oss 100 kroner!
«Ikke la motstanden splittes» – forlagsredaktør Hannes Hofbauer sier det tydelig i et intervju om den nåværende utviklingen i Østerrike angående korona-tiltakene. Han observerer passiv motstand i samfunnet, og rapporterer om politifolk som har instrukser ovenfra om å spørre om vaksinasjons-status ved hvert eneste lille oppdrag, om enkelte vaksinerte som oppfører seg som Blockwarte (som i nazi-tiden), og et rettsvesen som er taust.
Marcus Klöckner intervjuer den østerrikske forleggeren og forfatteren Hannes Hofbauer
Hannes Hofbauer, vi har gjentatte ganger snakket om situasjonen i Østerrike de siste månedene. Nå skjer det videre utviklinger. En nedstegning for uvaksinerte. Trodde du det var mulig?
Fornuftige mennesker kan faktisk ikke tro at noe slikt skulle være mulig. Men den politiske virkeligheten i Østerrike har ikke vært basert på fornuft på lenge, i Tyskland virker situasjonen den samme. Nå ser vi innføringen av en offisiell politikk for å skille vaksinerte fra uvaksinerte. De uvaksinerte, og det er en fjerdedel av den voksne befolkningen, har bare fått lov til å forlate hjemmene sine siden 15. november 2021 hvis de må gå til legen, handle det aller nødvendigste og få litt frisk luft. Å gå på jobb er kun tillatt dersom man kan presentere en såkalt PCR-test på arbeidsplassen. En ytterligere kompliserende faktor er at PCR-tester, som kun er gyldige i 48 timer, ofte ikke leveres tilbake før to-tre dager etter at den er gjort, på grunn av overbelastning av systemet … og da er de selvfølgelig ikke lenger gyldige. Jeg kjenner nå personlig noen mennesker som ikke kan gå på jobb på grunn av det. I mange mindre byer klager handelsmenn over at de ansatte ikke møter på jobb.
At separasjons-galskapen ikke har noen epidemiologisk betydning, bekreftes indirekte av de fleste uansvarlige – du kan ikke kalle dem noe annet – fra forbundskansleren og nedover. For de sier åpent at dette er ment å oppfordre folk til å vaksineres, vel vitende om at nesten 50 prosent av de som er innlagt på sykehus for korona nå er vaksinert, så denne vaksinasjonen vil ikke bekjempe sykdommen.
Hvordan er stemningen i befolkningen? Hvordan håndterer innbyggerne dette tiltaket?
Stemningen er ekstremt spent. Hendelser på offentlig transport øker, mange vaksinerte betrakter seg selv som Blockwarte i et helsediktatur. Og politiet går på egne patruljer for å trakassere fotgjengere med spørsmål om hvorfor de befinner seg på gaten; For ikke å snakke om QR-koder på restauranter eller kjøpesentre. Bare de som er vaksinert (og de som er blitt friske) får oppholde seg der. I tillegg har politioverbetjenten gitt ordre om at hver eneste tjenestehandling, det være seg på grunn av trafikkforseelser eller støyklager eller hva det måtte være, må medfølges av en kontroll av vaksinasjonsstatus. Det betyr at det er hundrevis av siktelser og straffer … alt kun for uvaksinerte. De er systematisk erklært som pariaer av samfunnet.
Kjemper ikke de uvaksinerte tilbake?
Joda. Og det er også mange som har blitt vaksinert som er i solidaritet med dem. For eksempel, i en avis fra Tirol var det en annonse fra over 50 bedrifter der hovedpoenget var: «Vi ønsker både vaksinerte og uvaksinerte medarbeidere velkommen» og «For umiddelbar opphevelse av diskriminering av sunne mennesker».
Det demonstreres ivrig mot tiltakene. For eksempel i Innsbruck søndag 14. november. 5000 mennesker gikk til Landhaus-plassen under slagordet «Tyrol reiser seg» og fikk vist sitt sinne. Avisene er stort sett tause om protestene. Også i Wien gikk hundrevis av mennesker rundt Heldenplatz dagen før, under banneret «Demokrati og grunnleggende rettigheter». Det var merkbart på dette møtet at – sakte og forhåpentligvis ikke for sent – uttalte venstreorienterte også sier fra mot den sosiale splittelsen som etterstrebes.
Og så er det den bredeste bevegelsen mot regjeringen, den passive motstanden. Det er ikke en bevegelse i ordets strenge forstand, men motstands-formen er utbredt. For eksempel når du går på ei kneipe du stoler på, en vennegjeng møtes eller driver med sport innendørs. Svært ofte, der man ikke får lov å gå som uvaksinert, spørres det ikke om status. Omfanget er vanskelig å anslå, men passiv motstand er utbredt.
Høres det stemmer fra rettsvesenet?
Dommerne, som opprettholdt de grunnleggende lovene i begynnelsen av de offisielle påbudene, ser ut til å være på ferie og er skremt. Hundrevis av saker er til behandling, men absolutt ingenting skjer, som jeg ble fortalt av en fremtredende advokat som praktiserte slike saker om brudd på grunnloven.
Hvordan klassifiserer du regjeringens handlinger?
De er fullstendig hårreisende. «Rent kaos», du kan til og med høre uttalelser som dette på statsfjernsyn. Senest utstedte helseministeren – du trenger ikke å huske navnet hans – mandag 15. november skriftlig en forordning der han varslet portforbud om natten også for vaksinerte kommende helg. I klartekst ønsket han et tidlig portforbud for barer, for alle. To timer senere sto den nye forbundskansleren, som bare hadde sittet der noen få dager – selv navnet hans er irrelevant – på matta til offentlig fjernsyn og sa at det ikke ville skje. På spørsmål om dette ville bli diskutert i regjeringsmøtet som ble annonsert av helseministeren to dager senere, svarte kansleren at han ikke visste noe om et slikt møte og at det ikke vil finne sted. Slik jobber man i de viktigste ansvarlige embedene. Det er en skam.
Den østerrikske friidrettsutøveren Felix Gottwald – tre ganger OL-gullvinner i kombinert – ser det slik. Han trakk seg fra stillingen som leder av breddeidrettskommisjonen med erklæringen om at han hadde «mistet all tillit til politikken» og var «mot utestengelse fra det sosiale og sportslige liv». Gottwald kaller det som skjer «splittelse, agitasjon, diskriminering».
I september 2020 ga du ut boka «Lockdown 2020», om hvordan viruset brukes til å endre samfunnet. Ser du deg selv bekreftet?
Vi var fortsatt altfor godtroende og undervurderte hvordan den første instrumentaliseringen av viruset ville utvikle seg til en selvdreven prosess som blåses opp igjen og igjen i blæra til de uansvarlige. I dag står vi overfor en innføring av fascisme i samfunnet … og mange, alt for mange, forstår ikke dette, de tror fortsatt på helsepolitiske nødvendige tiltak. Bare det faktum at det ikke har vært investert i folkehelse de siste to årene og at Østerrike sliter med bemanningsmangel på sykehus, viser at helse ikke er i sentrum av politikken; med mindre man forstår helsepolitikk som milliarder av euro som kastes ned i gapet til legemiddelselskapene, med 320 000 tester daglig (med 8,9 millioner innbyggere) og millioner av vaksinedoser.
Du deltok også i demonstrasjoner mot tiltakene. Hos deg i Østerrike virker situasjonen som den i Tyskland: noen av innbyggerne er i opposisjon, andre, en stor andel, følger eller støtter tiltakene. Hvordan forklarer du det?
Samfunnet er delt. Noen følger retningslinjene like trofaste som lemen, uansett hvor våsete og – som sagt – også selvmotsigende, siden de motsier hverandre åpent på den politiske scenen. Andre ser derimot veldig godt hvor uvitende – eller enda verre – målrettet regjeringen handler for å implementere de store legemiddelselskapenes dagsorden. Uansett hvilken grunn man er imot tiltakene, forener hvor alvorlige de er motstanderne.
I Tyskland kan du lese overskriften: «Kan de som ikke er villige til å vaksineres hentes av politiet?» Hvis du ser fremover, hvordan tror du det vil gå videre?
Jeg er ikke profet. Som historiker vet jeg imidlertid at moderate restriksjoner i utgangspunktet gradvis kan utarte til massiv undertrykkelse. For å forhindre at det skjer, må vi sammen stå opp mot det, hver og en der de befinner seg – og ikke la oss splittes i motstanden.
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Hannes Hofbauer, født i 1955, studerte økonomisk og sosial historie ved universitetet i Wien. Han jobber som publisist og forlegger. Han har blant annet publisert «EUs østlige ekspansjon. Historisk grunnlag – økonomiske drivkrefter – sosiale konsekvenser», «Kapitalens diktatur. Tap av suverenitet i den post-demokratiske tidsalder» og «Fiendebilde av Russland. Historien om en demonisering».
