Naturrett: En mulig løsning på Covidkuppet?

Av Iain Davis. Off-Guardian.org

Umistelige rettigheter, basert på naturrettsprinsippene, kan være en mulig løsning på COVIDKUPPET, eller pseudopandemien som jeg kaller den.

Praktisering av våre umistelige rettigheter, i tråd med Naturrett, og kollektiv, fredelig organisering for å sabotere målene til konspiratørene, er den beste måten å kjempe på.

Målet til de som er for global offentlig-privat-samarbeid og «stakeholder capitalism» er å etablere sentralisert global kontroll. Hvis vi ønsker å stå imot denne nye verdensordenen kan vi ikke benytte systemer som innebærer sentralisert kontroll. Vi må lage et nytt samfunn basert på desentralisert frihet.

Jeg har utfordret det offisielle covid-narrativet. Men, som mange har påpekt, det er ikke vanskelig å kritisere det. Her prøver jeg istedet å presentere en løsning.

Dette er min mening. Det er sikkert mange mulige måte å drive fredelig motstand på, og vi bør benytte alle muligheter. Men foreløpig har jeg ikke hørt om en politisk teori som gir mer mening enn den jeg snart skal foreslå. Jeg hevder ikke ha dyp innsikt eller kunnskap. Jeg simpelthen benytter min umistelige rett til å snakke fritt.

Frihet er vår ubegrensede rett til å utøve våre umistelige rettigheter. Det er friheten til å gjøre alt som er riktig, når og hvor vi ønsker det. Ingen på denne jord har autoriteten til å nekte, fjerne eller omdefinere noen av våre umistelige rettigheter. De er umistelige og medfødte.

Frihet er ikke friheten til å påføre andre skade eller tap. Frihet, basert på våre umistelige rettigheter, gjør hver enkelt pliktig til å oppføre seg ansvarlig. umistelige rettigheter krever ikke bare at vi respekterer andres rettigheter, men at vi forsvarer dem uten å nøle.

Ikke stem på slaveri

Hvis vi vil leve fritt fra det teknokratiske, nyføydale diktaturet som etableres rundt oss er det tåpelig å appellere til våre såkallte politiske ledere. De er kjøpt og betalt til å være tyrannenes løpegutter.

Vi kan heller ikke forvente systemisk reform. Såkalte representative demokratier er så korrupte, og så utrolig servile til foretakskapitalistene at de er umulige å redde.

Vi trenger ekte demokrati, og kommer ikke før randomiserte folketribuner har rett til å annullere hele lovverket. Nåtidens partipolitiske maskerade, som utelukkende tjener sine mesteres agenda er fortapt.

Et parlament bestående av medlemmer av et parti sikrer lovgivning som er lojal til de politiske partiene og kapitalistene som finansierer dem, ikke folket som «velger» sine representanter.

En bedre modell ville vært et konstitusjonelt parlament av uavhengige, folkevalgte parlamentarikere uten tilknyting til et parti. Dette hadde i det minste økt sjansen for at de representerte interessene til de som valgte dem.

Men, selv om dette ville gjort det ørlite vanskeligere med politisk korrupsjon , ville det ikke stanset. Vi ville fortsatt måtte velge vårt kriminelle aristokrati. Heldigvis, mener jeg,  finnes det bedre alternativer. Disse krever radikal endring av hvordan vi tenker på samfunnsorganisering og demokrati i praksis.

Slike radikale endringer er allerede på vei. De er ikke styrt av, og ei heller tjener de folket. Det er teknokratisk styrt og manipulert av foretakskapitalister, globale tenketanker, NGOer og «filantropiske» organisasjoner.

Den demokratiske fasaden vedlikeholdes av «valgte» regjeringer. Hovedrollen deres er å opprettholde illusjonen om demokratisk ansvarlighet mens de trer foretakskapitalistisk politikk ned over hodene på oss.

Dette er systemet vi stemmer på. I dette påståtte demokratiet er valget en seremoni for å krone de neste medløperne for korporasjonene. Hver gang vi stemmer legitimerer vi det, og på den måten gir vi makt til foretakskapitalistene til å utøve politikk som tjener dem, ikke oss.

Å bruke rettsalene, som tillates å eksistere i dette systemet, er tilsvarende nyttesløst. Rettsjustis har blitt en gammeldags tradisjon som ikke lenger praktiseres. Det er utvilsomt noen hederlige unntak, men omtrent hver eneste avgjørelse som tas i folkets favør vil bli overkjørt av en høyere instans.

Løsningen kommer aldri til å ligge i den nåværende representative demokratiske strukturen. All energi brukt til å redde den er sløs.

Vi opprettholder vår egen undertrykkelse med våre stemmer. Det første vi kan gjøre er å slutte å stemme. Dette er kanskje en symbolsk handling, men i det minste bør vi la foretakskapitalistene vite at vi ikke er enige med det uærlige systemet deres.

Ikke spill deres spill

Vi kan heller ikke la oss rive med av de revolusjonære fantasiene til ideologisk drevne oppviglere. Alt de ønsker er å sette sitt godkjentstempel på systemet og føre oss frem til deres lite gjennomtenkte visjon av en ny realpolitik satt sammen og inspirert av tidligere politiske fiaskoprosjekter som ofte var dødelige.

Tanken på væpnet revolusjon er absurd galskap. Ikke bare ville det medføre mange unødvendige dødsfall, kanskje millioner, systemet vi nå tolerer er bygd på retten til å utøve makt. Foretakskapitalistene har all den militære og politiske makten de kunne ønske til å svare på voldelige provokasjoner med overveldende kraft.

Hvis vi tar i bruk fysisk makt gir vi opp den moralske grunnen vi står på. Vi vil gi foretakskapitalistene sitt casus belli og vi mister vår politiske og taktiske fordel. De har brukt falske flaggangrep opp gjennom historien for å legitimere sin bruk av makt. Vi må være på vakt for det neste.

Vi bør notere oss at sveitsisk etteretning har allerede advart om angrep på vaksinerelatert infrastruktur. De har rapportert hvor voldelige angrepene kan bli, til tross for at de ikke har «noen konkrete bevis for at slike angrep er planlagt».

Så utrolig praktisk for de autoritære som ønsker å kriminalisere kritikk av deres COVID-vaksineprogram. Alle slike «angrep» bør ses på med stor skepsis og bevisene for et slikt angrep bør ømfintlig undersøkes av alle.

Vold er språket til undertrykkeren. Vi er under angrep og vi har rett til å beskytte oss selv, men det legitimerer ikke dumhet. Å initiere vold er både umoralsk og uhensiktsmessig.

Vi kan ikke støtte oss på en leders autoritet og forvente noe annet enn undertrykkelse i retur. Det er naturen til den ikke-eksisterende, selvhevdede retten til autoritet.

Ethvert kort opphold fra undertrykkelsen er velkomment, men det er ingen politiske ledere noe sted som kan styre oss vekk fra kursen vi er på. Et desperat håp for at en frelser kommer, eller at vi kan stemme oss ut av dette er veldig naivt. Vår aksept av autoriteten til ledere har brakt oss hit, slik som den har gjentatte ganger i menneskets historie.

Løsninga ingen vil høre

Vi må bygge noe bedre. Det er den eneste reelle løsninga. Det er bare det at det er ikke den løsninga folk ønsker å høre.

Folk forventer at de skal bli fortalt hva de skal gjøre, hva de skal si, hvor de skal gå og hva de skal tenke. De har blitt oppdratt til å akseptere dette og lært hjelpesløshet er resultatet.

Folk lever apatiske liv. De lever i illusjonen om at de ikke kan endre noe. De tror faktisk at de må gi fra seg sitt individuelle ansvar til autoriteter de har tillit til. De gjør det med ufruktbart håp om at en velvillig statlig foresatt tar hånd om dem mens de fokuserer på det normale og dagligdagse og tror de er fri.

Vi har ikke tid til å tro på slike illusjoner. Vi må møte virkeligheten. Vi er ikke barn.

Staten (myndighetene i samarbeid med foretakskapitalistene) har til hensikt å trellbinde oss. Den forlanger at vi gir vekk vår autoritet sånn at dens medløpere kan gjøre som de vil. Staten har etablert flere kontrollsystemer som smelter sammen for å gjøre oss til slaver. Disse er i ferd med å bli operative.

Ingen kommer for å redde oss. Det er ingen allierte styrker som samler seg langs landegrensene noe sted, klare til å frigjøre oss fra diktaturets åk. Hvis vi ønsker å forsvare oss selv og våre familier må vi gjøre det selv.

Vi må ta fullt ansvar for oss selv og hverandre. Vi må lage nye, desentraliserte systemer for kommunikasjon, utveksling og handel. Vi trenger et nytt rettssystem, et nytt helsevesen, sosialhjelp osv.

Det er utvilsomt et overveldende forslag, kanskje det høres ut som en usannsynlig fantasi. Hvis det finnes en bedre løsning så ville det vært fantastisk, men hvor er den? Tiden løper fra oss.

Staten har ikke vunnet enda

Staten, med sin nye overvåkning og kontrollmekanismer, vil motsette seg ethvert forsøk på at folk bryter vekk fra den. Men så lenge vi forblir lovlige og fredelige, hvis vi bygger og ikke ødelegger, hvis vi utnytter de forsvinnende frihetene og ressursene som vi har igjen på best mulig måte, blir rå makt det eneste svaret våre undertrykkere kan bruke. Det betyr ikke at de ikke kommer til å bruke det, men «alle» vil komme til å se det.

Vi som er imot covidkuppet er i minoriteten. Staten har brukt milliarder på propaganda. Offentlig opinion betyr fortsatt noe.

De er ikke enda på det stadiet der de simpelthen kan slå ned mengder av fredelige borgere som følger lovene og forvente at prosjektet deres blir vellykket. Samtidig kan ikke vi begi oss ut på prosjektet om å skape et bedre samfunn uten å anerkjenne at smertelige offer må gjøres.

Vi har enda en fordel. Verktøyene vi trenger for å bygge eksisterer allerede. Her i England, tross at få vet om den, har vi en ratifisert, skriftlig konstitusjon. Den representerer en lovlig løsning og vi må bruke den.

Vi har også Naturrett og våre umistelige rettigheter. Vi bør ikke be om at de blir respektert. Vi bør kreve det uten noe forbehold.

Umistelige rettigheter, ikke menneskerettigheter

Umistelige rettigheter er ikke «menneskerettigheter». Vi er en del av et globalt politisk system som konsekvent har prøvd å definere våre rettigheter i lys av disse påståtte menneskerettighetene. Vi må avvise denne forfalskningen.

De ble proklamert i FNs Menneskerettighetserklæring. Den ramser opp en rekke respekterte humanitære prinsipper som Artikkel 1: Iboende frihet og likhet:

Alle mennesker er født frie og like med tanke på verdighet og rettigheter.

Vi blir hele tiden fortalt av våre politikere at de handler i tråd med våre menneskerettigher og at de «beskytter» dem. Dette betyr at de påtar seg retten til å ignorere de når det passer dem. Artikkel 29:

Når enhver utøver sine rettigheter og friheter, skal vedkommende kun begrenses av loven.. og møte de rettferdige kravene som moral, offentlig orden og den generelle velferden til et demokratisk samfunn.

Lovgivning utformes av staten. Den kan begrense våre friheter og skal vurdere hva som er moralsk. Staten bestemmer hva som er «offentlig orden» og den bestemmer hvilke av våre menneskerettigher som skal ignoreres av hensyn til samfunnets «generelle velferd». Et «samfunn» som staten definerer.

Menneskerettighetserklæringen er FNs forsøk på å formalisere et system for atferdstillatelser, men medlemslandenes regjeringer ville aldri godkjent dem hvis de ikke stod frie til å ignorere menneskerettigher på individuell og nasjonal basis. Derfor Artikkel 29.

Men i fortalen til erklæringen annerkjenner FN konseptet umistelige rettigheter, som er noe helt annet:

Fordi annerkjennelsen av den medfødte verdigheten og de likeverdige og umistelige rettighetene til alle medlemmer av menneskefamilien er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden..

Annerkjennelsen av umistelige rettigheter som «grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden» er så langt som FN er villig til å gå. Men den annerkjennelsen er noe vi kan og bør bruke.

FN lagde så Menneskerettighetserklæringen for å eksludere konseptet helt fra «loven» til medlemslandene. Umistelige rettigheter er ikke nevnt i selve erklæringen, men de er kjent på globalt politisk nivå.

USAs uavhengihetserklæring annerkjenner også umistelige rettigheter:

Vi ser disse sannhetene som selvfølgelige, at alle menn er skapt likeverdige, at Skaperen har gitt dem visse umistelige rettigheter, blant dem er Livet, Friheten og søken etter Lykke… For å sikre disse rettighetene, går Regjeringer ut fra menn, deres makt basert på samtykket fra de som skal styres. At når enhver form for Regjering ødelegger for disse kravene, er det Retten til folket å endre eller fjerne den.

Det er tydelig at Staten annerkjenner at umistelige rettigheter er «selvfølgelige». Likevel, når myndigheter har formulert sine lovtekster og prinsipperklæringer har de tilsynelatende gått langt for å unngå å annerkjenne umistelige rettigheter noe mer enn de «må». De har erstattet «grunnlaget for frihet i verden» med meningsløse menneskerettigheter.

Akkurat som i menneskerettighetserklæringen nevnes ikke umistelige rettigheter i USAs Bill of Rights eller den nedskrevne grunnloven. For eksempel lyder det fjerde tillegget:

Folkets rett til trygghet i person, hus, dokumenter og eiendeler, mot urimelige søk og beslag, skal ikke krenket, og ingen arrestorde skal utstedes, med mindre det er skjellig grunn..

Med andre ord krever staten en «rett» til å bedømme hva den mener er «skjellig grunn». På grunnlag av sin mening kan den bryte seg inn i våres hjem, arrestere oss og beslaglegge våre eiendommer, bare fordi den har «skjellig grunn». Dette er den unngåelige konsekvensen av et styresett som ignorerer umistelige rettigheter, og i stedet bygger sine lover på det tvetydige konstruktet menneskerettigheter.

Overholdelsen av menneskerettigher garanterer at staten kan tvinge oss til å gjøre som den vil. Hvis vi følger prinsippene om umistelige rettigheter er det umulig.

Den «lovlige» definsjonen på umistelige rettigheter er:

Begrepet som beskriver de fundamentale rettighetene som alle har.

Umistelige rettigheter, fra et jussperspektiv, er de likeverdige rettighetene til ALLE mennesker. Det finnes ikke unntak.

Ingen har fler umistelige rettigheter enn andre. Høy stilling gir ingen ekstra rettigheter.

Ingen av oss har den umistelige rettigheten til å beordre noen andre til å gjøre som vi ønsker. Staten hevder at den får sin autoritet fra oss. Men vi hadde aldri denne rettigheten i utgangspunktet. Hvordan kan vi delegere vår autoritet til staten hvis vi ikke har den selv?

Staten hevder at den har denne rettigheten, å kontrollere vår atferd, og kaller dette sin autoritet. Når den gjør det krenker den umistelige rettigheter, som både den selv og rettsystemet innrømmer er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden. Den kan bare utføre dette trikset med sluhet og på grunn av vår ignoranse.

Staten er hyperallergisk mot umistelige rettigheter fordi de er universelle, uforanderlige og absolutte. Vi selges falske mennskerettigheter fordi de tillater staten å opprettholde sin autoritetsmyte. Det som verre er, er at statens autoritet bare fungerer i praksis fordi vi har blitt oppdratt til å tro på denne myten.

Statens atuoritet er ikke noe mer enn vår tro på en løgn. Så fort vi slutter å tro på den, forsvinner den. Alt staten har igjen etter det er rå makt. Når sant skal sies er det alt den noen gang har hatt.

Vi burde ikke gi noen kredibilitet til dens krav om falske rettigheter. Vi burde bruke logikk og si tydelig nei til statens latterlige påstand.

Samtidig må vi kvite oss med våre egne illusjoner. Vi kan ikke tro at vi velger regjeringer som tjener oss samtidig som vi godtar alle krav de kommer med i frykt for straff hvis vi ikke gjør det. Dette gir ingen mening.

Det er derfor essensielt at vi fullt ut forstår hva våre umistelige rettigheter er. Særlig hvis de representerer streken i sanden.

Det er ingen rett  høyere enn  naturrett

I 1882 skrev Lysander Spooner Natural Law; or The Science of Natural Justice. I den forklarte han hvorfor det bare er en lov som dikterer våre forhold. Naturrett står over alle andre.

Naturrett ble ikke skapt av menn eller kvinner og kan ikke endres, nektes eller omgås av noe menneske, påstått autoritet eller stat. Den beskriver våre interaksjoners natur og til og med hvordan vi dømmer vår egen karakter.

Fordi grunnlaget for Naturrett er fenomener som finnes i naturen kan det studeres som alt annet. Å forstå Naturrett er, som Spooner skrev, vitenskapen naturrett.

Hvordan kan vi leve i fred? Hvilke regler styrer hvordan vi opprettholder fred? Er det «selvfølgelig» at vi kan leve i fred og gjør vi det fordi en høyere «autoritet» straffer oss hvis vi ikke gjør det. Eller har vi alle en innebygd forståelse av de uskrevne reglene som binder oss til hverandre i våre lokalsamfunn?

Finnes det en del prinsipper som vi alle forstår, uansett hvilken jurisdiksjon vi lever i? Finnes det en grunnleggende Lov som etablerer grensene for vår atferd og tillater oss å leve i fred og harmoni?

Selvfølgelig er det det, hvis ikke hadde ikke menneskeheten overlevd. Dette er Naturrett og Spooner beskrev det slik:

Hver mann skal gjøre mot andre alt det som rettferdighet krever av han; som, for eksempel, å betale sin gjeld, returnere lånt eller stjålet eiendom til sin eier, og han skal gjøre opp for enhver skade han har gjort mot noen andres person eller eiendom.. alle menn skal avstå fra å gjøre det som rettferdighet hindrer han fra å gjøre; som, for eksempel, at han skal avstå fra tyveri, ran, brannstifting, mord og alle andre lovbrudd mot personen eller hans eiendom. Så lenge disse forhold opprettholdes lever mennesker i fred, og bør kunne leve fred med hverandre. Men når disse forhold brytes blir det krig. Og det fortsetter til rettferdighet gjenopprettes

Naturlig Lov er vår fundamentale moral og naturrett er etikken som kommer fra den. Det er i vår natur å kjenne til det, fordi det er forståelig gjennom fornuft, som er vår definerende kvalitet.

Det er mange egenskaper som vi regner som «gode» eller «onde». De oppofrende og omsorgsfulle regnes som «gode». De egoistiske og kyniske regnes som «onde». Men uavhengig av hvilke meninger vi har om andres atferd, så lenge de lever i tråd med Naturrett kan vi uansett leve i fred med dem.

Det handler ikke om god og ond, det handler om å gjøre det som er rett eller galt i følge Naturrett.

Hvis vi forårsaker tap eller skade for noen andre, eller oppfører oss uærlig i kontrakter, da har vi gjort noe galt. Andre rundt oss vil anerkjenne at vi ikke hadde «rett» til å gjøre det. Men alt vi gjør som ikke er galt er en rett. Vi vil kanskje ikke like det folk sier eller gjør, men så lenge de ikke skader eller påfører andre tap har de all «rett» i verden til å handle og snakke fritt.

Denne følelsen av naturrett, forståelsen og evnen til å bedømme mellom hva som rett og hva som er galt, finner vi overalt. Barn må forstå seg på naturrett kjapt, ellers vil de ikke klare å bygge de relasjonene de trenger for å klare seg bra. Barn forstår dette før de har ord til å utrykke hva det er de forstår.

Hvis barn kan leve fredelig, uten å forstå menneskeskapt lov eller lovgivning, kan voksne klare det samme. Allikevel har vi tilsynelatende glemt dette.

I stedet innbiller vi oss at rettferdighet er noe som rettssystemet eller regjeringer sjenker oss. Feilaktig antar vi at uten deres regler ville vi ikke hatt noe Lov og umulig vært i stand til å sameksisterer i fred.

Naturrett styrer våre forhold, det er Loven som tillatter oss å eksistere side om side, jobbe sammen, nå felles mål og finne verdi hos hverandre. Den eksisterer uavhengig av de lavere lovene som menn og kvinner utarbeider.

Vi skapte ikke Naturrett, og har ingen mulighet til å endre den. Den lever i naturen. Det er et naturprinsipp som definerer oss som art.

Alle levende vesener er gjenstand for Naturrett. Det er det universelle regelsystemet. Det  bestemmer atferd som tillater sosial kompleksitet å eksistere. Akkurat slik termitter bruker Naturrett for å samarbeide om å bygge sine bemerkelsesverdige bygg, bruker vi Naturrett for å leve fredelig i lokalsamfunn.

Fordi vi ikke skapte Naturrett kaller mange den Guds lov. Teologiske argumenter til side, det er ingen grunn til å tro at prosessene som utformet Naturrett, er forskjellige fra de som formet planetene, eller tyngdekraften.

Noen vil påstå at disse ikke kunne eksistert uten innblanding fra en gud eller annen overnaturlig hjelp. Den lovlige definisjonen av Naturrett hevder dette. Andre vil peke mot sannsynlighet i et uendelig univers med samhandlende krefter.

Dette er verdt en debatt, men det endrer ikke temaets natur. Planeter og tyngdekraft eksisterer i den virkelige verden, og det gjør også Naturrett.

Rettferdighet er ekte. Alle vet hva det er og vi har til og med lagd et ord for å beskrive det. Det er å rette opp når noe galt har skjedd. Konseptene rett og galt eksisterer også i virkeligheten. Hvis ikke de gjorde det ville ordene vi bruker for å beskrive det være meningsløse.

Ord som «min» og «din» og «rettferdig» og «urettferdig» ville ikke gitt mening. Du kan ikke eie noe med mindre du har retten til å hevde deg som dens eier. Ingen handlinger kan være prinsippielle hvis det ikke eksisterer konsepter som rettferdig eller urettferdig som vi kan beskrive dem med. Faktisk kunne ingen menneskapte lover blitt laget hvis det ikke først eksisterte en Naturrett.

Hvordan kunne tyveri noen gang ha blitt regnet som galt hvis ikke naturlig rettferdighet eksisterte allerede? Hvis ikke naturlig rettferdighet eksisterte før menneskeskapte lover kunne tyveri ikke blitt regnet som rett eller galt.

Vi ville ikke vært i stand til å oppfatte en handling som tyveri uten en inneboende forståelse av naturlig rettferdighet. Vi ville definitivt ikke kunnet utarbeide lovgivning som begrenser tyveri. Uten Naturrett ville tyveri bare vært bevegelsen av en gjenstand i en kaotisk suppe av immateriell atferd.

Naturrett er den universelle loven om alt, og som alt som skjer i naturen kan vi studere den, forstå den, og fordi vi er mennesker med fornuft kan vi formalisere den en samling av bestemmende prinsipper. De som bryter Naturrett kan dømmes etter den, og som Spooner bemerket har vi en plikt til å gjøre det.

Et samfunn basert på Naturrett ville vært bygd på maksimet «å leve ærlig, å ikke skade noen, å gi alle det de fortjener.» For å kunne «leve ærlig» kan ingen late som at de ikke bryr seg om uærlighet, særlig der det skader noen eller påfører tap. Å se vekk fra gale handlinger ville regnes som neglisjering, i praksis å akseptere skadelig atferd.

Ettersom Naturrett er universell, absolutt og uforanderlig, og alle gis likeverdige rettigheter og ansvar ifølge den, vil det å ikke straffeforfølge gale handlinger være det samme som å ikke følge Naturrett. Denne neglisjeringen er, i og for seg, en skadelig handling. Plikten til å bringe «kriminelle» til naturlig rettferdighet utføres best gjennom jurystyrte rettsaker.

Sant demokrati (demos – kratos)

Umistelige rettigheter kommer fra Naturrett. Det vi gjør og sier som ikke er galt i følge Naturrett er våre umistelige rettigheter. Den eneste begrensningen på våre umistelige rettigheter er at vi lever ærlig og forårsaker ingen skade eller tap for andre.

Da våre umistelige rettigheter stammer fra Naturrett kom de også før menneskapte lover og er universelle, absolutte og uforanderlige.

Ingen, ingen organisasjon, autoritet eller stat kan tvinge oss til å gjøre noe mot våre vilje så lenge vi lever ærlige liv. Hvis vi ikke forårsaker skade eller tap for noen finnes det ikke en eneste autoritet på jorda som «lovlig» kan bruke makt eller på noen måte tvinge oss til noe.

Et samfunn bygd på umistelige rettigheter må per definisjon være et frivillighetssamfunn.

Ingen, heller ikke enheter som påberoper seg autoritet som ikke eksister, kan lovlig tvinge, oppfordre, lure eller på andre måter bruke makt for å oppnå vårt samtykke eller samhandling. Alle våre handlinger eller samhandlinger skal kun iverksettes på frivillig grunnlag og vi kan trekke vårt samtykke når vi ønsker.

Det er kraften i umistelige rettigheter. Vi kan ikke styres ved dekret hvis vi insisterer på at våre umistelige rettigheter overholdes. De som nekter å respektere våre umistelige rettigheter kan heller ikke hevde at de handler i tråd med grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden.

Det er verdt å forklare hva en jurystyrt rettsak er, fordi de er ikke en del av vårt nåværende rettssystem. Hvis vi ønsker oss en verden basert på våre umistelige rettigheter, så er naturlig rettferdighet, administrert og utført av en jury av likemenn, ikke dommere, essensielt.

Etter rettsaken mellom Kongen og Penn og Mead i 1670, ble juryns formann Edward Bushel fengslet fordi han nektet og dømme forsvaret som skyldig. Følgende nektet han å betale boten han fikk og presenterte sin appell for Rettsinstasen for Vanlige Appeller. I den endelige dommen, som støttet Bushels appell sa Høyesterettsdommer John Vaughan følgende:

Juryen må være uavhengig, og må ene og alene være ansvarlig for sin beslutning, fri fra trussler fra domstolen

I en rettsak basert på Naturrett er dommeren simpelthen møteholderen. Hans eneste rolle er å hjelpe juryen med de tekniske delene av loven. Han skal ikke instruere, styre eller på noen måte påvirkere eller gripe inn i vurderingsprosessen eller dommen til juryen.

Juryen oppfordres til grundig debatt og uenighet, og så må de bli helt enige om både en dom og passende straff. Så instruerer de dommeren til å opplese dommen.

Naturrett er enkel å forstå og administrere. Det eneste spørsmålet den behandler er direkte årsak av genuin skade eller tap eller uærlig atferd i en kontrakt.

Som vesener født med fornuft er det rett fram for oss å avgjøre om skade eller tap ble påført. I et system med jurystyrte rettsaker kan vi være mer trygge på at naturlig rettferdighet blir oppnådd.

Juryen må være sikker på at reell skade eller tap direkte resulterte fra handlingen eller talen til den som er anklagd. Å fornærme noen forårsaker ikke ekte skade. Å utrykke usympatiske meninger eller å nekte å følge en urimelig ordre utgjør ikke ekte skade eller tap.

Den engelske filosofen John Stuart Mill lagde et tydelig skille mellom ekte og uekte skade. Mill var spesielt opptatt av ytringsfrihet. I sitt verk On Liberty forklarte han når «ytringsfrihet» kan forårsake ekte skade:

Meninger mister sin immunitet når omstendighetene de ytres under er sånn at når man utrykker de så oppfordrer de til en gal handling. Hvis man mener at kornhandlere sulter fattige, eller at privat eiendom er tyveri, burde dette gå bra når de publiseres i avisene, men bør kunne straffes når de leveres muntlig til en sint folkemengde utenfor kornhandlerens hus, eller sirkuleres til samme folkemengde som et skilt

Effekten av våre handlinger i den virkelige verden er konteksten som alle våre jurystyrte beslutninger tas i. Det står i sterk kontrast til det destruktive korporativeide og korrupte rettssystemet vi for tiden må lide.

Rettsakene til folk som David Noakes & Lyn Thyer, Ross Ulbricht, Julian Assange og Craig Murray er bare noen, blant mange tusen rundt i verden, hvor rettsstats «justis» briljerer med sitt fravær. Altfor ofte opptrår det vi uforståelig nok kaller «rettssystemet» som et våpen tatt i bruk av foretakskapitalistene, og regjeringene som tjener dem til å opprettholde sitt ondskapsfulle og urimelig krav om autoritet over oss.

Under David Noakes rettegang i England advarte dommeren Loraine Smith juryen om at retten var ikke en moralsk rett, men en lovbasert rett. Lov uten moral er ikke rettferdighet, det er undertrykkelse.

I en juryestyrt rett basert på Naturrett er det eneste man tar hensyn til om skade eller tap har skjedd, uten det har det ikke skjedd noe kriminelt. Dommerens mening og lovens tekniske krav vil være irrelevante.

Ved å nekte å dømme den anklagde, uavhengig av lovparagrafer, vil juryen oppleve lovgivningen som en torn i siden. Som den så ofte er i alle de justismordene som begås mot oss.

I en verden med Naturrett og naturlig rettferdighet, vil lovgivning som regnes som skadelig bli annullert av en folkelig jury. All lovgivning, som kreftloven av 1939, som i praksis bare eksisterer for å beskytte den farmasøytiske industriens monopol på kreftmarket, ville blitt regnet som skadelig og annullert av en jury.

Dette er ekte demos – kratos (folk – styre) hvor folket, tilfeldig valgt (ved loddtrekning) utgjør den øverste lovlige myndighet.

I dette systemet hjelper det ikke å bestikke nyttige autoritære idioter. Enhver lov de vedtar for å beskytte og fremme interessene til foretakskapitalistene, vil bli omgjort av folket der hvor loven regnes som skadelig og i strid med naturlig rettferdighet.

Vær realistisk

I 1982 publiserte Murray Rothbard The Ethics of Liberty. Han konkluderte at menneskeskape lover kun kan komme fra tre ting. De kan baseres på skikk og tradisjon, statlig diktat eller være basert på fornuft og Naturrett.

Vi er på full vei mot statlig diktatur. Løsningen er å nekte å akseptere noe mindre enn absolutt oppholdelse av våre umistelige rettigheter.

Vi må insistere på at Naturrett er det eneste grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden. Vi må annerkjenne at Naturrett er de umistelige rettighetene til alle mennesker, uten unntak. Vi må kreve at ingen menneskeskapte lover kan bestå så lenge de ikke regnes som rimelige, ikke ifølge staten eller en annen instans som hevder å ha autoritet, men av folket. Enten gjennom jurystyrt rettsak, eller storjury der skaden er innlysende. Vi krever en jury av folket, tilfeldig valgt, og vi proklamerer juryen som den høyeste rettsinstansen og det øverste uttrykket for Naturrett, som er hele loven.

Vi må være fryktløse i kampen om å nå dette målet og vi må ikke akseptere noe mindre enn våre umistelige rettigheter for å leve i fred og friheten. Frihet er definert som friheten til å utøve våre umistelige rettigheter, og ingen forsøk på å nekte oss våre friheter vil bli tolerert.

Den som bruker makt, list, sluhet, bestikkelser eller andre falske forsøk på å hevde at de har en mytisk rett til autoritet vil holdes ansvarlge for sin uærlighet, og skade eller tape de forårsaker vil ansvarliggjøres gjennom en jury av likemenn.

Vi må lage dette bedre samfunnet selv. Vi må leve i fred som om vi var frie, i tråd med Naturrett, overholde naturrettprinsippene og utøve våre umistelige rettigheter til vi er virkelig frie. Som Rothbard påpekte:

Naturrett er i sin essens en dypt «radikal» etikk, fordi den holder det eksisterende status quo, som bryter med Naturrett, opp mot fornuftens nådeløse og ufravikende lys. Når det gjelder politikken eller statens handlinger, gir naturrett mennesket et sett normer som nok er radikalt kritisk til de eksisterende menneskeskapte lovende som staten håndhever. For øyeblikket holder det å påpeke at selve eksistensen av en Naturrett, observerbar av vår fornuft, er en potensielt mektig trussel mot status quo og en tilgjengelig korrektur til den regjerende blinde tradisjonen eller den tilfeldige viljen til statsapparatet.

Staten har investert alt i det teknokratiet som den signerer inn i virkeligheten. Den kommer ikke til å sitte stille mens vi begir oss på en kurs som utgjør en potensiell stor trussel mot det bestående. Vi kan forvente at staten vil bruke alle sine tilgjengelige midler for å stoppe oss fra å skape frihet, rettferdighet og fred. Å bygge en bedre verden vil bli krevende og farlig.

Å ikke gjøre noe henviser oss og fremtidige generasjoner til et nedverdigende global tyranny under en totalitært teknat. De som går med strømmen til en ny verdensorden, i håp om alt helst går bra, vil uansett lide.

Det er ikke noe humanitært med dette prosjektet. Tvert imot. De av oss som står imot det har til syvende og sist ingenting å tape, og alt å tjene.

Vi må jobbe for noe bedre, og vi må starte nå. Men, vi må være smarte i måten vi jobber på for fred og frihet. Det er ikke noe så meningsløst eller demotiverende som et symbolsk offer, som glemmes fort.

Vi må være realistiske. Vi må unngå alt eller ingenting-tenking. Vi kommer ikke til å vinne en stor, avgjørende seier med det første. Dette er nesten garantert å bli en generasjonskamp.

Målet bør aldri være å styrte staten, det er en helt upraktisk tilnærming. Målet vårt er å oppfordre til samfunnets evolusjon gjennom eksemplet vi setter. Det er håpløst urealistisk å tro at vi kan ordne et enkelt politisk angrep som både overkommer statsapparatet og samtidig vinner hjertene og sinnene til de hjernevaskede massene.

Å skape et fredelig, fritt samfunn må skje gjennom marginale fremskritt i starten. Vi må skape et paralellsamfunn av frie folk og de desentraliserte systemene vi bygger må tilpasse seg de angrepene de kommer under fra staten.

Først og fremst må vi overleve. Sjansen for at noen av oss bygger noe bedre enn det som finnes forsvinner det øyeblikket vi forsvinner. Selv om vi støtter hverandre for å maksimere vår motstand mot de «ulovlige» kravene fra staten, vil det være situasjoner der vi må følge ordre.

Hvis dine gamle foreldre lever i et annet land og de blir alvorlig syke og trenger deg, hva skal du gjøre? Stå ved dine prinsipper, nekte å la deg teste og la dem klare seg selv? Det er mange situasjoner hvor man kan se for seg en grad av ettergivenhet, dessverre. Men hvis vår innstilling er å holde dette til et minimum så er vi på rett vei.

Vår hensikt bør være å vise så mange som mulig at et samfunn basert på våre umistelige rettigheter og naturlig rettferdighet er å foretrekke fremfor det folk nå er fanget i. Statens sentraliserte myndighet kommer ikke til å plutselig forsvinne. Men hvis vi stadig blir fler vil den gradvis fordufte.

Vi bør bruke hvert eneste tilgjengelige, fredelige verktøy for å oppnå dette ved å oppfordre så mange som mulig til å bli med. Der staten straffer og marginaliserer folk skal vi støtte og omfavne dem. Hvis de nekter folk sine umistelige rettigheter skal vi kjempe med dem. Hvis de svikter folket skal vi tilby dem vennskap.

Vi må tilpasse oss statens tyranny mens det utspiller seg. For eksempel, etter Storbritannia vedtar sin Police, Crime, Sentencing and Courts Act (under behandling) og lovlige demonstrasjoner i praksis har blitt ulovlige må vi være kreative og finne nye måter å demonstrere på. Når de vedtar sin unngåelige Online Safety Act (også under behandling) for å fjerne ytringsfrihet på internett, må vi være tilsvarende kreative og lage alternative måter å kommunisere på.

Det vil ikke alltid være mulig å holde seg innenfor de «lovlige» rammene til statens diktatur. Det gjør det desto mye viktigere å handle i tråd med Naturrett og våre umistelige rettigheter før de unngåelige arrestasjonene og rettsakene starter.

Statlig tyranni innebærer at vi er tvunget inn i et urettferdig system. Hvis vi konsekvent opprettholder vår dedikasjon til naturlig rettferdighet blir den ulovlige naturen til staten eksponert, særlig hvis vi bruker alle lovlige midler til å oppnå juryrettsak.

Sivil ulydighet innebærer ikke bare å nekte statens tester, sprøyter eller apper. Vi må slutte å bruke så mye av statens system som mulig og starte å bruke våre egne.

Staten støtter seg på propaganda, så slutt og fall for den. Vi burde slutte å betale for statens tv-lisens, og alt som er skapt av hovedstrømsmedienes propagandamaskineri. I stedet kan vi støtte uavhengig media og fremme det.

Det globale offentlig-privat-samarbeidet av foretakskapitalister er i praksis korporativ, og Covidkuppet har skapt et korporasjonsstyrt teknokrati. Derfor er det viktig av vi er nøye med hvordan vi bruker pengene våre. Selv om det i praksis er umulig å unngå helt, bør vi begrense våre transasksjoner med globale korporasjoner så mye som vi kan.

Kuppet har også vært et angrep på små og mellomstore bedrifter. Vi bør derfor kjøpe det vi trenger fra dem så godt det lar seg gjøre.

Vi må glemme vår besettelse med komfor. I stedet for å svinge innom supermarketed bør vi legge ned litt innsats i å kjøpe mat fra lokale, uavhengige bondemarket eller andre små forretninger. La oss gjenopplive torget.

En av hoveddriftkreftene bak kuppet var behovet for et nytt internasjonalt pengesystem og finanssystem. Hensikten er å tvinge oss alle til å bruke en digital sentralbank valuta(CBDC).

Denne «programerbare mynten» kommer til å gi sentralbankene total kontroll over hele livene våre.

Vi må si et klart og tydelig nei til CBDC og begynne å bruke våre egne, desentraliserte valuta. Dette innebærer ikke bare crypto-valuta; selv om det kan være en del av en desentralisert løsning. Vi må tenke større enn det. Som gruppe må vi være så allsidig som mulig.

Vi bør opprette lokale frihetsgrupper med fokus om å øke vår uavhengighet fra statsapparatet. Vi må forstå og benytte kontraøkonomi.

Vi må dyrke vår egen mat der det er mulig, ha fri utveksling av varer og tjenester med hverandre og kutte ut korporasjonene der vi kan. Vi må gjenlære glemte ferdigheter og håndtverk, vi kommer til å trenge det. Vi må kjøpe brukt der vi kan, og der det ikke er mulig bruker vi kontanter.

Kort sagt må vi omprioritere. De tingene vi gjør på en daglig basis teller. Hele det statlige teknokratiet er basert på å utnytte oss for å skape fortjeneste til foretakskapitalistene. Covidkuppet ble designet for å gjøre oss til slaver for dette utnyttende systemet. Propagandaens hensikt, som vi har druknet i, er å tvinge oss til å leve i frykt og akseptere det statlige teknokratiet som den eneste løsninga.

Fra måten staten oppfører seg er det innlysende at den trenger oss langt mer enn vi trenger den. Vi kan lage et globalt samfunn uten staten. Vi trenger ikke å kjempe imot eller endre det som er. Vi må ignorere det og bygge noe som er bedre. Vi må ta del i en evolusjon, ikke en revolusjon.

En verden basert på Naturrett, naturlig rettferdighet og friheten til å leve ut våre umistelige rettigheter vil skape den evolusjonen. Vi må innstille oss på oppgaven om å lage frihet, rettferdighet og fred i verden.

Denne artikkelen er oversatt til norsk for steigan.no av Martin Langvad