oss 100 kroner!
De væpnede opptøyene i Kasakhstan har brakt landet inn på forsidene også i vestlige medier. Ellers er det svært lite vi får vite om dette niende største landet i verden. Under valgene i 2021 var det åpen invitasjon til internasjonal presse, men steigan.no var den eneste nordiske avisa som var til stede. Vår reportasjeserie etter det besøket utgjør antakelig løvens del av det norske medier publiserte om Kasakhstan i 2021.
Les: I østerled
Khanater, klaner og den sovjetiske arven
Kasakhstan må blant annet forstås som en del av arven etter Dsjenghis Khan. Kulturen og styringssystemet ble grunnlagt av ham og har overlevd fram til i dag. Det var som kjent sønnesønnen Kublai Khan som styrte det velorganiserte og avanserte mongolsk-kinesiske riket da Marco Polo besøkte landet og reiste rundt som khanens embedsmann. Den gode Marco forteller i Millionen om detaljer i statsstyret, økonomien og samfunnslivet som hans samtidige i det vi nå kaller Italia trodde var bløff og eventyr, men som viste seg å være en sosiologisk beskrivelse av en kultur som var vesentlig mer avansert enn det man kunne finne i Europa på den tida. Etterkommerne til Dsjengis trengte langt inn i Europa og satte preg på mange områder, og naturligvis aller mest på de områdene som i århundrene siden ble liggende under deres direkte etterkommere.
Denne strukturen fantes naturligvis også da Sovjetunionens kommunistparti, som Nazarbajev var medlem av fra 1962. Og han var også generalsekretær i Kasakhstans kommunistiske parti fra 1989. Men like fullt var han en kasakh av den eldre zhuz. Uansett hvor mye modernisering man ser i dagens Kasakhstan, så bærer kasakhene klanstradisjonene med seg. Da Nazarbajev tok noe nær fullstendig kontroll over Kasakhstan var han på sett og vis en moderne khan, og for diskusjonens skyld kan det godt hevdes at det var en khan landet trengte akkurat da.
På 1600-tallet var de kasakhiske steppenomadene delt inn i tre zhuz eller horder. Ordet kan også bety «forbund» eller «hundre». Det var den eldre, den midtre og den yngre zhuz. Den eldre regner sin ætt tilbake til Tsagadai, Dsjengis Khans nest eldste sønn. Khasakhstans første president Nursultan Nazarbajev tilhører denne klanen, og det gjør også det meste av landets herskende elite.
Fra økonomisk kollaps til kjempevekst
Etter Sovjetunionens sammenbrudd forsvant markedet for landets tungindustri og gjennom nittitallet falt bruttonasjonalprodukt per innbygger med 26 prosent. Fra midten av nittitallet begynte ei rask privatisering og tidligere offentlig eiendom ble solgt ut til private både i og utenfor landet. Familien til Nazarbajev samlet seg store rikdommer i denne prosessen og Nazarbajevs midterste datter, Dinara Kulibayeva, har til og med kommet seg på Forbes’ liste over dollarmilliardærer.
Nazarbajevs mål var å privatisere så mye at bare 15 prosent av økonomien skulle være på offentlige hender, og det privatiseres fortsatt i høyt tempo. Dermed ser båd IMF, Verdensbanken og EU på Kasakhstan som en favorittelev.
Klanssamfunnet og de rikdommene som gjennom privatiseringa er samlet hos noen svært få klaner er noe av bakgrunnen for den konflikten vi ser nå.
De to første tiåra av dette århundret har Kasakhstan satset på eksportdrevet vekst med olje og gass i første rekke. Landet er svært rikt på råvarer, og har også betydelige mengder uran, gull, kopper, sjeldne mineraler og fosfat.
Eksportveksten førte til en økonomisk vekst som prosentvis kunne måle seg med Kinas, og landet er i dag på nivå med Malaysia i BNP per capita (kjøpekraftsparitet), rundt 50. plass i verden.
Dette har ført til at det er samlet mye rikdom på få hender, men samtidig har det vokst fram en middelklasse som sikrer seg god utdanning og som definitivt er med på veksten. Noen millioner mennesker lever fortsatt i fattigdom. Foreløpige tall sier at fattigdomsgraden kan øke fra 8,3% til 12,7% på grunn av koronakrisa og øke tallet på fattige med 800.000. (Verdensbanken.)
Vidtrekkende planer
På tross av all privatisering driver den kasakhstanske staten en nokså omfattende planøkonomi. Nå er det ikke slik at kapitalismen ikke kan blomstre under planøkonomi. Det kan den, noe både Japan, Sør-Korea og til og med Norge har vist. Norsk Gerhardsen-kapitalisme var planøkonomisk, og det var også den amerikanskstyrte okkupasjonsøkonomien i Japan og Sør-Korea. Og Kasakhstans planer fram til 2050 er dristige nok. Her er noen av målene som ble stilt i 2012:
- Kasakhstan skal øke BNP per innbygger fra USD 13.000 i 2012 til USD 60.000 innen 2050;
- Med bybefolkningen som skal øke fra 55% til 70% av totalen, skal byer og byer kobles sammen av høykvalitetsveier og høyhastighetstransport (tog) innen 2050
- Små og mellomstore bedrifter skal produsere opptil 50% av BNP innen 2050, mot 20% for tida;
- Den årlige BNP-veksten skal nå minst 4%, og investeringsvolumet øker fra 18% til 30%;
- Ikke-råvarebaserte varer skal utgjøre 70% av eksporten og andelen energi i BNP som skal halveres;
- Forskning og utvikling vil øke til 3% av BNP for å tillate utvikling av nye høyteknologiske sektorer;
- Innen 2030 skal 15% av arealet dyrkes med vannbesparende teknologi; agrarvitenskap skal utvikles; eksperimentelle agrar- og innovasjonsklynger skal etableres.
Akkurat som Kina gjorde har Kasakhstan opprettet spesielle økonomiske soner for å prøve å stimulere til teknologibasert industriproduksjon. I 2021 er det planen å lansere 147 slike prosjekter til en verdi av 5,2 milliarder dollar. The Astana Times har mer om dette. Avisa forteller også om satsing på turisme, noe som i vanlige tider burde være et godt kort, men som kjent lever vi ikke i vanlige tider.
Vidtrekkende planer
Veikrysset på silkeveiene
Med Bridge and Road Initiative, eller silkeveibeltet, som vi har kalt det, blir Kasakhstan et strategisk veikryss på silkeveiene.
Gjennom dette enorme infrastrukturprogrammet knyttes hele Eurasia sammen, og i hovedsak på Kinas premisser.
Republikkene i Sentral-Asia har derfor helt andre rammebetingelser å forholde seg til enn for 20 år siden, og det gjør de.
Kasakhstan, som er den rikeste av de sentralasiatiske republikkene, og den med mest olje, naturgass og mineraler, ligger midt på den nordlige silkeveien, og vil kunne utnytte sin historiske strategiske rolle som «veikryss», eller jernbaneknutepunkt:
Kaskhstan har olje og gass, men også gull i store mengder, kopper, uran, sjeldne mineraler og for ikke å glemme; fosfat, som alt jordbruk er fullstendig avhengig av.
Av alle disse grunnene burde det ikke overraske at noen forsøkte å gjøre voldelig statskupp i Kasakhstan. Det er heller noe man måtte regne med.
Men kupporganisatorene har nok forregnet seg. Hvis hensikten var å trekke Kasakhstan vekk fra Russland og Kina og slå kloa i råvarene deres, ser det nå ut til at det er akkurat det motsatte som vil skje.
Gjennom den såkalte «multivektorpolitikken» til Nasarbajev, som Tokajev har sluttet seg til, forsøkte Kasakhstan å balansere mellom øst og vest. Etter kuppforsøket er det mest sannsynlig at Kasakhstan blir de facto alliert med Russland og Kina.
Kina er den største og viktigste investoren i regionen. Ifølge kinesiske data var direkte utenlandske investeringer i 2018 fra Kina til Kasakhstan 3,8 milliarder amerikanske dollar,
Shanghaigruppa, SCO, ble grunnlagt 14. juni 2001 av lederne i Folkerepublikken Kina, Russland, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan. Nå omfatter organisasjonen store deler av det eurasiske kontinentet. Antakelig vil vi få se Kasakhstan som et mer aktivt medlem der framover.
