oss 100 kroner!
De svir av nasjonalformuen vår og lar folk fryse.
Av Jon Gulbrandsen.
«Jeg er redd,» skriver Jon Helgheim (Frp) på Facebook. Redd fordi Europa stenger kull- og atomkraftverk og vil kutte CO2-utslippene med 40 prosent, mens Kina skal øke sine CO2-utslipp med 450 prosent.
Norge skal kutte med 55 prosent og annonserer at vi skal elektrifiseres og så forsyne Europa med all den strømmen de snart vil mangle, samtidig som vi også selvfølgelig skal fase ut kull, olje og gass.
Og i mellomtiden stenger Putin gasskranene til et stadig kaldere Europa.
Ingen problemer, belærer Energiminister Marte Mjøs Persen oss, fordi høyere etterspørsel etter strøm gir lavere strømpriser og dessuten “får man også mer” når strømprisene stiger … Persen har studert litteraturvitenskap og sosiologi, og har en bachelorgrad i kultur- og samfunnsvitenskap.
Jon Helgheim er redd, men er ikke Marte Mjøs Persen redd? Jo, på en måte, men hun er bare redd for motreaksjoner fra England og Tyskland dersom vi stanser krafteksporten vår. Men hvorfor er hun ikke heller redd for motreaksjoner fra sin egen befolkning? Er ikke dette tross alt mer nærliggende?
Er det fordi hun overhodet ikke har tenkt på sin egen befolkning, eller er det fordi hun innerst inne vet at politikerne har signert fra seg all beslutningsmyndighet til EU og derfor ikke kan gjøre noe?
Det burde hun kanskje, for jeg kjenner sindige mannfolk som nå er så sinte at de knytter nevene i bukselommene og biter tennene sammen for ikke å gjøre noe overilet, og jeg kjenner beherskede akademikere som daglig legger verbale bånd på seg selv for å tekkes pressesensuren og meningspolitiet.
Men hvordan reagerer da mer ubesindige individer? Vi kan bare gjette, og jeg har mine bange anelser.
Forleden leste jeg følgende i et kommentarfelt på Facebook, hvor temaet var strømprisene og Regjeringens energipolitikk: «Dette behøver ikke å fortsette. En ettermiddag er nok, og alt er over, hvis mange nok vil.» Kommentaren fikk stå, antakelig fordi klima- og korona-algoritmene til faktisk.no ikke klarte å fange opp kommentaren. Men dette viser samtidig hvor enøyde de er. For uttalelsen synes på meg som en trussel.
En annen postet et bilde av en giljotin og foreslo å sette den opp utenfor Stortinget. Igjen uten å bli flagget, men prøv å si noe kritisk om Pfizer-vaksinen, og mediesensorene er over deg med en gang. Dette er helt klart en indikasjon på at mediesensorene, og dermed myndighetene, ser feil vei.
Jeg har verre eksempler, men jeg ble frarådet å sette dem på trykk. Jeg forstod ikke hvorfor, men denne formen for selvsensur har tvunget seg frem etter flere krav om å stenge de frie nettavisene.
Men dermed ser heller ikke politikerne problemet, selv om de burde ha sett det når en så sindig og ressurssterk mann som Jan P. Sissener sprekker av sinne for åpen scene og sier at «Vi burde stille de jævla politikerne for Riksrett!». For hvordan kan da andre finne på å reagere? La oss si en stakkar som har fått bedriften sin stengt på grunn av Regjeringens energi- og koronapolitikk, som ikke får hjelp av NAV fordi bedriften hans gikk konkurs på feil side av nyttår og som har barn som fryser.
Spørsmålet er hvordan denne typen mennesker vil reagere når Barth Eide, i stedet for å hjelpe, ønsker å svi av resten av nasjonalformuen vår i et vanvittig forsøk på å gjøre vintrene enda kaldere.
Noen har sagt til meg at det er farlig å stille slike spørsmål, men jeg vil hevde at det er enda farligere å ikke gjøre det – for enkelte land, som vi regner som en del av demokratiets grunnvoll, er allerede på randen av borgerkrig, nettopp på grunn av politikernes tonedøve allianse med mediene og avstand til sine egne borgere.
Bare våkne politikere kan ro oss ut av dette, med evne til å lære av andre statsledere som ikke tok signalene tidlig nok, og hvor skjebnen delte ut en annen hånd til dem enn de hadde regnet med.
