oss 100 kroner!
Av Bjørn Nistad.
Den 7. februar ankom Frankrikes president Emmanuel Macron Moskva der han og Putin førte samtaler om det spente forholdet mellom Russland og Vesten, Nato, Ukraina og andre spørsmål. Bortsett fra at partene var enige om at det var nødvendig med fortsatte samtaler, kom det ikke noe ut av møtet.
I den siste tiden har Macron og Putin flere ganger snakket sammen på telefon. Og franske diplomater har i FN og andre sammenhenger opptrådt mindre aggressivt enn andre vestlige lands diplomater. Det gjorde at mange hadde håp om at den franske presidenten under sitt Moskva-besøk ville fremsette forslag til hvordan konflikten mellom Russland og Vesten kunne løses.
Disse forhåpningene ble ikke innfridd. På pressekonferansen etter at de i fem timer hadde snakket sammen gjorde de to statslederne ikke noe annet enn å uttrykke det russiske og det vestlige synet Europas sikkerhetsutfordringer. Putin erklærte at ingen land hadde rett til å fremme sin sikkerhet på bekostning av andre lands sikkerhet, og at et ukrainsk Nato-medlemskap var uakseptabelt for Russland. Og Macron erklærte at alle land hadde rett til selv å bestemme hvilke allianser de ville slutte seg til, og at Russland ikke hadde rett til å nekte Ukraina å bli medlem av Nato.
Disse oppfatningene kunne ha vært oppsummert i løpet av 5–10 minutter, men pressekonferansen varte i ca en time. Det skyldtes at Macron snakket veldig mye, og at han pakket sin avvisning av Putins krav inn i en masse ord om felles sikkerhet, Russland som en del av Europa, behovet for dialog og liknende.
Se Macrons og Putins pressekonferanse, dubbet til engelsk, her.
Møtet mellom Macron og Putin kan tolkes på to måter. Den kanskje mest realistiske fortolkningen er at Macron har valgt, eller blitt presset til, ikke å tilby et alternativ til Washingtons og Londons aggresjon, at situasjonen er fastlås, og at det er fare for krig i Europa. En annen og mer optimistisk fortolkning er at de to statslederne neppe hadde sett noen grunn til å møte hverandre dersom det ikke forelå noe grunnlag for kompromiss, og at de under sin fem timer lange samtale må ha gjort noe mer enn å konstatere at de var fundamentalt uenige.
Nettopp det forhold at Macron valgte å pakke sitt nei til Putins krav inn i så mange ord at det nesten var vanskelig å følge med på hva han snakket om – kombinert med hans og Putins nærmest demonstrativt vennlige opptreden – gir håp om at det foreligger et grunnlag for kompromiss, som vil kunne videreutvikles gjennom fortsatte samtaler og forhandlinger. Noe av svaret vil vi trolig få allerede 8. februar da Macron skal møte Ukrainas president Vladimir Zelenskij i Kiev. Krever Macron at ukrainske myndigheter må oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015, og dermed muliggjøre en politisk løsning på krisen i Ukraina, vil det være et godt tegn.
Kanskje var en franskmann – en som kan si veldig mye uten å forplikte seg til noe som helst, men som heller ikke smeller igjen noen dører – den rette til å snakke med Putin i dagens spente situasjon?
Paris og Moskva har for øvrig en tradisjon for å samarbeide, også i nyere tid. I 2008, da et georgisk angrep på utbryterrepublikken Sør-Ossetia hadde utløst en russisk-georgisk krig, fremforhandlet den franske presidenten Nicolas Sarkozy en våpenhvileavtale. I 2015 tok Frankrike og Tyskland initiativ til Minsk-avtalene for å løse konflikten i Ukraina – og samtidig å gjøre slutt på det spente forholdet og sanksjonskrigen mellom Vesten og Russland. Og siden 2015 har Paris og Berlin, med vekslende hell, forsøkt å bidra til en europeisk løsning på det konfliktfylte forholdet mellom Kiev, de russiskvennlige opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina og Moskva.
