oss 100 kroner!
Det er varslet at presidentene Joe Biden og Vladimir Putin skal ha en direkte videosamtale 7. desember 2021. Det kan være et avgjørende øyeblikk. Enten kommer de fram til en eller annen form for avtale som kan redusere den spenninga som rår nå – eller de kommer ikke fram til noen ting – og spenninga fortsetter å øke.
Kommentatoren Andrei Martyanov er «forsiktig pessimistisk», som han sier i en kommentar: Now comes the final countdown to either peace or war.
La oss se på hva de to sidene har gjort som forberedelse til dette møtet:
Imperiet har i bunn og grunn skrudd opp spenninga så høyt som mulig, både ved et snøskred av krigerske uttalelser og ved å delta i «små trakassering»-øvelser nær den russiske grensen. Den største (og eneste) fordelen med denne før-forhandlingsstrategien er at den koster svært lite penger samtidig som den har en stor PR-effekt. De to hovedulempene med denne før-forhandlingsstrategien er at 1) de har en tendens til å male deg inn i et hjørne hvorfra enhver innrømmelse, uansett hvor rimelig den er, kan gjøres om til en «total kapitulasjon overfor Putin» av dine politiske fiender og 2) at russerne vet at all denne sabelraslingen kun er varmluft og om noe, et svakhetstegn.
Russland har kommet med noen relativt «sterkere» verbale protester og nevnt «røde linjer» om imperiet som sistnevnte fullstendig har ignorert. Imidlertid har Russland også gjort noen faktiske militære grep som virkelig har skremt imperiet, inkludert den plutselige utplasseringa i Stillehavet av alle de strategiske ubåtene til den russiske Stillehavsflåten.
Her er problemet
Her er problemet slik jeg ser det: «Biden» har tillatt alle slags russofobiske tullinger å male Biden-administrasjonen inn i nøyaktig det samme hjørnet der de samme russofobiske nissene plasserte Trump: et sted der ingen meningsfulle forhandlinger (dvs. forhandlinger som innebærer realiteter) å gjøre gjensidige innrømmelser) er mulig. Alt det Kabuki-teatret om å «snakke til Russland fra en styrke-/styrkeposisjon» antyder på en måte at russerne vil bli redde og kaste kortene overfor imperiet. Problemet er at i den virkelige verden (i motsetning til den vestlige propagandamaskinens politiske Hollywood), er det Russland som er i en veldig sterk posisjon mens USA/NATO/EU alle er i en ekstrem sårbar posisjon. Med andre ord, det er ekstremt usannsynlig at russerne vil gi store innrømmelser på noe (om ikke annet enn fordi Russlands «store retrett» med endeløse innrømmelser for å vinne tid til forberedelser nå har satt Russland stort sett med ryggen mot veggen). Russland ønsker/trenger selvfølgelig ikke en krig noe sted, så Moder Russland er nok villig til å gi relativt små innrømmelser, men kun politiske. I militære termer er Russland nå «klar til å gå» og landet vil ikke trekke seg med mindre imperiet gir juridisk bindende og dokumenterbare innrømmelser for å garantere Russlands sikkerhet på deres vestlige grense (Putin har spesifikt sagt det).
Her er hva de kunne ha gjort
USA kunne gå med på å gi Russland juridisk bindende og kontrollerbare sikkerhetsgarantier i øst, inkludert en tilbaketrekking av Ukraina-styrkene i bytte mot at Russland kan trekke tilbake noen av sine egne styrker. Spenningsreduksjon i lufta og på havet kunne avtales. Observatøroppdrag kunne avtales og deretter utplasseres av begge sider for å verifisere gjennomføringa av eventuelle avtaler. På politisk nivå kunne USA beordre en dramatisk reduksjon av vestlig militært engasjement i Ukraina i bytte mot en russisk bekreftelse av anerkjennelsen av Ukraina i dets nåværende grenser, det vil si uten Krim og men Donbass (med andre ord, ville Kreml love å ikke anerkjenne LDNR-republikkenes suverene stater). I teorien kan en internasjonal fredsbevarende styrke settes opp i «gråsonen» mellom LDNR og Ukraina (det vil kreve at ukrainsk tilbaketrekking fra sin nåværende, og totalt ulovlige, okkupasjon av enkelte steder i denne sonen). Nasjonaliteten til disse fredsbevarerne må avtales av begge sider.
Liten tro på dette
Andrei Martyanov har liten tro på at noe slikt vil skje, men han «er ikke villig til å erklære det helt umulig». «For håpet er det siste som dør, ikke sant?»
Det han håper på er at det fortsatt kan finnes noen oppegående og edruelige folk i reelle maktposisjoner i USA, som for eksempel general Milley, som skjønner at et angrep på Russland ikke bare vil bety at Russland ødelegger de våpnene som blir avfyrt mot landet, men også vil ødelegge de kommandosentralene som har sendt dem, enten de befinner seg i Kiev, Warszawa, Brussel eller Washington DC. Martyanov føler seg sikker på at general Gerasimov har forklart dette i tydelige ordelag overfor general Milley.
«Hvis ikke,» skriver Martyanov, «så Gud hjelpe oss alle, da er krig uunngåelig!«
Problemet
Det problemet Matyanov peker på er at USA og Vesten ikke har noen oppegående og realistisk ledelse som skjønner hva slags krig de leker med. Joe Biden virker jo dement, Kamal Harris virker ute av stand til å ta den lederrollen hun er pekt ut til. Og rundt dem er det en masse skrivebordshauker som hisser til krig av Hollywood-typen, uten å ha noen som helst anelse om krigens gru og elendighet. En slik skriverbordskriger er jo Libyas morder, Jens Stolenberg. Og disse farlige og inkompetente folkene bakkes opp av hysteriske medier, som dyrker Russland-hat og Putin-hets. Og da kan det komme til et punkt der nøkterne folk, som skjønner alvoret, ikke har noe handlingsrom og man setter i gang et krigsforløp man ikke aner rekkevidden av.
