Med AFRICOMS velsignelse plyndres Kongo for «klimavennlige» ressurser, og Kina får skylden

0
Oberst Leon-Rodance Ndinga under scenarioøvelsen Africa Endeavor, sponset av Africom. Foto: Africom

Av T. J. Cole.

Dette er en noe forkortet oversettelse av T. J. Coles artikkel Backed by AFRICOM, corporations plunder DR Congo for “climate-friendly” materials and blame China. Publisert 30. november 2021 hos The Grayzone.com.

T. J. Cole.

Siden Belgias konge Leopold grunnla Fristaten Kongo i 1885 har mektige internasjonale aktører plyndret regionens enorme ressurser. I jakten på gull, elfenben og gummi mistet rundt 8 millioner mennesker livet, ifølge Adam Hochschilds King Leopold’s Ghost.

Nylig uttalte USAs handelsdepartement at «med sine totale mineralverdier beregnet å være verdt titalls billioner dollar, finnes det muligheter i Kongo for amerikanske firmaer med høy toleranse for risiko».

Fra slutten av 1990-tallet og frem til nå har euro-amerikanske gruver, prosesseringsfabrikker, og korporasjoner brukt slavearbeid, og væpnende gjenger til  å eksportere sjeldne mineraler, som koltan og tantal, til vesten som essensielle komponenter i datamaskiner, telefoner, missiler osv. Det «grønne skiftet» markerer starten på en ny konkurranseepoke for sjeldne metaller og mineraler, nå representert ved kobolt.

USA stiller siktene inn på Kongo

Med en befolkning på 93 millioner og BNP på rundt 50 milliarder dollar er Kongo et av de fattigste landene i verden. Selv om selskaper som Apple, Microsoft og Tesla er helt avhengige av Kongos ressurser tjener syv av ti kongolesere mindre enn 17 kroner om dagen. Forventet levealder er seksti år, sammenlignet med 78 i USA. Barnedødeligheten er på 66 per 1000 fødsler kontra 5,6 av 1000 i USA.

USA begynte i all hovedsak å interesse seg for Kongo iløpet av andre verdenskrig. Gjennom Belgias Union Minière skaffet de seg det reneste uranet man kjente til på den tiden, og det ble brukt i Manhattanprosjektet, som startet i 1942, for å lage verdens første atomvåpen.

Patrice Lumumba ble drept av MI6 og CIA.

I løpet av 1950-tallet planla USAs utenriksdepartement en rekke investeringer for å «utvikle» Kongos infrastruktur, og slik legge opp for korporasjonenes utnyttelse av landet. I 1960 erklærte statsminister Patrice Lumumba uavhengig fra Belgia, endret navnet til Republic of the Congo (RoC), og gjorde relativt milde tilnærminger mot Sovjetunionen.

MI6 drepte Lumumba og CIA erstattet han med sin egen mann, general Mobutu Sese Seko, som omdøpte landet til Zaire, og styrte frem til han selve ble styrtet i 1997.

På sekstitallet skapte CIA Zaires hær, og de drev den. Uroligheter og opprør ble knust. På åttitallet trente også belgiske, franske, tyske og israelske soldater den Zairske hæren.

Washington opptrer som uskyldig observatør

Geografiske hensyn, nabostatenes rolle, internasjonal innblanding, spesifikke etniske gruppers deltakelse i spesifikke konflikter og skiftende paramilitære allianser gjør krigene i Kongo ekstremt kompliserte. Det som følger er en forenkla oversikt over USAs rolle.

I det minste siden 1990 har USA brukt Uganda som et ledd i å bevæpne Zaire/DRC. Det amerikanske militæret under Clintonadministrasjonen trente Ugandas hær, og treningsprogrammer ble opprettet og fortsatte selv etter Ugandas rolle ble avslørt. Programmene bidro til forverring av Kongokrisa.

Mobutu Sese Seko (t.v.) var agent for CIA.

Da general Mobutu ble fjernet i 1996 av Kabilas styrker fikk sistnevnte støtte fra Rwandas patriotiske front (RPF), ledet av generalen Paul Kagame, den nåværende presidenten av Rwanda. Kagame fikk militærtrening fra USA ved Fort Leavenworth, og Kagames RPF ble trent av Green Berets.

Vi kan med stor sannsynlighet anta at Washingtons rolle var å leke uskyldig, samtidig som de tjente på at RPF, Ugandas hær og gjenger beskyttet infrastrukturen knyttet til gruvedriften.

Internasjonal etterspørsel etter sjeldne mineral fører til krig og død

Selv før Kabila kom til makten hadde internasjonale giganter innen gruvedrift og infrastruktur begynt å forhandle med hans parti om kontrakter. Blant selskapene som til slutt signerte kontrakter finner man Anglo-American, Americal Mineral Fields, Barrick Gold, DeBeers og Bechtel. Sistnevnte leide inn NASA til å ta satelittbilder av mineralrike regioner, og visstnok også for å skaffe informasjon om opprørernes bevegelser som de så kunne rapportere til Kabilas hær.

Kabila opprettet en egen bank, Banque De Commerce, du Developpement et de l’Industrie til finansiering av gruver. Banken hadde hovedkvarter i Rwanda, der ikke sporbar koltan blir eksport til vestlige firmaer som Afrimex, Banro-Resources og Union Transport.

Den andre krigen i Kongo, fra 1998-2003, og i praksis frem til nå, har ført til 5,4 millioner dødsfall: de fleste er sivile som har dødd av sult og sykdom som følge av krigen. Krigen dreide seg i stor grad om å fjerne eller støtte Kabiladynastiet, og ta kontroll over ressursrike områder. I motsetning til den første krigen ble denne krigen direkte drevet frem av etterspørsel for mineraler i Asia, Europa, og Nord-Amerika.

Wall Street Journal skrev på denne tiden at Kabilas ønsker om å nasjonalisere «var et bekymringsmoment.. for utenlandske firmaer som ønsket å drive handel i det mineralrike landet». Kabila mistet støtte hos sine partnere i Uganda og Rwanda, som i 1998 hadde hjulpet å opprette et nytt parti, Rassemblement Congolais pour la Démocratie (RCD). RCD var mot Kabila, og splintret etterhvert til en rekke militante opprørsgrupper som tok kontroll over deler av landet. Styrker fra Angola, Tjad, Libya og Zimbabwe kom til Kabilas hjelp, selv om han ble snikmyrdet i 2001, og hans sønn Joseph styrte fra 2003-2019.

For internasjonale investorer var mylderet av opprørsgrupper og paramilitære gjenger essensielt for å opprettholde transporten av mineraler. Stort sett ble mineralene smuglet til Rwanda, og så flydd til Europa.

Mens frykten for Kina øker kommer AFRICOM på banen, og grusomhet følger

Washington og «tidligere» europeiske kolonialmakter endret strategi fra å indirekte støtte proxyer, som rebellene fra Uganda og Rwanda, til å «profesjonalisere» den kongolesiske hæren, FARDC. Reformprogrammene innebar blant annet en kontrakt med den private sikkerhetskontraktøren Camber Corporation.

Bushadministrasjonens ønske om å «profesjonalisere» og «legitimere» FARDC sammefalt med økt kinesisk aktivitet i landet. Et dokument fra Fort Bennings opplæring og doktrine kommando klaget på dette i 2007: «Kina har skrevet under på en avtale med Kongo der Kina gir fem milliarder dollar til oppgradering av infrastruktur mot tilgang på Kongos naturressurser.»

Nå som Kina var i Kongo ble menneskerettighetsbrudd og sporbare forsyningkjeder plutselig viktig for Washington. Avansert amerikansk trening av FARDC overlappet med signeringen av Dodd-Frank 2010, som krevde at Securities and Exchange Commission verifiserte forsyningskjeden.

Det samme året fasiliterte AFRICOM et militært samarbeid mellom Kongo og USA. Målet var å «transformere» FARDC, til blant annet  «interne sikkerhetsoperasjoner». Det innebar blant annet opprettelsen av to nye bataljoner som ble trent av AFRICOM.

Innen et par år ble det avslørt av FN at medlemmer fra den ene bataljonen hadde plyndret landsbyer, drept sivile, og voldtatt flere dusin kvinner og jenter ned i seksårsalderen. AFRICOM avslo å kommentere hendelsene.

Grønnvasking av kappløpet for fornybar profitt

Både volden og eksporten fortsetter i store deler av landet. Korporasjonenes profitt fra klimakrisa har utløst et koboltrush. De upålitelige forsyningkjedene i Kongo har også skapt et behov for å lage koboltfrie fornybare produkter.

Den såkalte globale grønne økonomien er verdt 4,5 billioner (trillion på engelsk, en million millioner) dollar fordelt på 3000 selskaper. Det er mer enn olje og gass.

På grunn av de kravene til etiske forsyningkjeder som SEC satt i 2010 har flere amerikanske selskap prøvd å grønnvaske sine forsyningkjeder ved å hevde at råvarene deres ble skaffet på etisk vis. Den anglo-sveitsiske gruvegiganten Glencore har en markedsverdi som tilsvarer hele Kongos BNP. I det siste har de begynt å gi løfter til kundene sine om å tilby kobolt som er skaffet på etisk vis.

Apple, BWM, Samsung og andre har startet prosjekter for etisk anskaffelse av kobolt. Tesla sier de skal fase ut kobolt fra sine lithiumbatterier og har i mellomtiden blitt med i Fair Cobolt Alliance. Men et gruppesøksmål på vegne av skadde kongolesiske gruvearbeidere hevder at Alphabet (Google), Apple, Dell, Microsoft og Tesla «bidrar til den grusomme og brutale bruken av små barn… til å utvinne kobolt.»

Skyld på Kina

Tross grønnvaskingen forblir koboltindustrien farlig, utnyttende, forurensende og dårlig PR. På den andre siden bidrar de faktiske forholdene til å holdne utgiftene lave og fortjenestene store. Den uformelle løsningen for mange vestlige bedrifter og regjeringer er å bruke media, NGOer, og skravleklassen til å peke finger og skylde på Kina, som har selskaper med omfattende virksomhet i det sørlige, koboltrike Kongo.

Et eksempel er en ny artikkel fra Guardian som avslører arbeidsforholdene i byen Fungurume, der små, lokale gruveselskap får kontrakter med store, såkalte legitime selskap som Kinas Molybdenum. Forholdet beskrives som «slave og mester» og lønninga er på tre og en halv dollar om dagen.

Rapporten ble finansiert av Humanity United, en NGO grunnlagt av Pam Omidyar, kona til milliardæren Pierre Omidyar som grunnla eBay og eier avisa The Intercept. Humanity United har mottatt tilskudd fra flere steder, blant annet William J. Clinton Foundation.

Men slike rapporter glemmer å nevne at Kinas Molybdenum er eid av amerikanske investorer som JPMorgan Funds, Vanguard Total International, Vanguard Emerging Markets, BlackRock, og andre. Amnesty International sporet kobolt anskaffet av kinesiske selskaper og viste at det ender opp hos asiatiske, europeiske og amerikanske korporasjoner.

Militarisering av verdensrommet for å vinne maktspillet

Kongo er knyttet direkte til Washingtons langsiktige planer om å styre verden med makt.

«Maktspill i verdensrommet er på noen måter sammenlignbart med Det store spillet på atten- og nittenhundretallet mellom Storbritannia og Russland, som kjempet for tilgang til ressurser og geostrategisk posisjonering i Sentral- og Sørasia. I dag er det en lignende kamp i gjære mellom Kina og andre romfarende nasjoner ledet av USA om tilgang til ressurser mellom jorda og månen, og generell dominans i verdensrommet.» – Dr. Mir Sadat, tidligere amerikansk etteretningsoffiser og medlem av USAs nasjonale sikkerhetsråd.

Men det var ikke Kina som først erklærte sin intensjon om å styre verdensrommet, og dermed verden. I 1997 publiserte US Space Command sin «fullspektrums dominans»-doktrine med mål om å militarisere verdensrommet innen 2020 «for å beskytte amerikanske interesser og investeringer». «Fullspektrums dominans» inkluderer hypersoniske missildroner og høytflyvende fly som kan angripe Russland og/eller Kina med «taktiske» atombomber.

Som andre produkter som har blitt finansiert av skattepenger, under dekke av militærforskning og utvikling (satelitter, datamaskiner, internett osv) har utforsking av verdensrommet blitt kommersialisert av selskaper som Jeff Bezos’ Blue Origin, og Teslas SpaceX, samtidig som de samarbeider med Pentagon. For eksempel har SpaceX sendt opp militære satelitter.

Sadat bidro til å etablere Space Force. Kobolt og andre sjeldne materialer er nevnt som de mest utfordrende å skaffe nok av. En fryktinduserende rapport om en påstått mangel på amerikansk innflytelse på romkappløpet, medforfattet av Sadat og sponset av Space Force, sier «USA må konkurrere om den global marketsandelen og lederskapet, for øyeblikket dominert av Kina og Russland, av jordlige råvarer til bruk i verdensromsøkonomien.»

Den kan hende at de millionene nødlidende kongoleserne med tantal og koltan under sine føtter, og de hundretusene som jobber under slavelignende forhold i gruvene ikke blir de eneste ofrene. Hvis det store maktspillet for «fullspektrums dominans» fortsetter uten motstand fra grasrota, kan geopolitisk konkurranse eskalere mellom atommakter og utslette resten av verden også.

LES: Kongos blodige gull

LES: Seksti år siden Kongos frigjøring

T.J. Coles er postdoktor ved Plymouth Universitys Cognition Institute og forfatter av flere bøker, den siste er We’ll Tell You What to Think: Wikipedia, Propaganda and the Making of Liberal Consensus.

Artikkelen er oversatt til norsk og noe forkortet av Martin Langvad for steigan.no.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.