oss 100 kroner!
Nobelkomiteens beslutning om å tildele Nobels fredspris til den russiske journalisten Muratov viser vår tids elendighet. Tildelingen tjener til å bygge opp fiendebildet av Russland og en forskjønning av situasjonen i vest. Å bygge opp fiendebilder fremmer ytterligere konfrontasjon og til syvende og sist risiko for en alvorlig militær konflikt. På denne måten skiller denne prisutdelingen seg vesentlig fra den som ble gitt til Willy Brandt 10. desember 1971. – Prisen som ble gitt til den russiske journalisten er med rette et signal mot mangel på pressefrihet i Russland. Samtidig forskjønnes imidlertid situasjonen i Vesten – med full anvendelse av den velkjente manipulasjonsmetoden der hard kritikk av den andre får ens egen side til å synes bedre.
Av Albrecht Müller.
Hvordan går det med pressefriheten i Tyskland, Frankrike og USA?
Hva med Assange og Snowdens frihet? Med Wikileaks har Assange bidratt stort til vår kunnskap om våre regjeringers krigerske aktiviteter. Ifølge Nils Melzer (FNs spesialrapportør for tortur) avslørte WikiLeaks bl.a. antatte krigsforbrytelser og korrupsjon. Derfor er han sperret inne. I stedet fortjener han Nobels fredspris minst like mye som sin russiske kollega. Hvis Nobelkomiteen hadde bestemt seg for å gi prisen til Assange, hadde det sannsynligvis vært et livreddende signal. Og uansett en hjelp for riktig fremstilling av forholdene i vest.
Vestlige medier er sterkt konsentrert i de få hendene til de superrike. De har – også inkludert de offentlige kringkasterne – tilpasset seg den rådende politiske linja og – med noen få unntak – mistet alt snev av virkelig kritikk. Formelt er de frie, formelt eksisterer det pressefrihet. I realiteten er dette ikke tilfelle.
Hvor lite alvorlig Vesten tar sine søndagstaler om frihet og pressefrihet, kan man også se ved at kritiske medier blir forfulgt og produktene deres slettet. Vi har rapportert om dette flere ganger de siste dagene.
Forsoning kreves nå – ikke den nye konfrontasjonen
For bedre å forstå hvor mye verden vår har forandret seg til det verre, er det verdt å se tilbake på Nobelprisutdelingen til Willy Brandt.
I Nobelkomiteens begrunnelse står det:
Som leder for den vesttyske regjeringen og på vegne av det tyske folk, rakte forbundskansler Willy Brandt ut en hånd til en forsoningspolitikk mellom de gamle fiendelandene. I velviljens ånd har han gjort en enestående jobb med å skape vilkårene for fred i Europa.
Willy Brandt mottok Nobels fredspris 10. desember 1971 i Oslo. Han svarer i sin takketale:
Æren ved prisutdelingen kan absolutt bare forstås som en oppmuntring til mine politiske bestrebelser, ikke som en endelig dom (…), og jeg kan tilføye hvor mye det betyr for meg at arbeidet mitt i det tyske folks navn ble vektlagt. Det var mitt privilegium å se navnet på landet mitt og viljen til fred brakt i harmoni etter fortidens grusomheter som aldri kan glemmes.
11. desember 1971 holdt Brandt selve takketalen ved universitetet i Oslo. Tema: Fredspolitikk i vår tid. Selve kjernen i denne talen er:
– Krig må ikke være et politisk middel. Det handler om å avskaffe kriger, ikke bare om å begrense dem. I dag kan ingen nasjonal interesse skilles fra det overordnede ansvaret for fred. Enhver utenrikspolitikk må tjene denne innsikten. Som et middel til en europeisk og global sikkerhetspolitikk må den senke spenninger og fremme kommunikasjon på tvers av landegrensene.
…
Fredspolitikk er et nøkternt arbeid. Jeg prøver også å bruke midlene jeg har til rådighet for å hjelpe fornuften i mitt land og i verden: den fornuften som befaler oss til fred, fordi ufred har blitt et annet ord for ekstrem ufornuft. Krig er ikke lenger ultima ratio, men ultima irratio. Selv om det ennå ikke er en generell innsikt: Jeg forstår fredspolitikk som en ekte realpolitikk i denne epoken. …
I mellomtiden har kriger blitt et politisk middel igjen. Og selv etter at katastrofen til den militærorienterte politikken i Afghanistan har blitt tydelig, fortsetter vestlige politikere å tro at militæret, opprustning og militære operasjoner er en vesentlig del av politikken.
Tildelingen av årets Nobels fredspris kunne ha vært et signal for å forstå og spre ordet om at vi må unngå kriger, at vi må bygge tillit i stedet for å så mistillit. Tildelingen av Nobels fredspris til den russiske journalisten er en pen tanke. Den er ingen hjelp i den nødvendige forståelsen mellom Europa og Russland.
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Albrecht Müller var en nær medarbeider av Willy Brandt i regjeringen på begynnelsen av 1970-tallet.
Artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
