oss 100 kroner!
Tyrkias president Erdogan har få valgmuligheter mens de russisk-støttede syriske styrkene vurderer en offensiv mot Idlib. Dette skriver avisa al-Monitor.
Erdogans syriske vanskeligheter
Tre tyrkiske soldater ble drept 11. september i et bombeangrep i Idlib, den siste høyborgen for tyrkisk-støttet og islamistisk opposisjon i nordvest i Syria- og Tyrkia svarte med å angripe USA-støttede kurdiske grupper nordøst i Syria. Denne siste episoden «understreker Ankaras voksende vanskeligheter i Idlib, der jihadistyrker retter seg mot tyrkiske tropper selv om Tyrkias militære tilstedeværelse beskytter dem mot den syriske hæren,» forklarer Fehim Tastekin. Tenk på det som en krig inni en krig: Mens den tiår lange konflikten startet som et forsøk på å styrte Syrias president Bashar Al-Assad, har den gått over i Tyrkias uendelige krig uten tilsynelatende exit-strategi, bortsett fra en som tilbys av Russland.
Tyrkias rolle i Syria blir stadig vanskeligere. Assad beholder makta, støttet av Russland og Iran. Tyrkia og USA fortsetter å støtte styrker som ønsker å styrte Assad, eller i det minste holde stand. Men det ser ikke ut til at Biden-administrasjonen er mye fristet til å gjenoppta forsøket på regimeskifte. Tyrkia befinner seg derfor i økende grad på kant med både Washington og Moskva når det gjelder det meste.
Tyrkia, Russland og Iran utgjør den såkalte «Astana-gruppa» (oppkalt etter hovedstaden i Kasakhstan, der de holdt sitt første møte) som plattform for Syria-diplomati. Gruppa har mirakuløst hengt sammen til tross for russisk og iransk støtte til den syriske regjeringen og Tyrkias opposisjon, skriver al-Monitor. Gitt riktig timing, vil antakelig Russland støtte det syriske militæret i en offensiv for å byen Idlib tilbake og knuse Hayat Tahrir al-Sham (HTS), som har Tyrkias implisitte støtte, og andre jihadistiske opposisjonsgrupper der.
Syriske militære styrker har nylig intensivert angrep på Idlib, rapporterer Khaled Al-Khateb fra Aleppo. Og russiske fly har rettet harde angrep mot basene til HTS, også der de står tett innpå de tyrkiske posisjonene.
Mot Washingtons uttrykte ønsker prøver Tyrkia å kvitte seg med det kurdiskdominerte SDF, som de ser på som en forlengelse av PKK. Tyrkia, som har perfeksjonert dronekrigen, slik de viste i Aserbajdsjan-Armenia-krigen, har rettet flere droneangrep mot kurdiske ledere. Tyrkia skal ha drept minst åtte SDF-ledere på denne måten.
Men Tyrkias forsøk på å lage en «re-branding» av HTS-terroristene har ikke lykkes. De sendte HTS-leder Abu Mohammed al-Golani på en PR-tur og hadde sørget for å få av ham al-Qaida-utstyret og fått på ham designerdress og en stilig frisyre, men han var og ble HTS.
Den russiske utveien
Vladimir Putin tok imot Bashar al-Assad i Moskva 14. september og Idlib var definitivt på agendaen. Putin sa at hovedproblemet i Syria i dag er de utenlandske styrkenes tilstedeværelse uten mandat fra FN. Det var en direkte henvisning til Tyrkia og USA.
Samtidig pågår det en dialog mellom Russland og USA når det gjelder Syria. Spesialutsending fra Det hvite hus, Brett McGurk,har hatt flere møter med Russlands viseutenriksminister Sergeij Vershinin spesialutsending til Syria Alexander Lavrentiev, og det later til at disse møtene går framover. Dette kan bety at SDF vil forhandle med den syriske regjeringa, noe som ikke vil bety autonomi. Det vil åpne for at Tyrkia får en mulighet til å trekke seg tilbake uten å tape ansikt.
Biden-administrasjonen har de facto lempet på sanksjonene basert på Cæsarloven mot Syria ved å overse iranske oljetankskip som kommer inn i den syriske havna i Tartus og strømmen av egyptisk gass og jordansk elektrisitet til Libanon via Syria. Disse tegnene på forbedret amerikansk-russisk dialog vil redusere spillerommet for Ankara.
Etter nederlaget i Afghanistan driver Biden-administrasjonen åpenbart med en stor revurdering av hele sin Midtøsten-strategi, og det vil antakelig bety at de vil gi opp nederlagsdømte prosjekter som det mislykte forsøket på regimeskifte i Syria. Krigen mot Syria har pågått i 10 år, halvparten så lenge som krigen i Afghanistan, og uansett hvor mange milliarder dollar man har brukt og hvor mange morderiske jihadister man har væpnet og utstyrt, har USA-alliansen mislykkes i å styrte Syrias regjering. Biden-administrasjonen virker ikke å være så villig til å fortsette sine forgjengeres fiaskoer, men prøver å finne andre utveier. Dette ser man også på det overraskende trekket med å fjerne de amerikanske missilbatteriene i Saudi-Arabia.
