Påfallende motvilje mot massetesting

0
Erik Plahte

Av Erik Plahte.

«Nakstad ber nå kommunene roe ned på bestilling av hurtigtester – ellers vil det snart gå tomt», skrev VG 8. september i år.
– Har kanskje gått litt bananas. Landets kommuner bestiller nå massive mengder hurtigtester – selv om det ikke trengs, sa han til VG.

Helt fra starten av epidemien vinteren 2019 har helsemyndighetene hatt en uforståelig motstand mot å bruke massetestning som smitteverntiltak. De har sasta alt på at nedstengninger, til dels omfattende, og allmenne restriksjoner og vaksinasjon skulle kunne holde epidemien i sjakk. En mislykka strategi som har kosta enorme beløp og utsatt befolkninga for store belastninger som ingen ennå ser det fulle omfanget av. I det siste har det blitt klart at i løpet av nesten to år har lite eller ingen ting blitt gjort for å øke intensivkapasiteten på sjukehusene. Samtidig brukes manglende kapasitet som argument for nye inngripende smitteverntiltak, trolig i strid med de forutsetningene for slike tiltak som smittevernloven setter.

Hyppig og målretta gruppetesting – et uprøvd alternativ

Våren 2020 utvikla en stor gruppe forskere ved NTNU en smittemodell som de brukte som grunnlag for en alternativ strategi med stor vekt på hyppig og målretta gruppetesting i familier med mange medlemmer (omtale på steigan.nooriginal artikkel i BMC Infectious Diseases). De konkluderte:

Vi har funnet ut at hyppig, målretta gruppetesting av familier er generelt godt egna til å bryte smittekjeder før smitten har rukket å spre seg for fullt. Siden dette regimet kan kombineres med en lang rekke tiltak for sosial distansering med milde økonomiske følger, tyder resultatene våre på at det er et attraktivt redskap til å bringe utbruddet av en pandemi under kontroll uten å påføre samfunnet omkostningene ved omfattende karantene, nedstenging og portforbud.

I grupper som lever så tett sammen at dersom én blir smitta, vil sannsynligvis alle bli det, blir det færre tester å analysere ved gruppetesting enn om alle skulle testes individuelt. Om gruppetesten er negativ, er alle med stor sannsynlighet smittefrie. I motsatt fall går en videre med individuelle tester.

Det viktigste er likevel at ved å teste hyppig avdekkes eventuelle smittebærere tidlig, før de rekker å smitte andre. Venter en med å teste til folk har fått symptomer eller har vært sammen med andre som har fått symptomer, slik testregimet nå er, kan de som er symptomfrie men tester positivt, ha gått i flere dager og spredd smitte uten å vite om det.

Det hadde vært enkelt å teste ut regimet til NTNU-gruppa i praksis for å se om konklusjonen stemmer. Våren 2020 skyldte Nakstad på manglende testkapasitet. Det var en dårlig unnskyldning. Regimet kunne ha blitt testa lokalt, f.eks. i Trondheim. Nå, nesten to år etter at epidemien brøt ut, har helesmyndighetene ennå ikke klart å skaffe nok tester. Ikke noe sted i landet har metoden blitt testa. Forstå det den som kan. Men denne holdninga har vært et gjennomgående trekk ved alle smitteverntiltakene som har blitt skrudd på og av. Knapt noen vilje eller evne til å differensiere – sette i verk noen tiltak i ett område og andre i et annet for å se hva som fungerer og hva som er virkningsløst.

WHO har talt, men ikke alle lytter

Kanskje ligger forklaringa i at helsemyndighetene lytter mer til WHO enn våre egne forskere? WHO skreiv 25. juni 2021: «Omfattende massetesting av folk uten symptomer er en strategi som for tida ikke er å anbefale på grunn av de store omkostningene og fordi det mangler data på om strategien er effektiv i praksis.»

Langt fra alle er enig i dette. «Arbeidsplasser, skoler, møteplasser m.m. som har stått tomme i over et år kunne ha vært åpne – og trygge – med en teknologi som vi har hatt hele tida», sa Michael Mina, en immunolog ved Harvard T.H. Chan School of Public Health til Bloomberg Businessweek 12. oktober i år. Teknologien han sikter til er enkle og billige hjemmetester.

Storbritannia har siden april i år gjennomført en ordning der alle kan bestille gratis hjemmetester for en uke av gangen, levert på døra eller på skaffa til veie på andre måter, slik at alle – med eller uten symptomer – skal kunne teste seg to ganger i uka. Liknende ordninger er gjennomført i Tyskland og Canada. De britiske retningslinjene for bruken av hjemmetestene er enkle. Ta en test før du kommer i en situasjon med stor fare for smittespredning eller dersom du skal møte personer som er i høyrisikogruppa.

«I tillegg til allmenn vaksinering er jevnlig testing et kjernepunkt i planene for å gjenåpne samfunnet og økonomien og for å bidra til å å kontrollere og holde spredninga av varianter nede», skriver den britiske regjeringa i en pressemelding 5. april 2021 og viser til artikkelen Coronavirus testing finally gathers speed i Nature Biotechnology November 2020 (bak betalingsmur).

Artikkelen sier at hurtig massetesting som blir gjennomført effektivt og i stort omfang, gjør det mulig å «forsterke en svekka innsats for å begrense smitten ved at nye utbrudd blir raskt avdekka før de rekker å spre seg».

Holdninga til WHO er uforståelig. I Norge ville det britiske opplegget kanskje innebære 4 millioner tester i uka, kanskje til en pris av kr 20 pr stk, dvs 80 millioner kroner i uka. Et beskjedent beløp sammenlikna med de direkte og indirekte omkostningene som nedstenging fører til, men som kunne vært unngått ved et planmessig testregime.

Forrige artikkelHvordan svart ble hvitt: Myten om «grønn IKT»
Neste artikkelKlassekamp i koronatider – største nedgang i reallønna på 75 år