oss 100 kroner!
Av Terje Valen.
I tidsskriftet Sosialistisk framtid nr. 4, 2021 skriver Odd Arild Viste under tittelen «Hva skjedde med antimilitarismen?» om viktigheten av nedrustning i verden. Med dette har han startet en offentlig debatt om Rødt sitt program før han har lansert den inne i partiet. Det åpner for offentlige motinnlegg. Viste viser i sin artikkel til det som vi ofte kaller «det brukne geværs politikk» som Arbeiderpartiet gikk inn for i sitt program fra 1933, der målet var avvikling av forsvaret og oppretting av et vaktvern som bare hadde politimessige oppgaver. Klassesolidariteten på tvers av landegrensene ble sett på som et alternativ til militær opprustning. Dette kaster han frem som et alternativ til Rødt og SV sin politikk på dette feltet.
Så viser han til at antimilitarismen fortsatt lever på den politiske venstresiden utenfor Norge, spesifikt i det danske partiet, Enhedslisten og det tyske Die Linke.
Når det gjelder Die Linke så er deres politikk på området nedfelt i valgprogrammet for 2021 under overskriften «Ohne Frieden ist alles nichts: Für Frieden und Abrüstung. Waffenexporte verbieten». (Uten fred er alt fortapt: for fred og avrustning. Forby våpeneksport.) Det er et langt og grundig kapittel som ikke understøtter Vistes påstand om «det brukne geværs» politikk fordi den knytter seg til SANTIAGO DECLARATION ON THE HUMAN RIGHT TO PEACE fra desember 2010 som igjen er knyttet direkte til FN-pakten. I begge disse hevder nasjonenes like rett og nasjonale suverenitet, og ikke-innblanding i andre staters indre anliggender er understreket. Under dette ligger også retten til å forsvare seg for de som er utsatt for aggresjon utenfra, eller for å unnslippe en tilstand der andre stater har erobret overherredømme. Det betyr at Die Linke også har denne virkelig antiimperialistiske siden med i sin fredspolitikk.
La oss først være klar på ett punkt. Den langsiktige politikken er en nedrustet verden der motsetninger blir løst gjennom forhandlinger og der våpenmakt ikke behøver eksistere. Men så var det veien dit da. Og det avhenger av en konkret og prinsipiell analyse av den internasjonale situasjonen nå. Dette mener Viste også, og det er der jeg og partiet Rødt er uenig med analysen og konklusjonene hans.
Begrunnelsen for den politikken Viste fremmer er følgende:
«I de store spørsmål om krig, fred og sikkerhet er de vanskelig å komme unna politikkens grunnleggende linjer. Hvor går de viktigste skillelinjene i samfunnet – mellom klasser og nasjoner? Er staten i et kapitalistisk samfunn et i utgangspunktet nøytralt redskap? Og hvor kommer de virkelige truslene fra? Mitt standpunkt er at de viktigste skillelinjene i samfunnet går mellom klasser. På de fleste politikkområdet ser det ut som både SV og Rødt også legger en slik forståelse til grunn, men altså ikke i forsvarspolitikken, hvor de nasjonale fellesskapet trumfer klassefellesskapet.»
På denne bakgrunn går han også mot en eventuell nordisk forsvarsallianse. Og mener at SV og Rødt bør orientere seg i retning de tyske og danske søsterpartiene og at nedrustning er den eneste ansvarlige veien å gå. Han har videre flere argumenter for dette. Før jeg går videre må det understrekes at jeg enig med at staten, definert som statapparatet, ikke er noe nøytralt redskap, men et redskap for den herskende klassen, og idag for den ledende finanskapitalen.
Hva er den grunnleggende skillelinjen og hva der den viktigste skillelinjen nå?
Viste skriver: «I store spørsmål om krig, fred og sikkerhet er det vanskelig å komme unna politikkens grunnleggende linjer. Hvor går de viktigste skillelinjene i samfunnet – mellom klasser eller mellom nasjoner? Er staten i et kapitalistisk samfunn et i utgangspunktet nøytralt redskap. Og hvor kommer de viktigste truslene fra? Mitt standpunkt er de viktigste skillelinjene i samfunnet går mellom klasser, og ikke mellom nasjonar.»
Her er det snakk om politikkens grunnleggende linjer og om de viktigste skillelinjene og de viktigste truslene ut fra det.
Her er jeg og Rødt grunnleggende uenig med Viste. Jeg mener at den grunnleggende skillelinjen ikke er det samme som den viktigste skillelinjen. Vi er enige om at grunnleggende skillelinjen eller motsigelsen i verden går mellom arbeid og kapital, men vi er uenige om hva om hva som er de viktigste skillelinjene eller motsigelsene nå, eller om du vil hovedmotsigelsen.
Jeg mener at den viktigste skillelinjen, hovedmotsigelsen, i dag går mellom imperialismen med USA og dets vasaller på den ene siden og verdens undertrykte og utbyttede folk og nasjoner på den andre siden. Med USA og dets vasaller, mener jeg da ikke det arbeidende folket, eller arbeiderklassen i de landene det er snakke om, men om den finanskapitalens representanter og deres statsapparat, mediemakt osv. i alle disse landene.
På toppen står imperiet USA sine største finanskapitalister og deres statsapparat. I hvert annet av vasallstatene har vi deres allierte, de unasjonale finanskapitalistene der og deres statsapparater, som realiteten er helt underlagt USA-imperialismen politisk, selv om det etter hvert har blitt et større og større problem for disse statene fordi underkastingen under USA får stadig større økonomiske og andre skadevirkningen.
Denne føydallignende pyramide av finanskapitalens statsapparater utbytter i dag en hel verden. De har sin hjemlige utbytting av arbeiderklassen, og de har sin internasjonale utbytting ved å holde resten av verdens nasjoner og folk, som ikke har klart å komme seg ut av deres grep, i et kvelergrep ved hjelp av militær og økonomisk krig, undergraving og arbeid for regimeendring i land der statene tar folkets parti mot den imperialistiske utbyttingen.
Derfor går den viktigste skillelinjen, hovedmotsigelsen i verden i dag, mellom finanskapitalens USA og dets vasallstater på den ene siden og de undertrykte nasjoner og folk på den andre siden. Arbeiderklassens internasjonale solidaritet må derfor ta uttrykk i at denne klassen innen USA-imperiet med vasaller og hjelpende overklasser i alle land, på den ene siden, må kjempe mot sin egen stats utbyttende innenrikspolitikk og dens imperialistiske utenrikspolitikk, og på den andre siden må støtte alle verdens folk og nasjoner som kjemper mot USA-imperialismen, samme hva slags politiske, religiøse eller andre ideologier denne kampen drives under.
Det finnes også et teoretisk grunnlag for denne påstanden i Lenins bok «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium».
I denne sammenhengen er Odd Arild sin politikk en gedigen sabotering av den kampen som over hele verden føres mot alle verdens folks verste fiende, USA-imperialismen, og alle som lider under den.
Noen historiske erfaringer
La oss så ta et blikk på norsk forsvarspolitikk før 2. verdenskrig og hva denne politikken førte til. Det som preget hele feltet var en blanding av brukne geværs politikk fra arbeiderpartiet, sammen med den andre borgerlige leirens militærpolitiske konsentrasjon om å stå mobilisert mot et angrep fra Sovjet pluss å forlite seg på at vår den gang reelt sett allierte, England, ville forsvare oss. Det samlete resultatet av dette var at Tyskland så lett kunne erobre landet vårt og underlegge oss en 5 års ganske brutal naziokkupasjon.
Før andre verdenskrigen var Sovjetunionen den eneste store staten som hadde klart å bryte ut av det jeg kaller den columbisk-imperialistiske sfære. Landet var da stadig under enorme militære, diplomatiske, økonomisk og andre typer angrep fra alle de gamle kolonistatene som hadde erobret verden siden Columbus steg i land på Hispaniola og innledet det 500årige holocaust som fulgte i land utenfor den columbiske sfære. Det viste seg også gjennom 2. verdenskrig da Sovjetunionen under ledelse av kommunistpartiet der, (sammen med Kina under ledelse av kommunistpartiet der) var den kraften som i det vesentlige nedkjempet Tyskland og Japans angrep på land og folk rundt seg.
Så skal vi se på en enorm erfaring som arbeiderklassen i de imperialistiske land har gjort under imperialismen. Hvis vi ser bort fra en kort stund i Tyskland i forbindelse med oktoberrevolusjonen i Russland, har det ikke vært i nærheten noen bevegelse der, som har gjort det mulig for arbeiderklassen der å slippe ut av denne imperialistiske fasen av kapitalismen. Grunnene er at de gamle kolonistatene, som etter hvert er blitt USA med vasallstater, har kunne flyttet ganske store deler av de arbeidende klasser ut av sine egne land for å okkupere områder som de hadde sikret seg gjennom folkemord, som USA, Australia, New Zealand, Sør-Afrika, Canada og Sør-Amerika og til slutt Israel. Så har man ved hjelp av de enorme profittene som var å hente i de koloniale og nykoloniale land kunne bestikke og holde i ro arbeiderklassen i egne land.
Til slutt har finanskapitalens virkeliggjøring av parolen om åpne grenser ført til store arbeidsvandringer som på avgjørende vis har svekket arbeiderklassen både i utvandrings- og innvandringslandene. I tillegg har store desinformasjonskampanjer svartmalt alle land og ledere som har brutt ut av det imperialistiske systemet. Og nå har de også tatt i bruk det store ikke-statlige frivillige hjelpeorganisasjonene (NGOene) som sine viktigste våpen i invasjonen av andre land. Angrip landet og gjør det avhengig av utenlandsk hjelp som produseres i imperialistlandene, slik at muligheten til utvikling av egen uavhengig økonomi ødelegges. Jamfør Afghanistan der 75% og mer av statsbudsjettene besto av utenlands «hjelp» og Haiti der «hjelpe»organisasjonene administrerer en reell okkupasjon fra USA.
Jeg mener, i likhet med Viste, at avskaffing av krig og nedrusting er vårt langsiktige mål.
Men dette målet er umulig å oppnå uten at USA-imperialisme blir slått internasjonalt av de undertrykte folkene og nasjonene og med støtte fra arbeiderklassen i alle land. Å ta fra disse landene redskapene for å forsvare seg mot USA-imperialismen og å frigjøre seg fra den, er å fordømme dem til evig undertrykking. Og da forblir det umulig også for arbeiderklassen i USA og vasallstatene å erobre den politiske makten i sine stater fordi USAs og vasallmaktenes beholder tilgangen til enorme rikdomskilder i de undertrykte folkene og nasjonene der de har den reelle makten.
Dessuten fører Vistes standpunkt til at vi må støtte alle kamper som arbeiderklassen i de undertrykte land og folk fører mot sine arbeidsgivere, uansett hvem som har satt dem igang om hvilke mål de har. Med sin hær av NGOer og agenter jobber USA systematisk med å destabilisere land som er ute av deres grep eller truer med å gå i den retningen. Til arsenalet hører svartmaling av statsledere, organisering av demonstrasjoner, uro, streiker, samarbeid med grupper som vil bryte ut av staten, og andre tiltak som kan åpne for å USA kan holde seg inne i eller slipper inn i landet igjen.
Blir det større bevegelser for demokrati osv. kan dette være direkte arrangert av USA, eller så sjanghaier de ledere i disse bevegelsen gjennom oppkjøp og andre midler og bruker dem til imperialistiske angrep på landet. Dette er godt dokumentert ved mange anledninger – vi nevner Iran da Arbenz ble styrtet, Chile da Allende ble styrtet og flere kupp i Latin-Amerika i det siste tiåret, og ikke bare kuppforsøkene i Venezuela. Det USA-organiserte kuppet i Ukraina er også et godt eksempel på deres metoder.
Om teoretiske grunnlag
Hvis vi ser på hva marxismen sier om dette er det først naturlig å vende seg til Marx sjøl. I Det kommunistiske manifest viser Marx at det under begrepet klassekamp er flere viktige arter. Marx skriver her at det er fire slike viktige arter klassekamp. Den første som er nevnt er kampen for å oppheve den private eiendomsretten (til produksjonsmidlene) og lønnsarbeidet. Den andre kampen dreier seg om å oppheve den borgerlige familien sammen med kvinneundertrykkingen. Den tredje kampen er arbeiderklassens kamp for å erobre det politiske herredømmet, å heve seg opp til den nasjonale klassen og konstituere seg sjøl som nasjon og da er det ennå nasjonalt, men ikke på noen måte i borgerskapets betydning. Den fjerde kampen dreier seg om å oppheve den borgerlige ideologien.
Dette betyr at alle disse kampene er store klassekamper. For å gjenta – kampen for å oppheve den private eiendomsretten (til produksjonsmidlene) og lønnsarbeidet – kampen for å oppheve den borgerlige familien og kvinneundertrykkingen – kampen for å heve arbeiderklassen opp til den nasjonale klassen gjennom å erobre det politiske herredømmet i staten – kampen mot den borgerlige ideologien. Dette var Marx sitt syn på klassekampen. Den inneholder i seg alle disse underavdelingene.
Da kapitalismen utviklet seg videre til den imperialistiske kapitalismen ble punkt tre, spørsmålet om å erobre den politiske makten og oppheve seg til den nasjonale klassen utviklet videre av Lenin. Han viste da til at dette siste ble spesielt vanskelig under de vilkårene som da oppsto. Imperialismen ga nye muligheter til å splitte og holde arbeiderklassen nede og til å skyve klassekampene over til de avhengige landene. Dermed ble det enda mer avgjørende at disse landene kunne frigjøre seg fra imperialismens grep for at arbeiderklassen i de imperialistiske statene kunne gjøre samme jobben hjemme. Den samme situasjonen rår i dag, bare oppgradert i en høyere potens.
Det var bare i en situasjon der imperialistiske stater kjempet om sin kake av den undertrykte og utbyttede verden at Lenin sa at arbeiderklassen ikke skulle støtte noen av partene. Det gjaldt selvfølgelig ikke stater som ville kjempe mot eller frigjøre seg fra imperialismens grep. Da var det arbeiderklassens oppgave i de undertrykte landene å støtte denne nasjonale frigjøringskampen, og det skulle også arbeiderklassen i sin egen imperialistiske stat gjøre.
Betydning for den antiimperialistiske kampen i dag
I dag er full støtte til alle stater som klarer å frigjøre seg fra grepet til de overklassene som styrer staten i USA og vasallstatene og de undertrykte utbyttede folkene og landene, og at disse klarer å tvinge imperialismen i kne, helt avgjørende for at arbeiderklassen i de imperialistiske landene skal kunne klare å gjøre jobben sin der. Og i tillegg kan det da faktisk også skje på den måten arbeiderklassen alltid har ønsket og jobbet for, på en fredelig måte.
I dag er det derfor om å gjøre å støtte fullt ut alle de statene som vil forsvare det formelle innholdet i FN-pakten og prinsippene fra Bandung-konferansen og til den alliansefrie bevegelsen, og å fremme antikrigsarbeid inne i de imperialistiske statene som bygger på de «fem prinsipper for fredelig sameksistens». [i] Dette er veien mot en fredelig verden i dag.
Dette er de samme prinsippene som nå er satt i Kinas grunnlov. Disse «fem prinsipper for fredelig sameksistens» (eller Panchsheel) er:
(1) gjensidig respekt for selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet;
(2) gjensidig ikke-aggresjon;
(3) gjensidig ikke-innblanding i utenlandske indre anliggender;
(4) likestilling og gjensidig nytte; og
(5) fredelig sameksistens som sådan.
Siden 1957 har disse prinsippene, som er nedfelt i flere internasjonale avtaler med asiatiske partnerland, og av den nye oppfølgingen fra Bandung-konferansen og de alliansefrie statene, blitt stadfestet på nytt. De er også stadfestet i den Santiago (de Compostela) deklararsjonen som Die Linke viser til i sitt program
Dette står opp mot USAs selvbestaltete prinsipp som de kaller «den regelbaserte orden» der reglene lages av USA og åpner for at USA kan utøve aggresjon mot ethvert land som motsetter seg dets ønsker.
Nå organiserer de undertrykte og utbyttete statene seg, sammen med de som har brutt av imperialismens sfære, for å omdanne FN slik at organisasjonen ikke følger USAs regelbasert orden, men FNs eget charter. Den anti-imperialistiske bevegelsen etter Bandung-konferansen er blåst liv i igjen sammen med den alliansefrie bevegelsen som hadde det vi kan kalle et nytt oppstartsmøte i Havanna i 2006 og et stort oppfølgingsmøte Beograd i Serbia i 2021, der bevegelsen også ble startet i 1961, med 120 stater til stede. I tillegg er det stadig flere land i Latin-Amerika som bryter ut av det USA-dominerte OAS og slutter seg til sin egen økonomiske union og det samme har skjedd i Asia der Kina har tatt initiativ til et slikt økonomisk samarbeidsområde.
Spesielt viktig er solidaritet med alle som blir utsatt for væpnet og/eller økonomisk krig fra USA med vasaller, som Cuba, Venezuela, Syria, Nord-Korea, Russland, for å nevne noen av de 40 landene som er utsatt for USAs sanksjoner.
Dette er en diametralt motsatt analyse av den Viste legger frem. Jeg mener at hans analyse er spesielt skadelig for arbeiderklassen i alle land og spesielt de undertrykte og utbyttede folkene og landene i vår nåværende historiske situasjon der alle menneskers hovedoppgave er å hindre den storkrigen på det eurasiske kontinent som USA vil sette i gang som eneste middel til fortsatt å opprettholde sin dødelige regelbaserte orden.
Utdyping av dette innlegget finner du på en artikkel laget på grunnlag av et foredrag holdt på medlemsmøte i Antikrigsinitiativet i Bergen 8. desember 2021. [ii]
[i] http://www.tvalen.no/2021/10/22/forandrer-kina-verden/
[ii] http://www.tvalen.no/2021/12/10/verdens-undertrykte-folk-og-nasjoner-reiser-seg/
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Valen.
