oss 100 kroner!
Er vindgeneratorer og solcellepaneler en erstatning for fossilt brensel? Mange mennesker ser fortsatt ut til å tro det, selv etter den siste flommen av dårlige nyheter på denne fronten, men noen få mennesker begynner allerede å mistenke noe. Dette skriver kommentatoren Dmitry Orlov på Patreon.
Av Dmitry Orlov.
Sjøl om noen hevder at vind- og solparker har en EROEI (Energy Returned on Energy Invested) på 5 eller til og med 7, er det trivielt å bevise at dette ikke er tilfelle. Hvis det for hver 1 kWh energi investert i design, markedsføring, produksjon, installasjon, vedlikehold, fjerning og sikker avhending, skulle gi 5 eller til og med 7 kWh over levetiden deres på, optimistisk, 20 år, og forutsatt en konstant (inflasjonsjustert) energikostnad, ville de produsere minst 400% av rein fortjeneste! Sammenlign det med et bankinnskudd eller en garantert plasseringsinvestering som gir 3 % over inflasjonen (hvis du kan finne en slik!). I løpet av de samme 20 årene ville det gi bare 80 % fortjeneste, noe som tilsvarer en EROEI på bare 1,8. Hvis vind- og solinstallasjoner var så lukrative, ville ikke eierne deres bedt om statlige subsidier; de ville flykte fra en hop av vanvittige investorer som ville ha ropt «Hold kjeft og ta pengene mine!» En så stor og garantert avkastning er noe å dø (eller i det minste risikere å havne i fengsel) for.
I stedet har vind- og solenergisektoren blitt til gigantiske statsstøttesvamper. Ikke bare har de sløst bort penger og naturressurser, men de har blitt en stor hodepine for nettoperatørene fordi de har klart å tvinge gjennom reguleringer som pålegger nettoperatørene å ta den strømmen de produserer uansett etterspørsel. Imidlertid er det generelt liten risiko for at de noen gang produserer for mye strøm; vindparker for hele 2021, for hele Tyskland, har for eksempel produsert bare 20 % av sin nominelle kapasitet og solenergiparker knapt over 10 %. Uansett, alt de har å vise til for flere billioner dollar av bortkastede offentlige midler, og store deler av land og hav som er ødelagt av installasjonene deres, er mye høyere strømpriser.
I Russland, som så langt har unngått denne grønne pesten og i stedet har konsentrert seg om å utvikle vannkraft- og kjernekraftproduksjonskapasitet, er strømprisene 10 (ti!) ganger lavere enn i Vesten. Dermed er den virkelige EROEI for vind og sol ikke 5 eller til og med 7, men mye mindre enn null: de er en netto sløsing med energi. Selv om en slik enkel analyse er tilstrekkelig til å demonstrere at vind- og solparker ikke bare er ulønnsomme, men en netto sløsing med energi, vil en mer djuptgående titt avsløre at de også påfører resten av det elektriske nettet ublu kostnader.
Det vil si at hvis vind- og solinstallasjoner var helt gratis, vil det å koble dem til det elektriske nettet påføre andre energiprodusenter kostnader fordi produksjonen deres svinger tilfeldig, avhengig av tilgjengeligheten av vind og sollys, i stedet for å bli matchet med sann-tids strømbehov. Dette tvinger andre elektrisitetsprodusenter til å kaste bort drivstoff, enten ved å spinne på tomgang eller ved å raskt trappe opp og ned, for å kompensere. I sin tur får dette energiprisene til å svinge voldsomt (i noen tilfeller blir det negativt på kjølige, solfylte, vindfulle dager, mens de blir stratosfæriske på kalde eller varme dager, overskyet og vindstille), noe som gjør det umulig for energiintensive virksomheter å planlegge sin produksjon for å unngå økonomiske tap.
Problemet med ujevn energiproduksjon fra vind og sol, som ikke avstemmes med sanntidsenergibehov, kan løses ved innføring av masseenergilagring, men elektrisitetslagring eksisterer ikke bortsett fra noen få demonstrasjons-applikasjoner, og skalere det opp ville bare forsterke den totale sløsingen med energi. Det er bare noen få steder på jorda som med rimelighet kan brukes til elektrisk masselagring: det er der det er en innsjø i stor høyde i umiddelbar nærhet til en innsjø på lavere høyde som kan kobles sammen ved hjelp av rørledninger, pumper og turbiner ; alle andre ideer om masseelektrisitetslagring har så langt vist seg å være bomskudd og, gitt fysikken i problemet, vil det sannsynligvis fortsette å være slik. Dermed ville det totalt sett vært langt mer kostnadseffektivt og energieffektivt å holde vind- og solparker koblet fra det elektriske nettet; ikke så bra som å aldri bygge dem i det hele tatt, men et stort skritt i riktig retning. Når det gjelder å bygge flere av dem, har vi her et interessant punkt: spotprisene for polykrystallinsk silisium, en viktig ingrediens i solcellepaneler, som hadde nådd et rekordlavt nivå på 6,30 US$/kg i midten av 2020, har siden steget 600 % til $36/kg og er nå spådd å fortsette å øke over tid.
Dermed er den effektive EROEI-en til vind- og solfarmer sammenlignbar med en klassisk cargokult, der innfødte stammer har blitt vant med uverdige luftbroer som gir dem humanitær hjelp i form av for eksempel øl og pizza. Når du plutselig blir fratatt denne krenkelsen av din innfødte verdighet, kan du bygge falske flystriper med falske kontrolltårn og brenne bål i stedet for rullebanelys, i håp om å lokke flere transportfly lastet med øl og pizza. De innfødte sitter så og venter på at noen transportfly skal lande, forblir sultne og edru. Til slutt kommer fornuften tilbake og de vandrer inn i jungelen på jakt etter noe å spise. Når det gjelder fornybar energi, er vi ikke helt i mål ennå, men det kan være på tide å prøve å endre på ting, for med mer av dette tullet vil mange mennesker ende opp veldig kalde og veldig sultne – og veldig sinte også.
«Cargo cults» – The Cambridge Encyclopedia of Anthropology
Store norske leksikon: cargokult
