Ytringsfrihet til pynt: Politiske diskusjoner truer ensretting

0

Av Ove Bengt Berg.

Ytringsfriheten hylles, samtidig som mange tilhengerne av fri ytringsrett i økende grad krever innskrenka ytringsrett.
Mindretallet har alltid rett, lot Henrik Ibsen «En folkefiende» si. Men tillater vi i dag at andre syn enn de mektiges syn, at andre, et mindretall, kommer til orde? I 2018 skreiv filosof Einar Øverenget i Aftenposten at det var «bekymringsfylt at samfunnsdebatten i økende grad handler om at enkelte bør fratas muligheten til å ytre seg». Tendensen har bare økt siden sia 2018.

Tegning av Karine Haaland

Sahra Wagenknecht skriver i boka «De sjølrettferdige» fra juli i år at respekten for annerledes tenkende og saklig debatt har forsvinni i Tyskland. I stedet for demokratiske meningsutvekslinger har vi fått følelsesladde indignasjonsritualer, moralsk nedrakking og åpent hat. Det har blitt et giftig diskusjonsklima, enten det dreier seg om innvandring/åpne grenser, korona, rasisme eller klimadebatten.
Det er ikke bedre vilkår for ytringsfriheten i Norge enn det er i dagens Tyskland.

Klimarealistenes seminar om ytringsfrihet i slutten av november bekrefta at disse tendensene i Norge ikke minst gjelder i diskusjonen om årsakene til og hvilke, om noen, tiltak som klimaendringene krever.


Åmås i Fritt Ord: Konformitetspresset hindrer diskusjoner

DSC_0272
Knut Olav Åmås. Foto: OBB

Direktør i Fritt Ord, Knut Olav Åmås innleda konferansen. Samfunnsdebatten er prega av et veldig sterkt konformitetspress. Vi tar hensyn til hva andre mener. Åmås nevnte mange personlige grunner til hvorfor vi vil mene det samme som de andre. Vi hyller ikke uenighet. Vi bruker friheten vår og pengene våre til å bli akkurat som de andre. Derfor er det dem med motforestillinger som er de farlige og truer oss mens de konforme blir de viktige. De med makt, og flertalle, får ofte rett.

Frykten for manglende aksept

Hvorfor er kritikk noe som møter så mye motstand, spurte Åmås. Han mener at vi alltid er redd for kritikk fordi det er en trussel for om vi blir anerkjent som et godt menneske. Ofte misforstår vi kritikk og angriper tilbake. Å motta kritikk på en riktig måte forutsetter at vi er trygge på oss sjøl.
Vi har angst for å være tydelig, og det er typisk norsk konsensustenking. I stedet må vi tenke annerledes. Det å få kritikk innebærer anerkjennelse. Åmås skiller mellom falske venner og åpne fiender, og sa at han alltid hadde foretrukket det siste.

Diskusjoner utvikler politikk til det bedre

Det er politisk uenighet og diskusjonen rundt uenighetene som endrer og utvikler politikk og gjør at vi nærmer oss sannheten. Det Åmås omtalte som kunnskapens midlertidige karakter. For over alt der det er debatt øker grunnlaget for nye og bedre beslutninger. Ingenting er mer dødelig for et demokrati enn mangel på kritikk og uenighet, sa han. Å kvitte seg med kritikk kan være skadelig. Dessverre er det sånn at enighet og konformitet lønner seg. Å være unnvikende som viser seg i publikumspassivitet.

Oscar Wilde og Monty Python

Åmås siterte Oscar Wilde: «De fleste er andre mennesker. Tankene deres er andres meninger, deres liv er en etterlikning, deres lidenskaper et sitat.» Som et bilde på vår tid brukte Åmås bildet fra en scene fra Monty Pythons Life of Brian der Brian sier «Dere må tenke selv. Dere er alle enkeltpersoner».  Folkemengden roper tilbake i kor «Ja, vi er alle enkeltpersoner!». Mens en som rakk opp handa og sier «Ikke jeg», tier raskt.

Forfatteropprop for toleranse og fri debatt, mot utfrysing og knebling

I Harper’s Magazine 7. juli 2020 offentliggjorde et opprop for toleranse og fri debatt der J.K. RowlingSalman RushdieNoam Chomsky og Margaret Atwood er blant underskriverne. De skriver :

Den frie utveksling av informasjon og ideer, livsnerven i et liberalt samfunn, blir daglig mer innsnevret. Mens vi har kommet til å forvente dette fra den radikale høyresiden, sprer sensuren seg også bredere i vår kultur: en intoleranse mot motstridende synspunkter, en trend med offentlig utskjemming og utfrysing, og tendensen til å oppløse komplekse politiske spørsmål i en forblindet moralsk selvsikkerhet.

Redaktører får sparken for å ha publisert kontroversielle saker; bøker trekkes tilbake for påstått mangel på autentisitet; journalister er forhindret fra å skrive om visse emner; professorer blir etterforsket for å sitere litteraturverk i klassen; en forsker får sparken for å sirkulere en fagfellevurdert akademisk studie; og lederne av organisasjoner blir fjernet for det som noen ganger bare er klønete feil.

Knebling og ensretting i akademia

I norsk akademia innskrenkes ytringsrommet kraftig. Vitenskapelig ansatte som har avvikende syn på dominerende påståtte evige sannheter tier og ser fram til pensjonsalderen der de kan uttale seg fritt uten å frykte avskjed. Dominerende medier er lite interessert i slike problemstillinger. Ett tilfelle fikk likevel omtale i etablerte medier.

Krono Hellestveit
Faksimile av utgaven 28.10.2021

Cecilie Hellestveit fikk et tilbud om å undervise  i et fag hun har spesialkompetanse i, om terror og menneskerettigheter. Men så blei undervisningstilbudet trekt tilbake fra juridisk fakultet i Oslo med begrunnelse i Hellestveit sitt syn på at det var for mange utenlandske forskere på norske universiteter. Mads Andenæs, professor i jus på Universitetet i Oslo, karakteriserte Hellestveit sine synspunkter sånn: «Vårt lille miljø må kvalitetssikres og konkurranseutsettes. Fremmedhat eller fremmedfrykt kan skade forskningens kvalitet». Leder av ytringsfrihetskommisjonen, Anine Kierulf, fortalte om en professorkollega som hadde bedt henne vurdere om Hellestveits «fremmedfiendtlige» utsagn falt inn under straffelovens forbud mot hatefulle ytringer! Rektor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Curt Rice, sa at Hellestveit burde trekke tilbake uttalelsene sine og at det var feil at mediene refererte meningene hennes. Hellestveit karakteriserte rektor Rice sine synspunkter på hennes meninger om «internasjonaliseringa» ved norske universiteter som å ha «kurs mot et dystopisk samfunn» (dystopisk: et oppdikta framtidig skrekksamfunn med diktatur, det motsatte av utopi.) Etterhvert aksepterte likevel det juridiske fakultetet at Hellestveit skulle få holde sin forelesningsrekke tross hennes synspunkter på internasjonalisering. Synspunkter som for øvrig professor i statsvitenskap Øyvind Østerud fremma i 2017 og som han blei like hardt kritisert for da som Hellestveit nå.

Dette er bare én sak fra akademia som er litt kjent. Den er ikke ei enkeltsak, men uttrykk for den generelle ytringskulturen i akademia: innskrenka og prega av frykt. Som saka der rektoren på NTNU i Trondheim innstilte på å avskjedige førsteamanuensis Øyvind Eikrem fordi han blei påstått å ha skada omdømmet til instituttet han jobba på ved å la seg intervjue på Resett.no og si at afghanske drapsmenn i Trondheim kom fra «brutale, patriarkalske kulturer». Det endte med, tross enorm pengebruk til advokater for å finne grunnlag for avskjed mot Eikrem (som skjer på sekundet når vedtak om det er fatta), i et nederlag for NTNU-rektorens «renhetslinje».

Forfatterne lefler med innskrenking av ytringer

I kritikken mot Hellestveit er det særlig hensynet til det ubehaget utenlandske ansatte ved universitetene måtte kunne føle som har vært viktig. Hensynet til noens mulige krenkinger var også hovedargumentet for styret i Den norske Forfatterforeningen, der styret for forfatterne i Norge — av alle —  støtta et opprop noen kunstnere som skulle ha seg frabedt ytringer som innebar kritikk som de valgte å oppfatte som sårende. Styret måtte trekke kritikken etter en uravstemning der det bare fikk støtte fra 70 av medlemmene, mens 180 stemte for å trekke støtten. Leder i Forfatterforeningen, Heidi Marie Kriznik, forsvarte likevel fortsatt det opprinnelige vedtaket med denne  sjølmotsigende, men debattypiske argumentasjonen:

«— Det er hensynet til det ytringsfriheten er til for, at det skal legges til rette for så mange stemmer som mulig. Men også hensynet til stemmene som står i fare for å stilne fordi hets, trakassering og hatefulle ytringer gjør at de ikke tør å ytre seg. Det var det som var intensjonen bak oppropet. At vi ønsket å si noe om deres ytringsfrihet. Ikke å redusere ytringsfriheten, sier Kriznik.»

NRK vedtar politisk manifest for ensretting

NRK er en statsinstitusjon som har som politisk oppgave å bygge opp om statens politikk for Nato, EU, EØS og den norske statens kriger. Akkurat som funksjonen som statlige kringkastinger i udemokratiske regimer har. Men uten at det er vedtatt i NRKs politiske avdelinger og nyhetssendinger at alt journalistisk arbeid skal bygge opp denne politikken som har Stortingets flertalls tilslutning. Bare på ett område er det vedtatt åpent at NRK skal opptre som en politisk propaganda-kanal, og det er på spørsmålet om grunnlaget for klimaendringer. Prosjektleder for arbeidet med NRKs klimastrategi, Astrid Rommetveit, uttalte til Journalisten.no 28.01.2018:

«Hun er tydelig på at de viktige diskusjonene i klimadebatten handler om hva samfunnet gjør, og hvordan man gjør det, og ikke om det vitenskapelige grunnlaget. – Hvis vi henger igjen i den debatten, gjør vi ikke jobben vår.» (Utheva av OBB).

Hvor ulikt er dette de instruksene statslederne i stater «vi ikke liker å sammenlikne oss med» ordlegger seg? Det er bare å fastslå det åpenbare: NRK er en ensidig politisk statlig propagandainstitusjon. NRKs politiske manifest er helt i strid med det Knut Olav Åmås er referert på:

Det er politisk uenighet og diskusjonen rundt uenighetene som endrer og utvikler politikk og som gjør at vi nærmer oss sannheten. Det Åmås omtalte som kunnskapens midlertidige karakter. For over alt der det er debatt øker grunnlaget for nye og bedre beslutninger. Ingenting er mer dødelig for et demokrati enn mangel på kritikk og uenighet, sa han. Å kvitte seg med kritikk kan være skadelig.

Stoda i den norske samfunnsdebatten har langt igjen til det Noam Chomsky har uttalt:

«Dersom vi ikke tror på ytringsfrihet
for folk vi forakter, så tror vi ikke på den i det hele tatt

Det er nok mange i det humanitærpolitiske komplekset, i akademia og i NRK som blir uvel eller får mareritt av Chomskys uttalelse.

Mindre ytringsfrihet fordi konfliktene i tida krever mer ensretting — skjult ensretting

Vi lever i ei tid nasjonalt og internasjonalt der de økonomiske og derfor politiske og militære konfliktene skjerpes. Klimaindustrien, det sjiktet som tjener på å vri den politiske delen av FNs klimapanel til alarmvarsler, er en internasjonal økonomisk maktfaktor. Konfliktene interessene imellom, særlig når de blir representert på vegne av stater, er så enorme at det er nødvendig å hindre motforestillinger som kan stille spørsmål om riktigheten av de politisk dominerende synspunktene.  Samtidig er det viktig at ensrettinga tildekkes sånn at det framstår som om det er et fritt ordskifte. 

Forrige artikkelMed AFRICOMS velsignelse plyndres Kongo for «klimavennlige» ressurser, og Kina får skylden
Neste artikkelZelenskij gjør nazist til Helt av Ukraina