oss 100 kroner!
Med «klima» som påskudd tar de største finansinstitusjonene i verden sikte på å få full kontroll over verdensøkonomien gjennomføre det World Economic Forum kaller «stakeholder»-økonomi. Klimakonferansen COP26 i Glasgow er blitt gjennombruddet for denne politikken. Fra nå av er det de multinasjonale selskapene som setter takten og bestemmer retninga, og det gjør de gjennom sine såkalte «allianser».
Den nyeste alliansen, kalt Glasgow Financial Alliance for Net Zero (GFANZ), ble lansert i april av John Kerry, USAs spesielle presidentutsending for klimaendringer; Janet Yellen, USAs finansminister og tidligere styreleder i Federal Reserve; og Mark Carney, FNs spesialutsending for klimahandling og finans og tidligere styreleder for Bank of England og Bank of Canada. Carney, som også er den britiske statsministerens finansrådgiver for COP26-konferansen, leder for tiden alliansen med den amerikanske milliardæren og tidligere borgermesteren i New York City, Michael Bloomberg.
Den gravende journalisten Whitney Webb har analysert dette for Mintpress og har publisert artikkelen:
FN-støttet bankallianse annonserer «grønn plan» for å omforme det globale finanssystemet
Vi publiserer her et utdrag:
Foreslår maktovertakelse
Detaljer om GFANZs plan for å distribuere billioner av medlemsinvesteringer i fremvoksende markeder og utviklingsland ble publisert i alliansens første «fremskrittsrapport», hvor utgivelsen var nøyaktig timet til å falle sammen med COP26-konferansen. Rapporten beskriver alliansens «nærmeste arbeidsplan og ambisjoner», som alliansen kort oppsummerer som et «arbeidsprogram for å transformere det finansielle systemet.»
Rapporten bemerker at alliansen har beveget seg fra «forpliktelse»-stadiet til «engasjement»-stadiet, med hovedfokuset for engasjementsstadiet å være «mobilisering av privat kapital til fremvoksende markeder og utviklingsland gjennom den private sektorens ledelse og offentlig-privat samarbeid.» Ved å gjøre dette, ifølge rapporten, søker GFANZ å skape «en internasjonal finansiell arkitektur» som vil øke nivåene av private investeringer fra alliansemedlemmer i disse økonomiene. Deres hovedmål i denne forbindelse dreier seg om opprettelsen av «ambisiøse landplattformer» og økt samarbeid mellom multilaterale utviklingsbanker (MDB) og den private finanssektoren. (Multilaterale utviklingsbanker er for eksempel Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken, Det inter-amerikanske utviklingsbanken osv.)
For GFANZ er en «landsplattform» definert som en mekanisme som samler og samkjører «interessenter», det vil si en mekanisme for offentlig-privat partnerskap/interessenterkapitalisme, «rundt ei spesifikk sak eller geografi.» Eksempler som gis inkluderer Mike Bloombergs Climate Finance Leadership Initiative (CFLI), som er samarbeidet med Goldman Sachs og HSBC blant andre private institusjoner. Selv om de er drevet av «interessenter», er eksisterende eksempler på «landsplattformer» som tilbys av GFANZ enten private sektorledede initiativer, som CFLI, eller offentlig-private partnerskap som er dominert av mektige multinasjonale selskaper og milliardærer. Som det nylig er forklart av journalist og forsker Iain Davis, tillater disse «interessentkapitalisme»-mekanismemodellene, til tross for at de er presentert som å gi en «mer ansvarlig» form for kapitalisme, selskaper og private enheter delta i utformingen av regelverket som styrer deres egne markeder og gi dem en sterkt økt rolle i politisk beslutningstaking ved å stille dem på lik linje med nasjonale myndigheter. Det er i hovedsak en kreativ måte å markedsføre «korporatisme» på, som en parallell til den italienske diktatoren Benito Mussolini syn på fascismen som korporatisme.
I tillegg til opprettelsen av «korporatistiske» «landplattformer» som fokuserer på spesifikke områder og/eller problemstillinger i utviklingsland, har GFANZ som mål å også «korporativisere» multilaterale utviklingsbanker (MDB) og utviklingsfinansieringsinstitusjoner (DFIer) for å for å bedre oppfylle investeringsmålene til alliansemedlemmene. Ifølge alliansen beskrives dette som økende «MDB-privat sektorsamarbeid». GFANZ-rapporten bemerker at «MDB-er spiller en kritisk rolle i å bidra til å øke investeringsstrømmene» i utviklingsland. MDB-er, som Verdensbanken, har lenge blitt kritisert for å oppnå denne oppgaven ved å fange utviklingsland i gjeld og deretter bruke den gjelden til å tvinge disse nasjonene til å deregulere markeder (spesielt finansmarkeder), privatisere statlig eiendom og implementere upopulær sparepolitikk. GFANZ-rapporten gjør det klart at alliansen nå søker å bruke den samme, kontroversielle taktikken til MDB-er ved å tvinge fram enda større deregulering i utviklingsland for å legge til rette for «grønne» investeringer fra alliansemedlemmer.
Rapporten sier eksplisitt at MDB-er bør brukes til å få utviklingsland til å «skape de rette, tverrgående miljøene på høyt nivå» for alliansemedlemmers investeringer i disse nasjonene. De betydelig høyere nivåene av private kapitalinvesteringer, som er nødvendig for å oppnå Net Zero i henhold til GFANZ, krever at MDB-er brukes for å få utviklingsland til å «etablere investeringsvennlige forretningsmiljøer; et standardisert rammeverk for investering av private kapital; og kanaler for bankorienterte investeringsmuligheter.» GFANZ bemerker deretter at «privat kapital og investeringer vil strømme til disse prosjektene hvis regjeringer og beslutningstakere skaper de riktige forholdene,» det vil si skaper miljøer for investeringer i privat sektor.
Med andre ord, gjennom den foreslåtte økninga i privat sektors engasjement i MDB-er, som Verdensbanken og regionale utviklingsbanker, søker alliansemedlemmene å bruke MDB-er til globalt å pålegge utviklingsland massiv og omfattende deregulering ved å bruke presset for avkarbonisering som begrunnelse og brekkstang. Ikke lenger må MDB-ene trenger ikke lenger å fange utviklingsland i gjeldsfella for å tvinge fram politikk som gagner utenlandske og multinasjonale private enheter, ettersom «klima»begrunnelser nå kan brukes til samme formålet.
Denne nye framgangsmåten for MDB-er, sammen med deres fusjon med privat sektor, er til sjuvende og sist hva GFANZ foreslår når det gjelder å «nytenke» disse institusjonene. GFANZ-leder og BlackRock-sjef Larry Fink, sa under et COP26-panel som fant sted 2. november viste eksplisitt til dette da han sa:
«Hvis vi skal være seriøse med klimaendringene i den fremvoksende verden, må vi virkelig fokusere på omformingen av Verdensbanken og IMF.»
Fink fortsatte:
De er seniorlångiverne, og det kommer ikke nok privat kapital inn i den framvoksende verden i dag på grunn av utfordringene knyttet til den politiske risikoen – hvis vi mener alvor med å øke investeringskapitalen i den framvoksende verden. . . . Jeg oppfordrer eierne av disse institusjonene, aksjeeierne, til å fokusere på hvordan vi omformer disse institusjonene og revurderer deres charter.
GFANZs foreslåtte planer om å omforme MDB-er er spesielt alarmerende gitt hvordan lekkede amerikanske militærdokumenter viser at slike banker i hovedsak anses å være «finansielle våpen» som har blitt brukt som «finansielle instrumenter og diplomatiske instrumenter for amerikansk nasjonal makt» så vel som instrumenter for hva de samme dokumentene refererer til som «det nåværende globale styringssystemet» som brukes til å tvinge utviklingsland til å vedta politikk de ellers ikke ville gjort.
I tillegg, gitt Finks uttalelser, bør det ikke være overraskende at GFANZ-rapporten bemerker at deres innsats for å etablere «landsplattformer» og endre funksjonen og chartrene til MDB-er er en nøkkelkomponent i implementering av forhåndsplanlagte anbefalinger rettet mot å «gripe et nytt New Bretton Woods-øyeblikk» og omskape systemet for «global finansiell styring» slik at det «fremmer økonomisk stabilitet og bærekraftig vekst.
Som nevnt i andre GFANZ-dokumenter og på deres nettsider, er målet for alliansen transformasjonen av det globale finansielle systemet, og det er åpenbart fra medlemserklæringer og alliansedokumenter at målet med denne transformasjonen er å lette investeringsmålene til alliansemedlemmer utover det som i dag er mulig ved å bruke diktater som er begrunnet med klimaendringer, snarere enn gjeld, som middel for dette formålet.
Kommentar: COP26 et vannskille
De multinasjonale selskapene har sjølsagt lenge hatt stor makt både på COP-konferansene og i FN, men med COP26 markeres det et vannskille. Herfra tar de helt over. Kapitalínteressene er så sterke og bygger så sterke allianser seg i mellom at nasjonalstater knapt har noen sjanse til å stå imot dem.
I og med at de nå har kontroll over FN-systemet og i utforminga av hva som er «god klimapolitikk», vil det også være kapitalens interesser som vil bli omtolket som «klimavennlig» og alt som går imot dem, vil bli stemplet som skadelig og eventuelt også «klimafiendtlig».
Vi ser klare tegn til at «koronadiktaturet» vil bli videreført og perfeksjonert gjennom «klimadiktaturet». Dette har vi alt varslet i artikkelen:
Nå handler det ikke lenger om klima. Dette er rå klassekamp.
Nå sier de rikeste milliardærene i verden med Michael Bloomberg og BlackRocks Larry Fink i spissen, EU-kommisjonen og World Economic Forum at de skal «redde klimaet». Men når man ser på hva de faktisk går inn for har det ingen slik effekt. Det de derimot gjør er å bruke det vi må kunne kalle klimapanikk til å trumfe igjennom en massiv overføring av makt, økonomiske og materielle ressurser og kontroll til organer som er kontrollert av milliardærene.
