Kapasitetsproblemene i sykehuset: Noen må gå!

Av Truls Olufsen-Mehus.

Kapasitetsproblemer på sykehus er blitt hovedårsaken til at myndighetene innfører nye inngripende tiltak i befolkningen. Det har vært og er fortsatt bare to veier ut av disse kapasitetsproblemene:

1) Tiltak som reduserer antall pasienter

2) Tiltak som øker kapasiteten, som økt bemanning og flere senger

Derfor må vi se ekstra nøye på hva som har vært gjort og ikke, og fordele ansvar til de ansvarlige.

Myndighetenes strategi for å redusere antall pasienter:

For å hindre flere pasienter har helsemyndighetene anbefalt å ikke bli smittet eller spre smitte. Dette har vært hovedstrategien ved å iverksette inngripende tiltak og anbefalinger fram til en vaksine kom på plass. Som munnbind, sosial distanse, maksimalt antall besøkende hjemme og maksimalt antall folk på arrangementer, fedre har ikke fått deltatt på fødsler og begravelser er gjennomført uten at alle nære fikk ta farvel. Bedrifter har ikke fått lov å holde åpent, mange er gått konkurs og folk er satt i personlig gjeld.

Folk har ikke fått lov å reise, flere har ikke sett sine kjære og familie i andre land, mange er etterlatt i ensomhet og pasienter og beboere har ikke fått nødvendige besøk av sine pårørende. Vi har etablert kontroversielle karantenehoteller, drevet smittesporing både i offentlig og privat regi og blitt påtvunget en mengde andre tiltak som de færreste har klart å forstå eller overholde. Selv ikke vår egen statsminister.

«Hold ut! Litt til! Til vaksinen kommer!» har beskjeden vært fram til statsminister Solberg annonserte “en frigjøringsdag” da semitrailere med vaksinedoser kjørte inn i landet i desember i fjor. Så ser vi alle hvordan det gikk med frigjøringen selv etter 92% vaksinedekning.

Myndighetenes strategi for å øke kapasiteten i sykehusene:

Det har ikke vært gjort mye annet enn å lage beredskapsplaner for sykehusene som skal klare å skalere opp til 4500 koronapasienter og 1200 på intensivbehandling. Men denne beredskapsplanen er ikke iverksatt. I stedet flyttes ansvaret og tiltakene nå bort fra sykehusene og ut i befolkningen for å opprettholde normaldrift, helt uten debatt.

Hvem er det som hadde forestille seg at våre ledere hadde ambisjoner om at sykehusene skulle drifte på normalkapasitet i en pandemi? Og nå i høst møter vi et nytt normalår av pasienter med luftveisinfeksjoner. Kun 14% av pasientene har korona. FHIs seniorforsker, Preben Aavitsland viser til SSB-statistikk og skriver på Twitter at “høstens bølge er lungebetennelse hos voksne og RS-infeksjon hos barn.” Han skriver i en annen Twittermelding at “bare i gruppa 0-4 år er det denne høsten mer enn “normalt” i sykehusinnleggelser.

Korona er altså ikke utslagsfaktoren for at «helsevesenet kneler» og dermed har heller ikke de uvaksinerte skyld i problemet. Men nå vil vi innføre koronapass og koronatiltak for å lette et helsevesen som møter et noe mildere normalår pasientmessig. Sammenlignet med at vi hadde lavere kapasitet i 2017, 2018 og 2019 på sykehusene enn vi har nå.

Men det var ingen som skulle stenge ned samfunn eller ha inngripende tiltak da det var verre stilt. Men det er det nå. Derfor rettes det kritikk til de ansvarlige for beslutninger i helsevesenet. Vi har åpenbare systemproblemer. Vi har ledere som ikke har tatt nok grep for å øke kapasiteten de siste to år. Sykehusledelsen har ikke fulgt de nye beredskapsplanene og summen av dårlig ledelse vises, fra utdanning, rekruttering og skalering. Svikten fra feilslått ledelse skal nå bæres av hele samfunnet i form av inngripende tiltak.

Ytterligere kritikk av myndighetenes plan om å redusere antall innlagte.

Det er uforklarlig, og trolig uforsvarlig, at ikke det er kommet et eneste godt råd for å forbedre folkehelsen. Helsedirektoratet laget i 2018 en strategi for å bedre folkehelsen for å bedre tåle belastningen av smittsomme sykdommer og redusere innleggelser. Den planen ser ut til å ha blitt glemt under pandemien.

Vi fikk én beskjed: ikke bli smittet!

Men vi fikk ikke vite hva vi kunne gjøre for bedre å tåle sykdom. Slik som influensa og lungebetennelse som tross alt er årlige årsaker til at helsevesenet kneler under bølger av pasienter med luftveisinfeksjon. Eksempelvis har vi 400.000 mednordmenn som røyker daglig, og røykere har betydelig større fare for å få lungebetennelse.

Røykere står i følge FHI for 10.000 årlige innleggelser pga kols i kombinasjon med lungebetennelse eller influensa. Hvordan kunne en skikkelig antirøykekampanje ha bidratt til færre pasienter med luftveisinfeksjoner? Med dybdeintervju og historier i media av samme intensitet som koronasyke pasienter, det vet vi nå at fungerer, la oss bruke den metodikken.

Et annet perspektiv er at i 2018 varslet WHO en global epidemi av fedmesom krever flere liv årlig enn koronapandemien. I Norge er kun 25% av voksne menn ved “normalvekt”, tenk på det, og 40% av kvinnene har normalvekt. Fedme som samfunnsproblem er betydelig og WHO har pålagt regjeringene ansvaret for å bekjempe den på grunn av den økte faren for alvorlig sykdomsforløp og redusert livskvalitet det medfører.

Vi vet at fedme fører til økt risiko for alvorlige sykdomsforløp og at fedme forårsaker andre underliggende risikotilstander. Vi vet fra influensaforskning så virker vaksinene mye dårligere på folk med fedme. Vi vet at folk med fedme ofte har lavere verdier av vitaminer og mineraler, noe som reduserer immunforsvarets kapasitet til å bekjempe sykdom.

Med andre ord er summen av personlige helsevalg på mikronivå, som livsstil, mat, mosjon og fokus, noe som utspiller seg i storsamfunnet på makronivå, i såkalt folkehelse. Nivået på folkehelsen påvirker åpenbart sykehuskapasitet og økonomi. Når bare 25% av voksne menn har normalvekt kan vi konkludere både med at noe må gjøres, og at mye har ikke blitt gjort.

I stedet er vaksine blitt helsemyndighetenes eneste kort å spille for å redusere antall pasienter på sykehusene. Og vi fortsetter å spille på dette ene kortet, til tross for oppnådd 92% vaksineringsgrad, så vil helsemyndighetene i tillegg sikre færre sykehusinnleggelser ved å innføre nye inngripende tiltak.

Selv om vi får rapporter fra verdens mest vaksinerte land, Gibraltar, et land med mer enn 100% fullvaksinedekning varsles nye smitteutbrudd med nye nedstengninger, maskepåbud og julen er kansellert. Grad av vaksinert befolkning henger tydeligvis ikke sammen med smitteutbrudd og nye tiltak. Tiltak ser ut til å innføres selv om vi alle er vaksinert, så det er på tide å tenke nytt.

Avslutningsvis er det på sin plass å rette kritikk, kreve ansvarlighet og etterspørre nye politiske løsninger for at vi ikke skal gå i sirkler av tiltak i fremtiden på grunn av sprengt sykehuskapasitet. Vi kan heller ikke akseptere at skylden for sviktende sykehuskapasitet gis til noen andre enn de som har og har hatt ansvaret, våre toppledere og politikere.

Det er faktisk ikke gjort nok for å redusere sykdomsinnleggelser og det er faktisk ikke gjort nok for å øke sykehuskapasiteten. Dette er et ledelsesproblem som nå er blitt et samfunnsproblem.

Noen må gå.

Denne artikkelen ble først publisert på Nordnorskdebatt. Den gjengis her med forfatterens velvillige godkjenning.

 Truls Olufsen-Mehus er fylkesleder, KrF Troms og Finnmark, Hammerfest