som gir positiv avkastning har blitt en risikosport. Hvordan skal man i fasen som kommer klare å skape P*?

Sentralbankenes og statens epoke

Til det, finnes det bare en løsning. Man kan tenke seg løsninger basert på omfordeling, i form av mer skatter og avgifter, prisøkning på varer, nedpressing av lønns- og arbeidsvilkår etc. Og alle disse løsningene vil nok bli benyttet. Men de vil ikke være tilstrekkelige. Løsningen ligger i at sentralbankene overtar finansieringen av P*. For å få til det må det skapes et politisk handlingsrom for denne type finansiering. Pandemien slo opp døra til denne type finansiering med et brak. Mange land gikk for langt i støtten, og blir takket med så forhøyet etterspørsel at alle produksjonsbedrifter som har muligheten, setter opp prisene sine. Produksjonskostnadene har ikke blitt noe dyrere, men de må gjøre det for å kunne øke fortjenestene sine. Det neste som skjer er en politisk bearbeiding hvor klimakrise, ressurskrise, vannkrise, strømkrise og beslektede kriser skapes, enten politisk eller gjennom propaganda. Det skaper handlingsrom for sentralbankfinansiering av slike samfunnsområder. Måten dette vil bli gjort på vil variere mellom de ulike høyinntektslandene. I USA er det infrastrukturpakke, i Norge er det CO2 fangst, i Tyskland er det energikrise osv. I Norge vil en slik sentralbankfinansiering ventelig ta form av ekstraordinær bruk av oljefondet, mens i andre høyinntektsland vil sentralbankene trykke penger og øke sine balanser.

Et spørsmål vi kan stille er hvor dette vil føre sysselsetting og økonomi i høyinntektslandene. Finanskapitalens epoke førte til at andelen mennesker sysselsatt med kapitalforvaltning økte fra 6-7% opp mot 40% gjennom de 35 årene denne epoken varte. Folk som i hovedsak bare driver med omfordeling. I epoken som kommer kan vi anta at dette tallet vil gå tilbake, mens folk sysselsatt i produksjonskapital vil øke noe, som følge av finansiering av offentlige behov som må løses av produksjonskapitalen.

Hva slags utvikling vil sirkulasjonen P-V-P’* (hvor* er sentralbankfinansiering) føre til i høyinntektslandene. Det bildet som tegner seg er en nedadgående spiral, med en periode med offentlig støtte, søm fører til økte priser, som følges av en periode med renteheving for å bremse prisøkningen, som følges av en ny periode med støtte, søm følges av en ny periode med renteheving …… Det er tre parter i en slik prisøkning. Produksjonskapitalen som hever prisene, det arbeidende folket som ønsker å heve lønningene tilsvarende og finanskapitalen som vil øke rentene for å ta igjen det tapte som prisøkningen fører til. Dersom det arbeidende folket klarer å ta igjen prisøkningen blir det klassisk inflasjon, hvor finanskapitalen står igjen som taperen når de får mindre for pengene sine. Klarer de å ta igjen med økt rente er samfunnet tilbake til start. Det nye store problemer for finanskapitalen er at utviklingen de har gjort seg fete på de siste 35 årene har ført til et gigantisk gjeldsberg (særlig hos produksjonskapitalen) som ikke tåler renteøkning. Det vil føre til at mange får tilbakebetalingsproblemer og ikke klarer å betale tilbake. Så da vil bankene tape pengene sine på den måten. Så muligheten til å øke renta nå, er svært begrenset. Her rører vi også ved den andre måten sentralbanken kan finansiere den kommende epoken på. Den kan overta misligholdt og råtten gjeld fra de private bankene. En aktivitet sentralbankene startet under finanskrisen i 2010, og som har vært mer eller mindre i gang siden.

Begge disse måtene å skape P* på, gjennom skaping av offentlige behov eller overtakelse av råtten gjeld, innebærer egentlig at samfunnet nærmer seg et punkt hvor den gjennomsnittlige fortjenestemarginen til produksjonskapitalen har falt under null. Normalt ville det betydd at mange firmaer gikk underskudd, og ville trengt kontanter for å klare seg. For å dekke disse underskuddene ville de vært nødt til å trekke kapital ut av aksjer og ulike former for formueskapital, som de har plassert penger i, i de gode tidene. For eksempel selge næringsbyggene sine og leie dem tilbake. Da ville vi fått se fallende aksjekurser og eiendomspriser.  Det punktet nærmer seg, men er utsatt så lenge man finner veier til å holde P* ved like gjennom sentralbankene. Inntil videre kan man se for seg støtte – renteheving – støtte – renteheving i en stadig trangere spiral.

Kapitalister som ser at sentralbankfinansiering er eneste veien å gå, som Larry Fink i Black Rock og Klaus Schwab i World Economic Forum kommer til å få mye politisk motbør av kapitalister og politikere som fortsatt har ideene sine forankret i forrige fase. I USA er Joe Manchins undergraving av demokratenes Build Back Better pakke et eksempel. I Norge kan man 30.01.22 lese en kronikk i Aftenposten av Kristin Clemet. Hun prøver å kontre bølgen av offentlig finansiering og økt offentlig betydning som er i emning, med utdaterte høyreideer om at effektiviteten i offentlig sektor er for dårlig. Hun har ikke forstått hva dette dreier seg om.

Nye politiske muligheter

Dette åpner en ny epoke for politikk på venstresiden. Sentralbankens penger er vitterlig fellesskapets penger. Hvordan disse benyttes er derfor fellesskapets anliggende. Her er det et stort politisk rom, for venstresiden i tiden som kommer. Den kan møte Fink og Schwab og co. høyt på banen med en gjennomtenkt politikk.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.