oss 100 kroner!
Etiopia er Afrikas nest mest folkerike land, riktignok langt bak kjempen Nigeria, som har over 210 millioner, men med sine 109 millioner foran Den demokratiske republikken Kongo med 102 millioner og Egypt med 101 millioner. (NB: Folketellingene er notorisk upresise i denne regionen.)
Etiopia er navet som hele kontrollen over Afrikas horn og det nordøstlige Afrika dreier seg om. Den som kontrollerer Etiopia kontrollerer også den øvre delen av Nilen og adgangen til de øvrige landene i regionen. Fram til 2020 hadde landet en av de største økonomiske vekstratene i verden og Council on Foreign Relations kalte landet East Africa’s Emerging Giant.
Landet har vært sett på som pro-vestlig, og da landets statsminister Abiy Ahmed fikk Nobels fredspris (for et eller annet de flest i Norge antakelig har glemt) ble det sett på som en bekreftelse på at Etiopia er godt inne i varmen i Vesten. USAID har nylig gitt landet en støtte på 920 millioner dollar.
Men i konflikten mellom sentralregjeringa og Tigray People’s Liberation Front (TIPLF) har USA og vestlige medier langt på vei støttet sistnevnte.
Krigen mellom den etiopiske staten og geriljastyrker i den nordlige Tigray-provinsen har skapt en ekstrem nødssituasjon for millioner av mennesker. FNs koordinator for menneskerettigheter i Eiopia, Grant Leaity, sier at 5,2 millioner mennesker, eller 90 prosent av innbyggerne i Tigray har behov for øyeblikkelig nødhjelp. Av dem lider allerede 400.000 av hungersnød.
Partene i krigen kommer med svært forskjellige versjoner av det som foregår. Tigray-opprørerne hevder at de er utsatt for et folkemord som utføres av Etiopias regjering i allianse med Eritrea. Etiopia på sin side hevder at det pågår en ikke-erklært krig mellom USA og Etiopia der USA bruker Tigray-styrkene som redskap. USA har også signalisert at de vurderer intervensjon i landet.
Krigshauken Samantha Power er en typisk «humanitær militær intervensjonist». Under sitt lite vellykte møte i Addis Abeba sa hun at «alle muligheter er på bordet».
En annen analyse av situasjonen og krigen
I en analyse som er publisert African Studies Centre Leiden bidrar Jon Abbink med en alternativ analyse av krigen og situasjonen:
The Politics of Conflict in Northern Ethiopia, 2020-2021: a study of war-making, media bias and policy struggle
«Denne artikkelen legger fram en politisk analyse av utviklinga av den TPLF-initierte væpnede konflikten i Nord-Etiopia og vurderer de internasjonale reaksjonene i media og internasjonale politiske sirkler. Utvidelsen av konflikten på initiativ av TPLF etter den ensidige våpenhvilen ble proklamert av den føderale regjeringa 28. juni 2021 (etterfulgt av tilbaketrekningen fra Tigray) førte ikke til opphør av kampene. Tvert imot, TPLF brukte brent jord-taktikk, har begått betydelige misbruk av sivile (massedrap, nedbrenning av landsbyer, ødeleggelse og plyndring sykehus, helsesentre og annen økonomisk infrastruktur), og skapte matmangel, hundretusenvis av internt fordrevne og enormt forverrede humanitære problemer i Amhara og Afar regionene. Til tross for TPLFs ensidige utvideles av den væpnede konflikten, har svarene til internasjonale politiske kretser, særlig fra de vestlige ‘giverlandene’ og FN, vært negativ til den føderale regjeringa og mild overfor TPLF.
Artikkelen utforsker aspekter ved denne paradoksale og problematiske tilnærminga og argumenterer for at den vil ikke føre til en politisk eller annen løsning av konflikten, spesielt ikke med tanke på det uforminskede krigførende strategien til TPLF. Den etiopiske føderale regjeringa og dens leder statsminister Abiy Ahmed, etter å ha blitt bekreftet ved makta etter det relativt vellykte og troverdig parlamentsvalget 21. juni 2021, er under press fra mye av de globale mediene og vestlige beslutningstakere for problemene i Tigray. TPLF, som feilaktig blir identifisert med folket i Tigray som helhet, stilles ikke til ansvar. Men en anmassende vestlig tilnærming basert på trusselen om sanksjoner (fra den amerikanske regjeringen) og på det som ofte virker «nyimperialistiske» krav, som det fremgår av alvorlig innblanding i konflikten – selv av en rekke FN-personer – vil ikke bidra til politiske forhandlinger eller dialog, gjenoppretting av fred, eller rehabilitering av de krigsherjede regionene, og heller ikke til stabilitet i Etiopia. Det er nødvendig ikke bare med forbedret medierapportering, basert på solid lokal (etiopisk) informasjon og kontrollerte kilder, men også en grunnleggende tilbakestilling av visse FN- og vestlige giverlands politikk på Etiopia.»
Etiopia: Angrepet av terrorister og forrådt av Vesten
En annen analyse av situasjonen i Etiopia og Tigray er denne artikkelen i Counterpunch av Graham Peebles: Ethiopia: Assailed by Terrorists and Betrayed by the West.
Den er enda mer eksplisitt i sin fordømmelse av TPLF og av Vestens taktikk og strategi i Etiopia:
«Hjulpet av mainstream vestlige medier – The Economist, BBC, The Guardian, New York Times, Al Jazeera, Facebook (som ifølge tidligere arbeidsgiver som nå varsler, Frances Haugen, «blåser på flammene av etnisk vold i Etiopia») og andre – har det spredt seg feilinformasjon og løgner om situasjonen i Etiopia. Falske anklager om at Abiys regjering bevisst «sulter sitt eget folk», «blokkerer humanitær hjelp» fra å nå fram til fordrevne grupper, og utfører grusomheter i regionen, er utbredt på slike plattformer.
De mottar ikke informasjonen sin fra etiopiske journalister som jobber på bakken, eller velinformerte lokale folk, men, ser det ut til, fra uttalelser utstedt av den amerikanske administrasjonen, FN-byråer, eksterne organisasjoner og TPLF-talspersoner. Det samme materialet publiseres eller sendes ut av alle medier, mer eller mindre. Det er konsekvent usant og tjener til å undergrave den etiopiske regjeringa, skape forvirring og styrke TPLFs kampanje. Det vestlige regjeringer ikke nevner, og konsekvent ikke klarer å fordømme, er grusomhetene utført av TPLF.
Terrorgruppa nektet å følge en regjeringsinitiert våpenhvile i juli, rykket inn i naboregionene Afar (hvorfra de siden ble kastet ut av føderale styrker) og Amhara, massakrerte sivile, voldtok, ødela eiendom og avlinger, og drepte husdyr. Massegraver er blitt oppdaget på en rekke steder i Amhara-regionen, hvor lokalbefolkningen forteller om rystende beretninger om TPLF-brutalitet. Og likevel forblir USA, Storbritannia, EU osv. tause.»
Diametralt motsatte framstillinger og dobbeltspill
Som man ser er det diametralt motsatte framstillinger av situasjonen vi får fra fra hovedstrømsmediene og i disse to analysene. Vi noterer oss også at en av spillerne på den vestlige sida, ikke helt overraskende, er den gjennomkorrupte generaldirektøren for WHO, Tedros Adhanom Ghebreyesus. Utnevnelsen av ham til WHO-sjef var svært upopulær i Etiopia, der han blir sett på som en skurk, eller enda verre, som ansvarlig for folkemord.
Samtidig har Vesten, med USA i spissen, framstilt seg som støttespiller for Etiopia og Etiopias regjering. Da Nobel-komiteen, som vanlig med heller tvilsom forankring, ga fredsprisen til Abiy Ahmed, var det fra komiteens side åpenbart en del av den daværende vestlige strategien.
Dagsavisen skrev om Nobelkomiteens begrunnelse:
«Den Norske Nobelkomite har bestemt at Nobels Fredspris for 2019 skal gå til Etiopias statsminister Abiy Ahmed Ali for hans innsats for fred og mellomstatlig samarbeid, og da særlig for hans avgjørende initiativ for å løse grensekonflikten med nabolandet Eritrea. Prisen er også en anerkjennelse til alle krefter som arbeider for fred og forsoning i Etiopia og det østlige og nordøstlige Afrika.»
Dobbeltspill er normen
Nå er det ikke noe nytt i at USA spiller begge hester i et spill som dette. Saddam Hussein var utvilsomt en brikke i USAs strategi mot Iran, og han trodde til og med at han hadde USAs godkjenning for å rykke inn i Kuwait. Det var langt på vei USA som skapte Saddam Hussein. Men så valgte som kjent Washington å dra teppet vekk under beina på ham, utrope ham til den nye Hitler, invadere Irak, og siden henrette ham som en lusen kriminell.
Derfor bør man ikke bli forvirret over at USA også driver dobbeltspill i Etiopia. Det er normen. Sett grupper opp mot hverandre, lag kaos, og skap grunnlag for intervensjon og krig. Det er rett ut av læreboka i Langley, CIAs hovedkvarter.
